Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

==== Overgang til sterkere statlig regulering av handelen i Sverige ====
På slutten av 1500-tallet skjedde en skjerpet konkurranse om befolkning og ressurser på Nordkalotten fra de tilgrensende statenes side. Et tiltak som ble satt i gang var sterkere regulering av handelen rundt 1600. Myndighetene ville innskrenke handelen til å skje til faste tider og steder, slik at skatteinnkreving kunne skje effektiv. For å gjøre dette ble det i 1602 bestemt at all handel med samene skulle skje via markeder to ganger årlig. På markedsplassene i lappmarkene skulle fogdene foreta inspeksjon og sørge for salgsboder. I tillegg skulle markedsplassene få kirker. Innlandssamer, birkarler, russiske handelsfolk og andre kjøpmenn skulle innfinne seg på disse stedene. Senere i 1605 ble ytterligere omfattende tiltak iverksatt, med etablering av markedsplasser på en av vinterboplassene i alle lappmarker. Samene skulle ordne med både salgsboder og kirker på disse stedene. Ordningen med omreisende handelsfolk ble avviklet for godt. Markedsplassene ble stående som viktige institusjoner i flere hundre år, og mange av dem ble senere byer og tettsteder i Sverige.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Kontaktene mellom kongemakten og samene utover på 1500-tallet dreide seg først og fremst om skatter, og i dette forholdet hadde kjøpmenn, fogder og kirkens menn den oppsøkende rollen. Senere på 1600-tallet kan en snakke om at samene i Nord-Sverige også hadde en rolle med aktive kulturkontakter mot svenske bønder. I Gustav Vasas tid innføres faste skattesatser med forskjellig gradering etter sosial status. Disse er ''fjell-'', ''skogs-'' og ''fattiglapper''. Noen av lappmarkene der det kreves inn skatt går endog helt ut til Norskekysten.{{sfn|Fjellström|1985|p=74–75}}{{sfn|Fjellström|1985|p=75–76}} Utviklingen kom til å påvirke samiske kultur og næringsliv i stor grad de neste 300 årene.{{sfn|Fjellström|1985|p=76}}

I løpet av de første årene av 1600-tallet ble det innenfor hver lappmark valgt et senter der kirketjeneste, skatteinnkreving, rettsvesen (''häradsrätter'') og handel skulle finne sted. På bestemte tider av året kunne samene komme til disse stedene for å handle, gå i kirke og delta i rettsforhandlinger. Aktivitetene gikk for seg over noen få dager eller uker. Når det var gudstjeneste var andre aktiviteter stengt og om retten var satt ble handelen stoppet. Kirkens menn registrerte hvem som var tilstede og kunne også foreta forhør av folk før en rettssak. I Nord-Sverige ble de viktigste markedene hold i januar, mens i Nord-Norge var det markeder om sommeren som svenske samer også kunne dra til.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

Den svenske staten ordninger for å få i stand effektiv handel dreide seg ikke bare om markedsplasser i lappmarkene. Det ble også opprettet handelsbyer langs kysten av Bottenviken. For samene i innlandet var det obligatorisk at handelen skulle gå gjennom handelsborgerne i disse nyopprettede byene. I årene 1621–1622 ble byene Umeå, Piteå, Luleå og Torneå etablert for å ta seg av vær sin lappmark. Selv med disse ordningene greide ikke staten å få fullstendig kontroll over samenes handel, som ofte hadde både vilje og evne til å få istand handel via andre kanaler.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

Samen var mobile og samer fra for eksempel Lule lappmark kunne derfor få istand handel ute ved kysten av Nord-Norge. Eksempler på hva de solgte er never (til taktekking), bjørkevier, bastrep, trekar, [[Knuskkjuke|knusk]] (til å lage ild), fjær og dun, reinkjøtt og fugler. I retur fikk samene kjøpe mel, tørrfisk, tran og husdyr (storfe, geiter og sau).{{sfn|Fjellström|1985|p=77–80}} På samme måte var samer på kysten av Nord-Norge tilknyttet det svenske handelssystemet, i tillegg til at de kunne gjøre handel med russerne. Spesielt virket samene i fjellområdene som transportører og mellommenn i handel mellom kysten av Norge og Bottenviken. Samene fra Sverige kunne også utnytte vekslingskursen mellom norske handelsfolk og svenske skattfogder til sin fordel. Samenes handel ga inntekter til den svenske staten, fordi den muliggjorde en utstrakt handel og oppretthold virksomhetene til handelsborgerne i byene ut mot Bottenviken.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}