Redigerer Romerriket (avsnitt)

== Militærsystem ==
[[Fil:Roman army in nashville.jpg|thumb|En [[reenactment|historisk rekonstruksjon]] av romerske [[soldat]]er fra det første århundre e.Kr.]]

Det romerske navnet for militæret var ofte basert på navnet for én soldat, ''miles''. Hæren ble kalt ''militia'', og kommandanten ble kalt ''magister militiae''. I republikken ble generalen ofte kalt imperator.

Den tidlige romerske hæren var lik hærene i de andre bystatene på den tiden, den besto av borgere. Det romerske infanteriet var delt inn i fem klasser, der hver klasse hadde sine egne våpentyper og typer rustning, forsørget av soldaten selv. De fleste infanteristene var [[hoplitt]]er etter gresk modell, og kjempet i en [[falanks]]. Hæren var delt inn i såkalte ''centurier'', hver på hundre mann. Dette systemet ble innstiftet av kong [[Servius Tullius]], og kalles derfor ''serviansk''. En serviansk hær hadde ikke bueskyttere i denne perioden. 

[[Fil:Centurio 70 aC - cropped.jpg|thumb|left|Centurion]]

Det galliske felttoget i Italia på starten av firehundretallet f.Kr. avslørte svakhetene i den romerske hærorganiseringen. Diktatoren [[Camillius]] fikk da i oppgave å reorganisere hæren, og ble den første av de store militærreformatorene. Han innførte den nye enheten [[Romersk legion|legion]], bestående av 60 centurier. Tre centurier ble også delt inn i en ''manipel'' (''[[manipulus]]''). Legionen kjempet nå i tre linjer, der maniplene i hver linje var stasjonert i intervaller. Disse tre linjene ble kalt ''hastati'', ''pricipes'' og ''triarii''.

Småbrukere fra middelklassen hadde tradisjonelt vært ryggraden i den romerske hæren, men mot slutten av det [[2. århundre f.Kr.]] hadde selveiende bønder forsvunnet som sosial klasse. Rekrutteringskrisene førte til at [[Gaius Marius]] endret hæren til en fullt ut profesjonell styrke og aksepterte rekruttering fra de lavere klassene.

Reformene Marius la for dagen styrket statusen og makten til de beste generalene. Soldatene ble avhengig av generalen for å få jord etter tjenesten. Staten ble avhengig av generaler med store private hærer. Sterke generaler som [[Julius Cæsar]] kunne bruke hæren mot staten og senatet til egen fordel. De militære forandringene bidro sterkt til etableringen av principatet og keiserdømmet under [[Augustus]].
<!--
The reforms of Marius strengthened the status and reputation of good generals at Rome. The state still required them to serve terms as consules. However, they could serve repeatedly or be appointed proconsules. In an emergency, the letter of the law became unimportant. When national security was threatened, the senatus populusque Romanus did not scruple to cast aside formality.
-->
Den romerske triumf var en offentlig seremoni og et religiøst rituale for å ære en militær leder.

Den siste hærreformen kom med keiser [[Konstantin]], da han delte hæren inn i en stasjonær forsvarsstyrke og en mobil felthær.

=== Flåten ===
Den romerske flåte var på mange måter underordnet hæren, ikke bare i kapasitet men også i prestisje. Før [[den første punerkrig]] i [[264 f.Kr.]] fantes det ingen romersk flåte, mye på grunn av at alle foregående kriger hadde foregått på Den italienske halvøy. Krigen mot [[Kartago]], en stor sjømakt, tvang romerne til å hurtig anlegge en flåte og rekruttere sjøfolk. De første sjøslagene i den første punerkrigen endte i katastrofe for romerne. Det var ikke før oppfinnelsen av ''corvus'' (en bordingsinnretning som gjorde det mulig for romerske soldater å komme ombord i fiendens skip og føre nærkamp på havet) ble oppfunnet, at romerne klarte å vinne slag på havet. Romerne kopierte også flere av karthagisernes skipsdesign, og masseproduserte dem slik at de fikk en konkurransedyktig flåte.

Mot slutten av republikken hadde romerne kontroll over [[Middelhavet]], noe som betydde at det var ingen å kjempe i mot på sjøen. Det siste store sjøslaget ble imidlertid ført internt i Romerriket, mellom [[Augustus|Octavianus]] og [[Marcus Antonius]] i [[slaget ved Actium]]. Selv om det i ettertiden ikke ble kjempet store slag på sjøen, hadde Roma fortsatt en stor flåte som patruljerte både Middelhavet og de store elvene i riket. Flåtens kvalitet ble svekket utover keisertiden, men enkelte keisere, som for eksempel [[Diokletian]], satte store ressurser i sving for å gjenoppbygge den. Den gjennomsnittlige mannskapsstyrken i den romerske flåten varierte mellom 50&nbsp;000 og 100&nbsp;000.