Redigerer Richard Wagner (avsnitt)

=== Wagners antisemittisme og nazistenes bruk av Wagner ===

{{Objektivitet|Er en rekke kontroversielle påstander og mye synsing i avsnittet, som ikke er referansebelagt.}}
I den siste halvdel av [[1900-tallet|det 20. århundre]] har den offentlige mening om Wagner i stigende grad basert seg på hans antisemittisme. Det skyldes i høy grad begivenheter som fant sted 50 år etter komponistens død: Nazistpartiets bruk av Wagners musikk og navn i [[1930-årene]].

Wagner anklaget ofte jødene, særlig de jødiske musikerne, for å være et skadelig fremmedelement i den tyske kulturen. Hans første og mest kontroversielle antismittiske skrift var ''Das Judenthum in der Musik'', som opprinnelig ble publisert under hans ''[[nom de plume]]'', «K. Freigedank» («K. Fritanke») i 1850 i ''[[Neue Zeitschrift für Musik]]''. Skriftet foregav å forklare den «folkelige motvilje» mot jødiske komponister, som for eksempel Wagners samtidige, [[Felix Mendelssohn]] og [[Giacomo Meyerbeer]], som også var hans rivaler. Wagner skrev at det tyske folk fant jødene frastøtende på grunn av deres fremmedartede utseende og adferd – mennesker med «knirkende, pipende, summende stemmer, som vi tross alle våre skrifter og taler for jødefrigjørelsens sak alltid har følt oss instinktivt frastøtt av, når vi kom i faktisk kontakt med dem». Han argumenterte for at jødiske musikere kun var i stand til å skrive musikk som var tynn og kunstig, fordi de ikke hadde noen forbindelse med «folkets ekte sjel».

Som konklusjon skrev han om jødene at «bare en ting kan frigjøre dere fra deres forbannelses byrde – forløsningen av [[Ahasverus]] – og det er å gå under!» Selv om dette er blitt oppfattet som faktisk utslettelse av jødene, refereres det i skriftet til utslettelsen av jødedommen, det jødiske. Wagner anbefalte en oppgivelse av den jødiske kulturen og innopptagelsen av jødene i det alminnelige tyske kulturliv. Den opprinnelige offentliggjørelsen fikk kun liten oppmerksomhet, men da Wagner gjenutgav skriftet under sitt eget navn i 1869, førte det til atskillige offentlige protester ved oppførelsene av ''Die Meistersinger von Nürnberg'' (''Mestersangerne i Nürnberg''). Wagner gjentok lignende synspunkter i adskillige senere artikler som for eksempel ''Was ist deutsch?'' fra 1878.

Igjennom det 20. århundre har forskere som Robert Gutman fremført påstanden at Wagners antisemittisme ikke var begrenset til hans artikler, men at operaene også inneholdt skjulte antisemittiske budskap. For eksempel skulle figurer som Mime fra ''Der Ring des Nibelungen'' (''Nibelungenringen'') og Sixtus Beckmesser fra ''Die Meistersinger von Nürnberg'' (''Mestersangerne i Nürnberg'') være antisemittiske stereotyper, selv om de ikke direkte identifiseres som jøder. Slike påstander er meget omstridte. De påståtte «skjulte budskap» kan være et resultat av en overfortolkning. Wagner var ikke hevet over å inkorporere hån og fornærmelser i sitt verk, men det var alltid åpenlyst når han gjorde det. Man må notere seg at Wagner, i løpet av sitt liv, produserte et enormt skriftlig vitnesbyrd, som han også selv underkastet en analyse, herunder hans operaer og hans syn på jødene og ethvert annet tenkelig emne: De skjulte antisemittiske budskapene i operaene nevnes aldri.

Wagners egne religiøse synspunkter var særegne. Han beundret [[Jesus]], men insisterte på at han var gresk og ikke jødisk. Han mente også at [[Det gamle testamente]] ikke hadde noe å gjøre med [[Det nye testamente]], og at [[Israel]]s [[Gud]] ikke var den samme som Jesu far, og at [[de 10 bud]] ikke inneholdt den kristne læres kjærlighet og tilgivelse. Wagner var også fascinert av [[buddhismen]] og overveiet i mange år å skrive en buddhistisk opera, ''Die Sieger'' (''De seirende''). Han ville basere den på ''Sârdûla Karnavadanaan'', som er en ''avadana'' (romantisk buddhistisk litteratur) om Buddhas siste reise. Deler av opplegget til ''Die Sieger'' ble senere opptatt i ''[[Parsifal (opera)|Parsifal]]'', som fremstiller en særlig wagneriansk utgave av kristendommen. For eksempel fortolker Wagner forvandlingen av nattverdelementene i en mer hedensk retning.

På tross av de sterkt antisemittiske synspunktene Wagner luftet, hadde han et omfattende nettverk av jødiske venner og kolleger. En av de mest betydelige av disse var [[Hermann Levi]], en troende jøde og sønnen til en rabbiner. Hans talent var anerkjent av Wagner. Levis stilling som kapellmester i [[Dresden]] betød at han måtte dirigere premieren på ''Parsifal'', Wagners siste opera. Wagner hadde umiddelbart mange innvendinger mot dette, og foreslo at Levi ble døpt først (antagelig på grunn av denne operaens religiøse innhold). Senere oppga han idéen, uten tvil av hensyn til forholdet til kong Ludwig. Levi var bekjent med Wagners opptatthet av det jødiske spørsmålet, men han beundret ikke desto mindre Wagner. Han ble bedt om å være sørgemarskalk ved komponistens begravelse.

Noen kommentatorer har ment at Wagner selv kan ha vært delvis jødisk, men det er ikke noe belegg for dette. I sin barndom bar Wagner sin stefars etternavn, Geyer. Det er et alminnelig etternavn blant tyske jøder, men Ludwig Geyer, som stammet fra en slekt av kirkemusikere, hadde ikke hatt jødiske forfedre. Wagner ble senere karikert som en jøde med kroket nese og stort hode. Den muligheten at Geyer kan ha vært Wagners virkelige far, og Wagners sterke bevissthet om sitt utseende kan ha vært årsaken til hans intense avvisning av jødedommen og sterke forbindelse til alt tysk.

I tiden omkring Wagners død var de nasjonalistiske bevegelsene i [[Europa]] ved å miste forbindelsen til den romantiske idealforestillingen om likhet fra 1848. Et militaristisk sinne og en aggressiv holdning begynte å bre seg, ikke minst på grunn av [[Otto von Bismarck|Bismarck]]s maktovertagelse og forening av [[Tyskland]] i 1871. Etter Wagners død i 1883, ble Bayreuth i stigende grad sentrum for høyreorienterte tyske nasjonalister, som var tiltrukket av operaenes mythos. De ble kjent som Bayreuth-sirkelen. Denne gruppen ble anerkjent av Cosima, hvis antisemittisme var betydelig mindre kompleks og mer bitter enn Richards.<ref>{{Kilde bok|tittel=The Coming Of The Third Reich|etternavn=Evans|fornavn=Richard J.|utgiver=Penguin|år=2003|isbn=978-0-14-100975-9|utgivelsessted=London|sider=32-33|kapittel=|sitat=}}</ref>

[[Houston Stewart Chamberlain]], forfatter av et antall filosofiske avhandlinger som senere ble populære blant nazistene, var medlem av denne Bayreuth-sirkelen. Han giftet seg med Wagners datter, Eva. Etter at Cosima og Siegfried var døde i 1930, ble Siegfried enke, den engelskfødte Winifred, som var en personlig venn av [[Adolf Hitler]], ansvarlig for festivalen. Hitler beundret Wagners musikk, og forsøkte å innarbeide den i sin myte om den tyske nasjonen. Hitler oppbevarte mange av Wagners originale partiturer i sin bunker i Berlin under [[2. verdenskrig]]<nowiki/>selv om [[Wieland Wagner]] hadde bedt ham om å utlevere disse viktige dokumentene. De gikk derfor tapt på Hitlers siste dager.

Noen forskere har ment at Wagners synspunkter og særlig hans antisemittisme har øvet innflytelse på nazistene. Det er imidlertid sterkt omstridt, og ifølge historikeren [[Richard J. Evans]] er det intet bevis for at Hitler overhodet har lest noen av Wagners skrifter. Wagners verker understøtter ikke nazistenes heltedyrkelse. Siegfried, som skulle være «helten» i Nibelungenringen, kan – og gjør det i mange moderne oppsetninger – virke som en overfladisk og utiltalende lømmel – selv om det er fjernt fra hvordan Wagner selv så på ham. Disse forskjellene mellom hva som ligger i debatten om den protonazisme man tillegger Wagner. Mange av Wagners synspunkter må ha vært utiltalende for nazistene, for eksempel hans pasifisme og hans ønske om å assimilere jødene – i stedet for å utrydde dem. [[Joseph Goebbels|Goebbels]] forbød derfor oppførelsen av ''Parsifal'' i 1939, kort før krigsutbruddet, på grunn av denne operaens pasifistiske overtoner.

Den nazistiske fascinasjonen over Wagner var faktisk stort sett begrenset til Hitler. Dennes glede ved Wagner vakte avsky hos andre høytstående nazister, for eksempel Goebbels. I 1933 beordret Hitler for eksempel at [[Rikspartidagene|partidagene]] i Nürnberg skulle begynne med en oppførelse av ouverturen til ''Die Meistersinger von Nürnberg'' (''Mestersangerne i Nürnberg''). Han utstedte likefrem tusen fribilletter til nazistiske funksjonærer. Da Hitler ankom til teateret, var det imidlertid nesten tomt. Det følgende året ble de beordret til å være til stede, men man kunne se dem slumre under forestillingen. I 1935 gav Hitler derfor etter og frigav billettene til offentligheten.

Generelt sett var Wagners musikk allestedsnærværende i det tredje rike, men blant folk var interessen laber, til fordel for italienske komponister som [[Guiseppe Verdi|Verdi]] og [[Giacomo Puccini|Puccini]]. I sesongen 1938-1939 var det bare én Wagneropera på en liste over sesongens mest populære operaer. Øverst på listen sto italienske Ruggiero [[Leoncavallo]]s ''I Pagliacci'' (''Bajaser'').

Det er ikke rimelighet i å kritisere Wagner alene ut fra en senere generasjons mening om ham. Hitlers beundring kunne umulig være blitt gjengjeldt, for Wagner døde seks år før Hitler ble født. Den politiske filosofen [[Leo Strauss]] har skrevet om absurditeten i at man skulle ta avstand fra noe bare fordi Hitler kunne like det (eller omvendt). Han kaller det ''reductio ad hitlerum''. Det skulle eksempelvis bety at vi skulle avsky vegetarianere, fordi Hitler var vegetarianer.

Ikke desto mindre oppføres Wagners verker ikke i Israel, hvor enkelte oppførelser har vakt et stort oppstyr. Selv om de sendes på offentlige radio- og fjernsynsstasjoner, er alle forsøk på å oppføre dem på scenen blitt stoppet av protester, særlig fra [[holocaust]]overlevere (Wagners musikk ble spilt over høyttalerne i konsentrasjonsleirene).

Da [[Daniel Barenboim]] dirigerte et avsnitt av ''Tristan und Isole'' (''Tristan og Isolde'') som ekstranummer i 2001 på en festival i Israel, mente en komité i Knesset at Barenboim burde boikottes. En planlagt oppførelse av ''Valkyrien'' måtte dessuten avlyses. Ved en annen anledning insisterte [[Zubin Mehta]] på å spille Wagner i Israel på tross av at publikum kom med tilrop og forlot salen. Wagner er kompleks, og hans musikk fremprovoserer mange reaksjoner. Ironisk nok var [[Theodor Herzl]], en av zionismens grunnleggere, en dyp beundrer av Wagners verker.