Redigerer Opplyst enevelde i Europa (avsnitt)

=== Opplysningstiden ===
: ''Utdypende artikkel: [[Opplysningstiden]]''
I og med at det mekaniske menneskesyn kom stadig mer i fokus, ble også litteraturen og filosofien påvirket av rasjonale argumenter som [[induksjon (filosofi)|induksjon]] og [[deduksjon (filosofi)|deduksjon]]. Dette var en periode der satiriske verk som [[Candide]] og [[Gullivers reiser]] gjorde narr av samfunnet og av etablert tankegods.<ref>[https://www.britannica.com/topic/Candide-by-Voltaire Candide by Voltaire], [https://www.britannica.com/topic/Gullivers-Travels Gulliver's Travels] - Begge Britannica.com</ref> Leibnitz' og Hobbes' tankesett var spesielt utsatt. Sistnevntes sosiale kontrakt og andre filosofers støtte til enevelde ble utfordret av en rekke filosofer og forfattere som lette etter mer rasjonelle og likeverdige styreformer.<ref>[https://www.britannica.com/event/Enlightenment-European-history Enlightenment] - Britannica.com</ref>

Skjønnlitterært var opplysningstiden var en tid med ''klassisiter'', opptatt av de klassiske verdier innen poesi og drama, og romanforfattere, ofte satiriske eller opptatt av å sette det avanserte samfunn i perspektiv. Innen filosofien, en i hovedsak moralfilosofisk retning, var det ''philosophes'' som dominerte i Frankrike. Disse hadde ofte sterkt politisk skyts mot den etablerte sosiale og politiske praksis, om enn ofte skjult for å omgå sensur. Hos disse hersket friheten innen religion, frihet fra samfunnets sterke bånd eller maktens frihet fra enevelde og sentralisering på ett sted. I Skottland var moralfilosofien mer fokusert på enkeltmenneskets eventuelle evne til å kunne kjenne igjen hva som var riktig eller galt uavhengig av fornuft og autoriteter. Av disse moralfilosofiske retningene vokste det frem ideen om at verden blir et bedre sted om staten legger så få hindringer i veien som mulig for menneskets jakt på lykken, noe som førte til at merkantilismen ble fjernet og erstattet av liberalismen innen politiske og økonomiske rettigheter i store deler av Vest- og Sentral-Europa.<ref>Side 315-24, Palmer, Colton; Side 428-29, Greer, Lewis; [https://plato.stanford.edu/entries/scottish-18th/ Scottish Philosophy in the 18th Century] - Stanford Encyclopedia of Philosophy</ref>

==== Skjønnlitteratur ====
Opplysningstiden trakk inspirasjon fra vitenskapsrevolusjonen mellom Francis Bacon og John Locke via Galileis og Newtons mekaniske verdenssyn. Den vra til stede både i sakprosa og skjønnlitteratur. Det var særlig to områder som var sentre for opplysningstiden, Frankrike og Skottland.

Frankrike hadde opplevd en markant litterær oppgang under Ludvig XIV. [[Molière]] og [[Jean Racine]] hadde i utgangspunktet markant forskjellig stil. Molière skrev komedier for det brede lag og med humor som latterliggjorde og spøkte både med autoriteter og vanlige folk.<ref>[https://snl.no/Molière Molière] - Store norske leksikon</ref> Racine på sin side var representant for klassisismen, og skrev tragedier for kongen og hoffet. Der Molières komedie var med kjappe replikker og mye handling, var Racines med lange taler og lite handling. Ordets kraft var viktig for Racine.<ref name="class">Side 428-29, Greer, Lewis</ref>

Storbritannia hadde også typiske klassisister som liknet Racine, men de kom senere. En av de største av disse var dikteren [[Alexander Pope]]. Pope var opptatt av klassiske trekk, men også av en rasjonelt syn på universet. Denne rasjonelle tankegangen krevde likevel en aksept av at Gud er forbi menneskelig forståelse. Studiet burde derfor heller ifølge Pope, fokusere på mennesket.<ref name="class" /> Pope var heller ikke alene som britisk forfatter. Etter at sensuren slapp taket i 1695, kom det en rekke forfattere fra England, Skottland, Wales og Irland. Størst av disse var mulignes irske [[Jonathan Swift]]. Swifts bitende satire var ofte humoristisk, men også direkte i sitt angrep både på politikere som Walpole og på menneskeligheens mangler.<ref>[https://www.britannica.com/art/English-literature/The-18th-century The 18th Century] - Britannica.com</ref> Hans samtidige [[Daniel Defoe]] hadde også stort hell med ''[[Robinson Crusoe]]'' (1719) og flere andre romaner, og han omtales gjerne som den første moderne britiske romanforfatter.<ref>[https://snl.no/Daniel_Defoe Daniel Defoe] - Store norske leksikon</ref>

==== Den franske opplysningstiden: Frihet og politikk ====
[[Fil:Atelier de Nicolas de Largillière, portrait de Voltaire, détail (musée Carnavalet) -002.jpg|miniatyr| [[Voltaire]] var en av de ledende opplysningsfilosofene, og han argumenterte sterkt for religiøs frihet og trykkefrihet.{{Byline| Nicolas de Largillière | type=Malt av}}]]
Det var imidlertid  ikke bare klassisstene, men også  filosofene, eller mer presist ''philosophes''. Disse var en generasjon oppvokst med Newtons, Galileis og Keplers verdensbilde, med kongelige vitenskapsselskap og med spredning av pamfletter av disse selskapene gjorde sitt inntog på 1700-tallet. De var ikke lenger redde for Djevelen, de trodde ikke på hekser, og selv Gud ble redusert fra en sint far til en «første beveger», og en slags [[urmaker]] som studerte sitt presise, mekaniske verk.<ref>Side 315, Palmer, Colton</ref> Philosophes var opptatt av å skrive delvis for å få oppmerksomhet, og delvis for å utdanne. Alle lesende, som på 1700-tallet ble stadig flere, var deres publikum. Slik ble deres verk som oftest utenfor for mange referanser til høyere utdannelse, men i stedet vittige og elegante formuleringer som raskt forklarte poenget. Sensuren var heller ikke store problemet  i Storbritannia. I Frankrike var riktignok sensuren før 1750 problematisk, men etter dette årstallet var den effektivt lite plagsom. Før den tid, og i noen grad etter, var det forbudt å kritisere staten, kirken eller konkrete tilfeller. I stedet ble det skrevet bøker som omhandlet generelle problemer og abstrakte situasjoner - om enn ofte skjult angrep på Frankrike, Frankrikes konge, kirke eller andre autoriteter ved å plassere dem i et annet land.<ref name="Opplysning" />

Selv med disse sensurene ble philosophes og andre opptatt av opplysning og kunnskap i Paris sentrum for Opplysningstiden. En rekke salonger ble arrangert av rike kvinner som inviterte kjente philosophes, forfattere, vitenskapsmenn eller politikere for å dele erfaringer, prate, holde foredrag og mye annet i som oftest fulle rom. Gjestene møtte hverandre ofte nok til at ideer ble delt hyppig. I tillegg foregikk det et prosjekt som fikk mye oppmerksomhet som ville spre kunnskap mye raskere, Encyclopédie. Det var under redaktøren [[Denis Diderot]] at det 17 bind store verket som skulle samle kunnskap om vitenskap, teknikk og historie. Leksikonet ble en øyeblikkelig suksess både innenfor og utenfor Frankrikes grenser. De fleste store navn innen fransk filosofi deltok med bidrag til Encyclopedie.<ref name="Opplysning">Side 316-324, Palmer, Colton</ref>

I tillegg til salonger og encyclopedier, var en av grunnene til at Paris og Frankrike var i midten av Opplysningstiden det at flere av de store navnene innen Opplysningstiden hørte til der. Dette gjalt særlig trioen [[Voltaire]], [[Charles Montesquieu]] og [[Jean-Jacques Rousseau]]. De var sterkt forskjellige både filosofisk og personlighetsmessig, men ble alle sett på som litterære genier. Montesquieu, en landadelig med mye å vinne på en lett forandring av status quo, foreslo heller en stor forandring. I boken ''Lovens Ånd'' (1748) utviklet han to hovedideer. Den ene var at klima og omstendigheter bestemte styreform. Mer kjent var den andre, som erklærte at for å unngå despotisme - altså enevelde - måtte man dele makten inn i tre selvstendige og likeverdige deler, utøvende, dømmende og lovgivende makt. Riktignok var dette i utgangspunktet ment for England, og Frankrike skulle ifølge Montesquieu ha en rekke maktfaktorer, inkludert kirken. Montesquieu var imidlertid en stor inspirasjon både for den amerikanske grunnloven og for senere grunnlover og omorganiseringer. Voltaire tilhørte øvre del av tredjestanden, og het egentlig François-Marie Arouet, og var mest kjent som en vittig politisk skribent (''Candide'', ''Zelig''...) med det påfunne navnet «Voltaire». Fra han ble 40, ble imidlertid Voltaire mest opptatt av filosofiske og offentlige spørsmål. Han var svært dyktig med penger og en av de første som levde av å skrive, enda han også tjente mye på å investere. Voltaire var ikke så opptatt av politisk frihet som Montesquieu, og var lenge venn med den autokratiske Fredrik den store. Samtidig var Voltaire svært opptatt av religiøs frihet, til tross for at han også var opptatt av å se verden fra et sekulært sted og fjerne religionen fra historiske og kulturelle verk. Rousseau, på sin side, var fra den motsatte enden av skalaen fra Montesquieu. Han var opprinnelig fra Genève, men rømte som sekstenåring og levde fra hånd til munn. Da han først begynte å skrive, angrep han byen, sivilisasjonen og fornuften, og mente at naturen og følelsene var viktigere og mer ekte. Rousseau, som appellerte mer til den kommende romantiske bevegelsen, hadde en åndelig, kjærlig gud som ikke måtte forstås via verken kirke eller etablert religion på andre måter. Likevel var Rousseau også opptatt av en vilje til samarbeid som gikk over og forbi Hobbes' kontrakt mellom menneskene og eneherskeren. Viljen ble Rousseaus svar til Voltaires fornuft.<ref name="Opplysning" />

==== Den skotske opplysningstiden: Vitenskap og fremskritt ====
[[Fil:David Hume 2.jpg|miniatyr| [[David Hume]] var en av de mest kjente og betydningsfulle skotske filosofene, om enn [[Adam Smith]], [[James Watt]], [[Francis Hutcheson]] og [[James Hutton]] var viktige. {{Byline| Allan Ramsay | type=Malt av}}]]
Det var altså ikke bare Frankrike som fungerte som et sentrum i opplysningstiden. Det gjorde også Skottland.<ref>Terry Stewart: [https://www.historic-uk.com/HistoryUK/HistoryofScotland/The-Scottish-Enlightenment/ The Scottish Enlightenment] - Historic UK</ref> Voltaire skal selv ha sagt at «Vi ser mot Skottland for <nowiki>[å finne]</nowiki> alle våre ideer om sivilisasjon.».<ref>[https://www.telegraph.co.uk/books/authors/35-great-quotes-about-scotland-and-the-scots/35-great-quotes-about-scotland-and-the-scots20/ Burns Night: 35 great quotes about Scotland and the Scots] - The Telegraph, 25. januar 2018, hentet 30. oktober 2018</ref>

En av de viktigste bidragsyterne til dette var filosofen [[David Hume]], som aldri fant seg til rette i salongene i Paris, og foretrakk hjembyen Edinburgh. David Hume markerte seg som en av de store opplysningsfilosofene. Han var skeptisk til at det fantes evige logiske sannheter man kunne resonnere seg til. Som tilhenger av Locke og [[George Berkeley]], støttet Hume ideen om at observasjon var foretrukket fremfor resonnement. Dermed kunne man bare uttale seg om regelmessigheter, ikke lover. Menneskets evne til å systematisere hendelser og skape regelmessigheter av disse var derfor et menneskelig trekk mer enn en naturlov som mennesket hadde oppdaget. Slik ble mennesket ikke opphøyet fra andre dyr. Dette blir videre understreket da Hume vektlegger følelser som viktigere enn fornuft når det gjelder moralske kvaler. Til sist tok også Hume et oppgjør mot [[deisme]], den fornuftsbaserte urmaker-tankegangen om Gud.<ref>[https://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=10499 Opplysningsfilosofen som tok et oppgjør med fornuften] - Fri Tanke, 12. mai 2017,hentet 30. oktober 2018</ref><ref>[https://www.iep.utm.edu/hume/ David Hume] - Internet Encyclopedia of Philosophy</ref>

Hume var ikke alene om å bryte med etablerte sannheter, og han var heller ikke først. Skotske filosofer som Gershom Carmichael, George Turnbull og [[Francis Hutcheson]] kom før Hume, og en rekke andre navn kom samtidig og etter. Hutcheson mente at det eksisterte sosiale og politiske sanser som tok inn inntrykk uavhengig av fornuften eller viljen. Dette var basisen for moral. Hutcheson tilhørte imidlertid Glasgow, og det gjorde også hans mest kjente elev, [[Adam Smith]]. Smith tok over på tidlig 1750-tall etter Hutcheson (som døde i 1746), og han presenterte i sitt verk ''The Theory of Moral Sentiments'' (1759) en moralfilosofi som gikk vekk fra både Hutcheson og Hume. For Smith var det gjenkjennelsesfaktoren og evnen til sympati som var relevant for å forstå moralske handlinger. Smith la også vekt i boken, og i senere verk, på at det var Guds oppgave å ta seg av de store moralske spørsmål, mens menneskets oppgave begrenset seg til å gjøre sin egen situasjon og den til sine nære best mulig.<ref>[https://plato.stanford.edu/entries/scottish-18th/ Scottish Philosophy in the 18th Century] - Stanford Encyclopedia of Philosophy</ref>

Smith ble imidlertid mest kjent for sitt verk som revolusjonerte økonomien. Smith var langt fra den første som kritiserte merkantilismen, som under Ludvig XIVs rådgiver Colbert hadde gått fra løst sammensatte ideer til det som kunne minne om en konsekvent teori; at økonomiske aktiviteter skulle styrke staten, og at staten skulle hjelpe og styre industri og handel. Både Locke og Hume hadde angrepet den. Smith lyktes imidlertid i ''[[Nasjonenes velstand]]'' (''An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations'') å komme opp med et systematisk angrep på merkantilismen. Smith mente at det eksisterte en «naturlig» økonomi som, i tråd med ''The Theory of Moral Sentiments'', var styrt mot menneskets egennytte. Slik var økonomien et redskap til å støtte opp om Smiths moralsyn. Dersom mennesket fikk følge sin egen natur og sine interesser uten at samfunnet ville gripe inn, ville «[[den usynlige hånd]]», en metafor for utilsiktedet konsekvenser, føre til at dette ville skape økonomisk velferd for alle.<ref>Side 507-08, Greer, Lewis</ref> For Smith var skatter, avgifter og toll i veien for menneskelig utvikling. Dette var tre av de viktigste redskapene merkantilistene hadde brukt i å hindre handel mellom mennesker uten statlig kontroll. En stats brutto nasjonalprodukt, i stor del skapt av Smith selv, var en bedre målestokk enn merkantilismens, som var mengden gull og sølv. Smiths revolusjonerende økonomiske tanker forandret verdensøkonomien og skapte den klassiske økonomiske teorien og økonomi som et fag med etterprøvbarhet.<ref>Joy Blenman: [https://www.investopedia.com/updates/adam-smith-economics/ Adam Smith: The Father of Economics] - Investopedia</ref>

Det var imidlertid en rekke andre viktige skotske filosofer og vitenskapsmenn. [[James Hutton]] var avgjørende i å danne grunnlaget for moderne geologi, både hvordan jorden forandrer seg gjennom bevegelige flater og jordens alder.<ref>[https://www.amnh.org/explore/resource-collections/earth-inside-and-out/james-hutton-the-founder-of-modern-geology James Hutton: The Founder of Modern Geology] - American Museum of Natural History</ref> [[Joseph Black]] var en banebrytende kjemiker.<ref>[https://www.theodora.com/encyclopedia/b2/joseph_black.html Joseph Black] - Encyclopedia 1911</ref> I tillegg var det flere skotske forskere innen lingvistikk, ingeniørvirksomhet, kunst, litteratur, arkitektur, matematikk og en rekke andre fag.<ref>[https://www.britannica.com/topic/Scottish-Enlightenment Scottish Enlightenment] - Britannica.com</ref>