Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

== Samtidige utsagn ==
[[Fil:NYTimes-Page1-11-11-1918.jpg|thumb|upright|«Berlin seized by revolutionists», ''[[The New York Times]]'' på [[Armistice Day|våpenhviledagen]], 11. november 1918.{{byline|Foto: Maksim|3. februar 2006}}]]
[[Fil:Edvard Munch - Portrait of Harry Graf Kessler, 1906.jpg|thumb|upright|[[Edvard Munch]] (1863–1944): ''[[Harry Graf Kessler]]'' (1904).{{byline|Foto: Mutter|8. mars 2018}}]]
[[Fil:Deutsches Reichsgesetzblatt 1918 179 1419.png|thumb|upright|Kunngjøring i [[Reichsgesetzblatt]] om innsetting av en kommisjon som skulle granske hendelsene fredag den 6. desember 1918{{byline|Scan fra Imperial Law Gazette i Tyskland, 1918}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-2007-0005, Berlin, Maschinengewehrposten am Schloss-Brunnen.jpg|thumb|upright|Maskingeværstillinger ved ''[[Berliner Stadtschloss]]'' i 1918{{byline|Deutsches Bundesarchiv}, Bild 146-2007-0005/ Marmulla, L.}}]]
[[Fil:Mark IV Berlin.jpg|thumb|upright|En britisk Mark IV tanks, tatt under første verdenskrig, i bruk av tyske regjeringstropper i Berlin i januar 1919{{Byline|Sammlung Captain C Mills}}]]

Samtidens aktører bedømte revolusjonen forskjellig, avhengig av deres politiske syn. Dette illustreres av uttalelser om hendelsene i november 1918, gjort delvis under og umiddelbart etter, og delvis i ettertid. 

Den protestantiske teologen og filosofen [[Ernst Troeltsch]] (1865–1923), merket seg ganske rolig hvordan majoriteten av borgerne i Berlin oppfattet 10. november:

<blockquote>Søndags morgen, etter en fryktfull natt, ga morgenavisene et klarere bilde: Keiseren var i Holland, revolusjonen hadde seiret i det fleste urbane områder, fyrstene i delstatene abdiserte. Ingen mann død for keiseren og riket! Pliktenes kontinuitet og ingen storm på bankene! (...) Trikker og [[tunnelbane]]r gikk som vanlig, noe som viser et løfte om at grunnleggende behov blir tatt vare på. På alles ansikter var det skrevet: Lønningene blir fortsatt utbetalt.<ref name="Haffner2002_85"/></blockquote>

Den liberale publisisten [[Theodor Wolff]] (1868–1943) omtalte hendelsen samme dag, den 10. november, i ''[[Berliner Tageblatt]]''. Tonen var preget av en overoptimistisk illusjon om revolusjonens suksess, noe som kanskje også var til stede i SPDs lederskap:

<blockquote>Liksom en plutselig storm som har brutt løs, har den største av alle revolusjoner rammet det keiserlige regime og forstyrrer alt som tilhører det, over og under. Den kan kalles den største av alle revolusjoner, for aldri har noe som har hatt en så stødig bygd (...) festning blitt tatt på denne måten i første forsøk. For bare en uke siden, var det fortsatt en såpass rotfestet militær og sivil administrasjon at den syntes å ha sikret sitt domene mot forandringer i tidenes gang. (...) I går morges, i det minste i Berlin, eksisterte alt dette fortsatt. I går ettermiddag var alt borte.<ref name="Haffner2002_95"/></blockquote>

Ytterste høyre hadde en helt annen oppfatning. Som en full benektelse og bortforklaring av hendelsene, skrev den konservative journalisten [[Paul Baecker]] (1874–1946) en artikkel i ''[[Deutsche Tageszeitung]]'' den 10. november, som var en gjenfortelling av Ludendorffs dolkestøtlegende:

<blockquote>Arbeidet som ble kjempet for av våre fedre med deres dyrebare blod – er nå forkastet gjennom forræderi i rekkene av vårt eget folk! Tyskland, som ikke hadde tapt før i går, ble overlatt til våre fiender av menn som bærer tyske navn, brutt ned i forbrytelse og skam av forbrytere i våre egne rekker.<br>De tyske sosialistene visste at freden var nært forestående uansett og at det bare gjaldt å holde ut mot fienden for noen få dager eller uker for å vri ut av dem tålelige betingelser. I denne situasjonen reiste de det hvite flagget.<br>Dette er en synd som ikke kan bli tilgitt og aldri skal bli tilgitt. Dette er et svik, ikke bare mot monarkiet og hæren, men også mot selve det tyske folk, som vil bære konsekvensene i mange århundrer med nedgang og elendighet.<ref name="Haffner2002_96"/></blockquote>

Publisisten og [[diplomat]]en [[Harry Graf Kessler]] (1868–1937) hevdet derimot i september 1919 at revolusjonen var mislykket:<ref name="Easton2005_379"/>

<blockquote>Mitt inntrykk nå er at revolusjonen har mislykket. Det som for øyeblikket marsjerer, er kontrarevolusjonen, bak hvilken monarkiet kommer klart til syne. Den fullstendige inkompetansen blant den sosialdemokratiske regjeringens personell, de konservative tjenestemenns overlegne erfaring og intelligens […], vanskelighetene med å innføre sosialismen i et ruinert samfunn, den fysiske utmattelse av det sultende proletariatet, har bragt revolusjonen til et dødpunkt, og siden ingenting kan vare evig, kommer nå den retrograde bevegelsen eller kontrarevolusjonen. Det blir Tysklands virkelige nederlag.<ref name="Kessler1995"/></blockquote>

Det som Kessler kalte «den fullstendige inkompetansen», ble av publisisten [[Kurt Tucholsky]] (1890–1935) ansett som en karakteristika av ledende medlemmer av ''Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands''. I en artikkel med tittelen «novemberkuppet» (''November-Umsturz'') &ndash; som utkom i 1928 i anledning 10-årsjubiléet for revolusjonen &ndash; anklaget han Ebert og Noske for å ha sveket revolusjonen, og ikke Tyskland. Selv om han bare betraktet den som et statskupp, analyserte han hendelsenes gang klarere enn sine samtidige:

<blockquote>Den tyske revolusjonen av 1918 var en palassrevolusjon.<br>Hendelsene som fant sted var ikke en revolusjon. Der var ingen åndelig forberedelse, ingen ledere som stod klare i mørket, ingen revolusjonære målsetninger. Denne revolusjonens mor var soldatenes lengsel etter å komme hjem til julaften. Og tretthet og avsky og tretthet.<br>Mulighetene som lå i gatene ble likevel bedratt av Ebert og hans likemenn. Fritz Ebert, som du ikke kan fremheve til en personlighet ved å kalle ham Friedrich, var motstander av å etablere en republikk, bare inntil der var en formannspost som han kunne inneha; kamerat Scheidemann og alle de andre var è tutti quanti hemmede statsråder. (…)<br/>Følgende muligheter ble utelatt på dette tidspunkt:<br/>* Oppløsning av delstatene,<br/>* Oppdeling av storbøndenes eiendommer,<br/>* Revolusjonær sosialisering av industrien,<br/>* Personalreform av forvatning og rettsvesen.<br/>En republikansk forfatning hvor hver enkelt paragraf gjenspeiler den neste, en revolusjon som forteller om tilkjempede velfortjente rettigheter fra det gamle regimet, kan vi bare le av.<br/>Den tyske revolusjonen står fortsatt på vent.<ref name="Tucholsky1997_300"/></blockquote>

Den liberale politikeren [[Walter Rathenau]] (1867–1922) var av en lignende oppfatning. Han kalte novemberrevolusjonen for en «skuffelse», en «sjansegave», et «produkt av desperasjon» og «en revolusjon ved en feiltagelse». Den fortjente ikke navnet fordi den «ikke fjernet de egentlige problemene», men «degenererte inn i en nedverdig kamp mellom interesser»:

<blockquote>Ikke en kjetting ble sprengt på grunn av ånd og vilje, men fordi låsen var gjennomrustet. Kjettingen falt av og den befriede stod forbløffet, hjelpesløs, forlegen, og måtte bevæpnes mot sin vilje. Den som oppfattet situasjonen til sin fordel, var den raskeste.<ref name="Sösemann1983_13"/></blockquote> 

Historikeren og publisisten [[Sebastian Haffner]] (1907–1999) hadde en annen oppfatning enn både Tucholsky og Rathenau. Han levde i Berlin under revolusjonen som barn og skrev 50 år senere i boken ''[[Der Verrat]]'' om en myte som hadde slått røtter om revolusjonen, spesielt blant borgerskapet:

<blockquote>Det blir ofte sagt at en sann revolusjon i Tyskland i 1918, aldri har funnet sted. Alt som egentlig hendte var et sammenbrudd. Det var bare en midlertidig svakhet hos ordensmyndighetene i nederlagets øyeblikk som fikk et matrosmytteri til å ligne på en revolusjon.<br/>Ved første blikk, kan man se hvor falskt og blindt dette er, ved å sammenligne 1918 med 1945. I 1945 var det virkelig et sammenbrudd.<br/>Visstnok var det i 1918 et matrosmytteri som startet revolusjonen, men det var bare en start. Hva som gjorde dette ekstraordinært var at et rent matrosmytteri i den første novemberuken av 1918 skulle trigge et jordskjelv som rystet hele Tyskland; at hele hæren som var hjemme, den samlede urbane arbeidskraft og &ndash; i Bayern, at deler av bøndene skulle reise seg i en revolt. Dette opprøret var ikke lenger bare et mytteri. Det var en ekte revolusjon […]<br/>Liksom i enhver revolusjon, ble den gamle orden erstattet av begynnelsen på en ny. Dette var ikke bare destruktivt, men også kreativt. […]<br/>Som en revolusjonær bragd av en massebevegelse, står ikke den tyske november 1918 til side for verken [[den franske revolusjon]]en i juli 1789 eller [[Februarrevolusjonen (Russland)|den russiske marsjen]] i mars 1917.<ref name="Haffner2002_193f"/></blockquote>