Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

==== Jordbruk, føydalisme og slaveri ====
[[Fil:Jean-François Millet - Le vanneur (1846-47).jpg|miniatyr|Jordbrukere hadde hatt et oppsving mellom 1300- og 1500-tallet, men mot slutten av 1500-tallet ble det stadig vanskeligere å overleve som selvstendig bonde.]]Selv om føydalisme stort sett var utdatert i Vest-Europa på 1500-tallet, ble mange av de samme mekanismene gjeninført i denne perioden. Dette skjedde fordi prisen på jordbruksprodukter hadde sluttet å gå opp, mens leien ikke gjorde det. Dermed hadde bøndene stadig dårligere råd, og måtte selge områdene sine for å betale den økende leien. I tillegg var det også slik at landområder, særlig fellesområder, ble lagt ut til salg. Dette medførte at områder som skoger og enger der folk hadde hentet brensel og jaktet dyr, nå ble eid av folk som kunne nekte dem det. Det eneste unntaket fra denne regelen var Nederland, der forholdet mellom leie og inntekt var relativt satbilt. Mange bønder måtte selge landområder og jobbe som dagsarbeidere for rike landeiere, spesielt i vest og sør i Europa. Kvinner jobbet ofte enten sammen med mannen der han slo høy og hun bandt det opp, eller alene på det lille jordområdet de hadde mens han jobbet for andre.<ref>Side 210-213, Wiesner-Hanks</ref> 

I øst hadde føydalismen forsvunnet raskt på 1400-tallet, men da det ble klart at Polen, Habsburg og Brandenburg var avhengige av rike landeiere for å være mektige, ble dte klart at disse rike landeierne fikk stadig mer politisk makt. Hundre år etter at føydalismen var borte, kom den tilbake igjen. Dette betydde blant annet at bønder ikke kunne flytte eller engang reise uten tillatelse fra landeieren. Mange steder ble mennesker sett på som eiendom, og de kunne selges til krig eller jordbruk etter ønske. Bøndene på sin side jobbet sakte og hadde rituelle brenninger av dukker som skulle forestille landeieren fra tid til annen. Forholdet mellom dem var svært bittert. Selv om det kunne virke som det ikke var forskjeller mellom livegne og slaver, fantes faktisk slaver flere steder, spesielt i Russland, der de utgjorde så mye som 10 % av befolkningen. Slaver ble ofte frigitt etter at eieren døde, og slaveri var ikke arvelig, så flere bønder i øst valgte derfor slaveri fremfor å være bonde. I Det osmanske riket var det også slaver, men muslimske tekster anbefalte å frigi slavene etter en stund, noe som betydde at det var mange frigitte slaver og stor etterspørsel etter nye som kunne erstatte de frigitte. Dervar det uvanlig at slaver ble brukt i jordbruk, og bøndene der hadde generelt bedre betingelser enn i Europa.<ref>Side 213-216, Wiesner-Hanks</ref>