Redigerer Marinens historie (avsnitt)

===[[Mine|Sjøminer]]=== 
[[Fil:Österrikisk flytmina.jpg|thumb|right|200px|Østerriksk flytemine fra midten av 1800-tallet.]]
Sjøminer er i prinsippet en beholder fylt med sprengstoff og utstyrt med en eller flere typer utløsere. I dag brukes fortrinnsvis [[trinitrotoluen]], TNT, som sprengstoff. Minen har en trigger, som utløses enten ved direkte kontakt med et annet fartøy, [[magnetisme|magnetisk]] eller [[akustikk|akustisk]], eller en kombinasjon. Dette gjelder moderne miner. Minene Norge først anskaffet seg i [[1873]], ble utløst ved direkte kontakt. De ble bestilt etter at den amerikanske borgerkrigen hadde vist at sjøminen var et effektivt våpen. Ikke mindre enn 26 skip gikk tapt som følge av minesprengninger under konflikten mellom nord- og sørstatene i USA.

Prinsippet bak sjøminen var det samme som det er i dag, men teknikken var mindre avansert. Dertil hadde man ikke de samme mulighetene for å detektere og desaremere miner som man har i dag.

Minene den gang inneholdt rundt 250 kilo [[Sprengstoff#Brisant sprengstoff|brisant]] sprengstoff, og sjelden over 1000 kilo svartkrutt. Dette varierte fra minetype til minetype. De første norske minene var russiske ''kaliumsminer'', første gang brukt under den [[Andre slesvigske krig|dansk-tyske krigen]] i [[1864]]. Denne minen inneholdt 20 kilo sprengstoff, enten vanlig krutt, [[dynamitt]] eller [[skytebomull]] – mengden sprengstoff var ganske liten, men for å holde minen flytende av egen oppdrift kunne man ikke stappe den mer. Minen var av jern, og ble holdt på plass av et [[anker]], og fløt selv et par meter under havflaten. Selve utløsermekanismen var basert på anslag, det vil si at et fartøy måtte støte på den øverste delen av minen, slik at den falt av, og lot saltvannet strømme fritt ned til et messingrør hvor det ble oppbevart en liten mengde [[kalium]]. Kalium reagerer kraftig med vann, og utviklet så mye varme at en knuskpropp som lukket messingrørets ende ned mot sprengstoffet begynte å brenne, og dermed brakte minen til eksplosjon.

Det sier seg selv at kaliumsminene var farlige å behandle. Lokket oppå minen måtte for all del holdes tett, ellers ville minen eksplodere. Etter at den svenske marinen, som Norge på denne tiden hadde et godt samarbeid med, opplevde en tragisk ulykke med slike miner, ble kaliumsminene forkastet. Minetypen hadde dessuten en stor ulempe til, i likhet med alle andre mekaniske miner: Den var like farlig for fiendtlige skip som for egne, og var derfor tenkt som et «offensivt» våpen, kun utlagt i krigstilfeller.

I Norge henledet man, etter forsøkene med kaliumsminen, sin oppmerksomhet på de nyutviklede strømslutterminene. Disse minene kunne en «skru av og på» ved hjelp av elektrisk strøm, og en kunne således aktivere eller deaktivere hele minefelt, slik at de var ufarlige for egne fartøyer når disse passerte, men kunne utgjøre en alvorlig trussel mot fiendtlige skip. Samtidig som de elektriske strømslutterminene kom, ble det også utviklet miner som var tiltenkt et liv på havbunnen, permanent utplassert. Disse minene var i hovedsak ''sikteminer'', som måtte detoneres manuelt fra land når en så at et skip var i posisjon direkte over minens. Disse minene gjorde det også nødvendig for den norske marinen å gå til anskaffelse av optiske siktemidler fra den etter hvert kjente produsent [[Siemens]].

Minen forble et viktig våpen i den norske marinen, og flere norske skip ble bygget spesifikt for mineleggingstjeneste. Se [[Den Kongelige Norske Marines skip#Mineleggere|Mineleggere i den norske marinen]] for en oversikt.