Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

== Renessansen ==
* ''Se hovedartikkel, [[Renessansens litteratur]]''

[[Fil:Retrato de Petrarca.jpg|thumb|upright|left|Vignett av Petrarcha.]]
[[Fil:Holbein-erasmus.jpg|thumb|[[Erasmus|Desiderius Erasmus]] i 1523, var den store humanisten som bedro i reformasjonen, men forble selv i den katolske kirke.]]
[[Renessansen]] ([[italiensk]]: ''Rinascimento'', «å bli gjenfødt»)<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?search=renaissance&searchmode=none «Renaissance»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> betegner en kulturell blomstringstid som på den ene siden representerte en vekst med kulturell, humanistisk, kunstnerisk og vitenskapelig framgang, og på den annen side et brudd med den foregående epoken som ble betraktet som «den mørke middelalderen». Middelalderen var epoken som lå mellom antikken og den strålende nye tid hvor man gjenoppdaget antikkens rike kultur, og selv overgikk den. I ettertid har man i større grad fokusert på at middelalderen slett ikke var mørk, og at renessansen faktisk bygde på og var en forlengelse av den umiddelbare tiden forut. Renessansen som epoke strakte seg løselig fra [[1300-tallet]] (i nordlige Italia) og fram til [[1600-tallet]]. Den begynte i Italia i senmiddelalderen og spredte seg til resten av Europa. [[Johann Gutenberg|Gutenbergs]] oppfinnelse av trykkepressen med løse typer og overgang til papir gjorde bøker tilgjengelig i en helt annen grad enn tidligere. Kulturelt sett var det en revolusjon, men nordlige Europa befant lenger i middelalderen enn sørlige Europa, og endringene i renessansen ble opplevd enhetlig over hele Europa. Det er vanlig å inndele den italienske renessanse i tre epoker; [[Renessansen|ung-]], [[Høyrenessansen|høy-]] og [[senrenessansen]], men egentlig parallell finnes ikke utenfor Italia. Strengt tatt er det senrenessansen, preget av [[reformasjonen]] og [[motreformasjonen]] som på midten av 1500-tallet nådde resten av Europa.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 215</ref>

Med [[renessansens litteratur]] menes den europeiske litteratur som var påvirket av de intellektuelle og kulturelle tendensene assosiert med renessansen. Den tidligste renessanselitteraturen ble frambrakt i Italia på 1300-tallet hvor de fremste forfatterne var [[Dante]], [[Francesco Petrarca|Petrarca]], [[Giovanni Boccaccio|Boccaccio]], [[Niccolò Machiavelli|Machiavelli]] og [[Ludovico Ariosto|Ariosto]]. Fra Italia spredte innflytelsen fra renessansen seg i ulik grad til andre land og fortsatte å spre seg over hele Europa på 1600-tallet. Eksempelvis er begynnelsen av [[engelsk renessanse]] og [[Skottland|skotsk]] renessanse datert til slutten av [[1400-tallet]] og fram til tidlig på [[1600-tallet]].

Renessansens litteratur er karakterisert av humanistisk filosofi, gjenoppdagelsen av den klassiske litteraturen fra antikken som ble sett på som et forbilde til etterligning og bestrebelse. Forfattere inspirert av gresk og romersk kultur viste det i deres valg av tema og de litterære formene. Verden ble sett fra et antroposentrisk perspektiv (mennesket i sentrum). Platoniske tanker ble løftet fram og gjort kristne. Søken og bestrebelse for sansenes fryd og glede, og en kritisk og rasjonell ånd fullførte det ideologiske panorama for perioden. Nye litterære sjangre som [[essay]]et ([[Michel de Montaigne|Montaigne]]) og nye poetiske former som [[sonett]]en ([[Francesco Petrarca|Petrarca]]) og [[spenserstrofe]]. Sistnevnte var [[Edmund Spenser]]s bundne verseform som første gang ble benyttet i hans episke verk The ''[[Faerie Queene]]'' (1590-96), og som antagelig hadde en italiensk inspirasjon.

=== Italia ===
[[Fil:Santi di Tito - Niccolo Machiavelli's portrait headcrop.jpg|thumb|upright|left|[[Niccolò Machiavelli]] (1469–1527), forfatteren av ''[[Fyrsten]]'' og ansett som det typiske [[Universalgeni|renessansemenneske]]. Detalj fra et portrett.]]
[[Fil:Boccaccio01.jpg|thumb|Boccaccios statue i [[Uffizi]]palasset.]]
[[Francesco Petrarca]] (1304 - 1374) ble kosmopolitisk da han måtte forlate hjembyen [[Firenze]] og ble aldri hjemmehørende i noen av de italienske bystatene. Hans store innsats var innsamling av gamle manuskripter. Hans latinske prosatekster besto av historiske sammenstilninger og moralfilosofiske essayer. Dessuten skrev han epos, poetiske epistler og uklare allegoriske hyrdedikt, alle på latin. Hans fremste diktsamling var dog på italiensk, ''Il canzoniere'' («Diktsamlingen») og som inneholdt diktet «Italia mia» hvor han ba om fred for sitt plagede fedreland. Først og fremst dyrket og populariserte han [[sonett]]en, en kunstferdig verseform med rim.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 220</ref>

[[Giovanni Boccaccio]] (1313-1375), samtidig, venn og bysbarn med Petrarca, er særlig kjent for ''[[Dekameronen]]'' som består av en rekke korte fortellinger knyttet sammen av en rammefortelling av sju unge damer og tre menn som flykter fra pesten som rammet Firenze i 1348. Midten i døden isolerer selskapet seg i et paradisisk herregård og underholder hverandre med fortellinger, alle med kjærligheten som tema, til dels med erotisk tilsnitt. Mange senere italienske noveller har det samme kyniske [[erotikk]]en som er blitt knyttet til Boccaccios navn, mistet sitt moralske siktepunkt uten den sammenheng de var satt i. I tillegg var hans stil skiftende, enkelheten er bare tilsynelatende, og vanskelig å fastholde, særlig for de som etterlignet ham. Etter ''Dekameronen'' ble forfatteren opptatt av humanistiske studier, blant annet bidro han med Petrarcas hjelp å få oversatt Homer til latin.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 222-223</ref>

[[Ludovico Ariosto]] (1474 - 1533) hadde en rik litterær aktivitet, blant annet komedier, kjærlighetslyrikk og satirer, men hans livsverk var ''[[Orlando furioso]]'' (Den rasende Roland) som kom i 1516, og utgitt i sin endelige form i 1532. Det var fortsettelsen av [[Matteo Maria Boiardo|Boiardo]]s ''[[Orlando Innamorato]]'' (''Den forelskede Orlando'', [[1495]]). Det endelige verket er delt inn i 46 sanger, som hver av dem består av et ulikt antall åttelinjers vers på i alt 38 736 linjer, noe som gjør det til det lengste diktverk i europeisk litteratur. Det var skrevet på [[Toscana|toskansk]], og verkets popularitet styrket denne italienske dialekten som litterært språk.

[[Niccolò Machiavelli]] (1469 - 1527) skrev blant annet komedier, men han huskes for sine politiske og historiske vekter, preget av glitrende prosa. Hans fremste verk, ''Il principe'' (''[[Fyrsten]]''), forble uttrykt og ukjent i hans levetid. Her forkynnet han usentimentalt en amoralsk maktfilosofi om statens uinnskrenkede makt over enkeltmennesket og fyrstens rett og plikt til å føre en politikk uten ta hensyn til de lover og regler som gjelder for vanlige borgere. Bakteppet var at om Den italienske halvøya skulle kvitte seg med de franske og spanske hærene som herjet landet, måtte de italienske bystatene forenes til felles innsats.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 231</ref>

=== Frankrike ===
[[Fil:RabelaisPentagruelTitlepage1571.jpg|thumb|Tittelsiden av en utgave fra 1571 med de siste tre bøkene om [[François Rabelais]]' Pantagruel: ''Le Tiers Livre des Faits & Dits Heroïques du Bon Pantagruel''.]]
Den franske renessansen begynte tradisjonelt fra den franske invasjon av Italia i [[1494]] under styret til kong [[Karl VIII av Frankrike|Karl VIII]] og fram til kong [[Henrik IV av Frankrike|Henrik IV]] døde i [[1610]]. Tiden under [[Frans I av Frankrike|Frans I]] (fra 1515 til 1547), renessansekongen framfor noen, og hans sønn [[Henrik II av Frankrike|Henrik II]] (fra 1547 til 1559) er generelt betraktet som høydepunktet i den franske renessansen. Trykkepressen ble introdusert i [[1470]] i [[Paris]]. Utviklingen av humanismen og nyplatonismen, og oppdagelsen av den kultiverte forfinelsen av italienske hoff via de franske krigene i Italia og via Henrik IIs ekteskap med [[Catherine de' Medici]], førte til en gjennomgående endring av det franske litterære landskapet og epokens mentale ''mentalité''.

I begynnelsen var den franske romanen fortsatt dominert av middelalderens [[Høvisk litteratur|ridderromaner]], men oversettelser av italienske renessanselitteratur ble en stor suksess. De mest kjente franske romaner var [[François Rabelais]]' rebelske tekster som blandet humanisme ([[Erasmus]], [[Thomas More]]) og middelalderens farser (kjemper, heroiske slag, grov humor), paret med en energisk satire som rammet religiøs hykleri og politisk urettferdighet.

Den korte fortelling preget av dialoger dominerte fransk prosa, ofte med ulike sjangernavn som ''conte'', ''nouvelle'' (som ga det norske ordet [[novelle]]), ''devis'' og andre. Tidvis var disse korte fortellingene plassert innenfor en rammefortelling hvor eksempelvis et selskap fortalte hverandre historier, noe som åpnet mange innholdsmessige emner, både forfinede som vulgære.

=== England ===
* ''Se hovedartikkel, [[Engelsk renessanseteater]]''

[[Fil:Dr-faustus-B-1616.jpg|thumb|upright|left|Tittelsiden på en senere utgave Marlowes ''[[Doktor Faustus]]'', 1616.]]
[[Fil:Shakespeare.jpg|thumb|[[William Shakespeare]], det fremste navnet i engelsk renessanse.]]
Som nordlige Europa kom renessansen senere, og først etter at [[rosekrigene]] var tilbakelagt og [[Huset Tudor|Tudordynastiet]] var etablert. Dens stil og tanker påvirket landet langsomt, og først under dronning [[Elisabeth I av England|Elisabeth]] på andre halvdel av 1500-tallet kom høydepunktet for engelsk renessanse.

England hadde en allerede sterk tradisjon med morsmålet i litteraturen, noe som gradvis økte da boktrykte bøker ble vanlig på midten av 1500-tallet. I [[elisabethansk tid]] var det en spenstig kultur innenfor både drama og poesi. Diktere som [[Edmund Spenser]] og hans poetiske hoffepos ''[[Faerie Queene]]'' hadde en sterk innflytelse på engelsk litteratur, men ble til sist overskygget av poesien til [[William Shakespeare]], [[Thomas Wyatt]] og andre. Det var typisk at verkene til disse dramatikerne og poetene sirkulerte i [[manusskript]]form for en del tid før de ble publisert. Wyatt regnes som foregangsmannen i engelsk poesi, men hans yngre venn [[Henry Howard, jarl av Surrey]] bidro til at utviklingen ved å forenkle og forbedre [[sonett]]ediktningen. En venn av Spenser var [[Philip Sidney]], en av de unge døde i engelsk kultur, og som la fram en slags poetikk av renessansens [[estetikk]] i kravet om overholdelse av de tre enheter. Han skrev også en [[hyrderoman]] med innlagte dikt.

Den fremste kulturuttrykket var [[engelsk renessanseteater]] som var mest framragende arven fra perioden. [[Drama]] ble satt opp både for hoffet og adelen i private framføringer og offentlige forestillinger for et folkelig publikum. Dette miljøet, understøttet av dronning Elisabeth som var levende teaterinteressert og tilkalte ofte skuespillere, fremmet en rekke framragende dramatikere, Marlowe, Shakespeare og [[Ben Jonson]]. Den første store dramatikeren i England var [[Christopher Marlowe]] (1564 – 1593). Hans tragedie ''[[Tamburlaine]]'' var det første stykke av Marlowe som ble satt opp på en scene i [[London]] i [[1587]], og er en milepæl i tidlig engelsk drama. Et annet stykke, ''[[Doktor Faustus]]'', den første dramatiserte utgaven av legenden om [[Faust]], oppført i [[1589]], og er det mest kontroversielle elisabethanske stykke utenfor Shakespeare. Marlowe kan betegnes både som perfeksjonist og rabulist, estetiker og retoriker, og respekterte ingen av renessansedramaets retningslinjer. Både Tamburlaine og Faustus er urolige, undrende og grensesprengende figur som overgår tragediens tradisjonelle forestillingsverden. Dessverre døde Marlowe allerede 29 år gammel i et vertshusslagsmål, og rakk aldri skrive så mange dramaer som sin langt mer berømte kollega.<ref name="Haarberg234">Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 234</ref>

[[William Shakespeare]] (1564 – 1616) står i en særklasse, både kvantitativt og kvalitativt, både som poet og dramatiker. Hans karriere strakte seg på rundt 25 år. Hans drama kan inndeles i fire undersjangre; [[komedie]]r, [[tragedie]]r, historiske krønikespill, og eventyrspill (romanser). Komediene og krønikespillene dominerte 1590-tallet, og tragediene og eventyrspillene perioden 1600-1616.<ref name="Haarberg234"/> Litteraturhistorisk fremmes gjerne hans såkalte «seks mestertragedier» som i større grad hans øvrige drama tilhører verdenslitteraturens aller fremste verk: [[Julius Cæsar (skuespill)|''Julius Cæsar'']], ''[[Antonius og Kleopatra]]'', ''[[Othello]]'', ''[[Hamlet]]'', ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]'' og ''[[Kong Lear]]''. Til tross for deres særegenheter og unike kunstneriske posisjon, står de alle i sine tilknytningspunkter til epokens øvrige europeiske tragediekunst, både i motivvalg og handlingens historisk-geografiske karakter.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 235</ref> Shakespeare behersket komedien like dyktig som tragedien. Han skrev mange dramaer hvor handlingen foregår i Italia, de fleste av disse inspirert etter lesning av italiensk populærlitteratur. Eksempelvis er ''[[Romeo og Juliet]]'' bygd på en italiensk novelle som forfatteren hadde lest i en klossete og moraliserende engelsk oversettelse. Shakespeares behandling av det banale motivet med to unge mennesker fra to familier som er dødsfiender og som blir ofre for uheldige omstendigheter, fokusert til litterær kunst. Den nå berømte balkongscenen er diktet i enkelt og direkte språk hvor Juliet gir «uttrykk for en ren og frimodig fysisk lengsel som feier all falsk blyghet til side» og hvor Shakespeare har «sunget den ufordervede naturens høysang».<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 274</ref>

Filosofer og intellektuelle inkluderte [[Thomas More]] og [[Francis Bacon]]. Alle tudormonarkene var godt utdannet, det samme var mange av aristokratiet, og italiensk hadde betydelig publikum. Engelsk ble benyttet til [[Book of Common Prayer|Den allmenne bønneboken]], første gang utgitt i 1549, og mot slutten av perioden ble den autoriserte utgaven av Bibelen, ''[[King James Version]]'', som fikk evigvarende innflytelse på behandlingen morsmålet som litterært språk.

=== Spania og Portugal ===
[[Fil:Don Quixote.jpg|left|thumb|upright|Statuetter av Don Quixote (venstre) og Sancho Panza.]]
[[Fil:LopedeVega.jpg|thumb|Lope de Vega, portrett.]]
Renessansen spredte seg til [[Den iberiske halvøy]]a via besittelsene ved Middelhavet til [[kongedømmet Aragón]] og den [[katalansk]]e havnebyen [[Valencia]]. Mange av de tidlige spanske renessanseforfatterne kom fra Aragón, inkludert [[Ausiàs March]] og [[Joanot Martorell]]. I [[kongedømmet Castilla]] ble den tidlige renessanse sterkt påvirket av italiensk humanisme, startende med forfattere og poeter som [[Íñigo López de Mendoza|markien av Santillana]] som innførte den nye italienske poesien til Spania. Andre forfattere som [[Jorge Manrique]], [[Fernando de Rojas]], [[Juan del Encina]], [[Juan Boscán Almogáver]] og [[Garcilaso de la Vega]], sto i nær likhet med den italienske strømningen.

[[Spania]] fikk en storhetstid med oppdagelsen av [[den nye verden]], men riket omfattet etter hvert også store deler av Europa da habsburgeren [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl I]] (tysk konge som Karl V) ble konge i [[1516]]: deler av [[Tyskland]], [[Nederlandene]], [[Portugal]], det meste av [[Italia]] og deler av nordlige [[Frankrike]]. I løpet av få år ble spansk kultur og levesett dominerende i Europa. Problemer med å holde det veldige riket sammen ble uoverkommelig, og allerede under etterkommeren [[Filip II av Spania|Filip II]] begynte nedturen. Paradoksalt var det i nedgangstidene at Spania fikk sin store kulturelle blomstring, ''El siglo de oro'', [[gullalderen]], omtrentlig fra [[1550]] og fram til [[1650]]. Ikke minst fikk dramaet en stor vekst, og [[Lope de Vega]] (1562 – 1635) var den fremste dramatikeren som allerede som trettenåring fikk oppført sitt første teaterstykke.

I løpet av syttifem årene de Vega levde prøvde han seg på bortimot de fleste av samtidens litterære sjangre. Han skrev flere [[epos]] og [[roman]]er, men tyngdepunktet lå i lyrikken og dramaet. Hans samlede produksjon er enorm; rundt regnet 3000 sonetter, 400 ''comedias'' (profandramaer) og 400 ''autos'' (drama med religiøst innhold), men kvaliteten er svært ujevn.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 232</ref> I et forsvarsskrift, ''Den nye kunsten å skrive skuespill i vår tid'' (1609) anerkjente han prinsipielt regelestetikkens riktighet, men erklærte at han måtte følge «den barbariske smaken», det vil si det udannede publikum som betalte for å se hans stykker. Det folkelige teateret ble ansett som å stå utenfor kulturen, men til tross for hans høye produksjon, var hans evne til å skrive levende og naturlig dialog framtredende, og de lyriske partiene var frambrakt med stor letthet. Blant hans verker kan ''Fuente ovejuna'' («Fårekilden»), en patriotisk legende om en bys opprør mot en [[tyrann]], og ''El acrero de Madrid'' («Jernvannet i Madrid»), en erotisk komedie, hvor intrigen hvilte på den komiske tjeneren, ''gracioso''. En annen spanske dramatiker var [[Tirso de Molina]], som forsvarte de Vega mot hans kritikere, men ble selv glemt i mesterens skygge.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1'', Oslo, s. 251-252</ref>

Ruvende, særlig i ettertid, var [[Miguel de Cervantes]]' mesterverk ''[[Don Quixote]]'' som i utgangspunktet var en parodi på de populære, men enkle ridderromansene som hadde stor leserkrets. ''Don Quixote'' viser stor fortellerkraft, betydelig humor, spenstig dialog, og kraftfull stil. Av de to delene som Cervantes' skrev er kanskje den første som er mest populær hos det lesende publikum. Det inneholder de berømte episodene med angrepet på vindmøllene, angrepet på saueflokken, våkenatten ved vertshuset, og episoden med frisøren. Den andre delen viser mer konstruktiv innsikt, bedre skildring av karakter, forbedret stil og større [[Realisme (litteratur)|realisme]].

Senere spansk renessanse lente seg mot religiøse temaer og [[mystikk]] med poeter som blant annet [[Luis de León]] og [[Teresa av Ávila]], og behandlet nye temaer som utforskningen av [[den nye verden]].

[[Portugal]] fikk sin renessanse fra nabolandet, men også påvirket av innflytelsen fra rike italienske og [[Flandern|flamske]] handelsmenn. Reiselitteratur blomstret i særlig grad, og ble spredt med de nye trykkeriteknologien.<ref>Bergin, Speake, Jennifer and Thomas G. (2004): [http://books.google.com/books?id=VOb4hIp7EE8C&lpg=PP490 ''Encyclopedia of the Renaissance and the Reformation'']. Infobase Publishing. ISBN 0-8160-5451-7. s. 490</ref> Den ruvende forfatteren er [[Luís de Camões]] som satte seg som mål å gi Portugal et [[nasjonalepos]] i klassisk stil og inspirasjon. Han skrev en anselig mengde lyrikk og drama, men er mest kjent for sitt epos ''[[Os Lusíadas]]'', som betyr «Lusus’ ætlinger» eller «Lusiadere» = «Portugiserne». 10. juni, hans dødsdag, er Portugals nasjonaldag og han selv betraktes som landets nasjonalforfatter.