Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

==Trangboddhet og losjerende==

===Arbeiderklassen på ett og to rom===

Boligforholdene for [[allmue]]n i Christiania tidlig på 1800-tallet var av de dårligste i landet.<ref>Aslaksby 1986, side 603.</ref> Murgårdene ble en forbedring og ga bedre boforhold enn trehusområdene. Trangboddheten i leilighetene og de tettbygde kvartalene var uten tvil negativt for helse og trivsel, men de samlede økonomiske og sosiale forholdene for en familie/husholdning må tas i betraktning for å avgjøre boligforholdenes innvirkning.<ref>Aslaksby 1998, side 608.</ref> De tørre etasjeleilighetene med nye tekniske innretninger var positivt, likeså den kommunale infrastrukturen som var mulig i den tette murbyen.

Leiegårdsbeboernes største problem var trangboddheten med store familier i små leiligheter. Sammen med den store tettheten i kvartalene, der for- og bakgårder sto få metere fra hverandre og hindret lys og utskifting av luft i de nedre etasjene, ble boforholdene helseskadelige for en del av arbeiderklassen, spesielt på østkanten. Dette var et tema i lovforslag, offentlig debatt og faglige fora helt fra de første leiegårdene kom. Særlig var kjellerleiligheter uønsket og ble motvirket gjennom offentlige tiltak, og andelen av leiegårdenes befolkning som bodde her var liten og synkende. Kvistleiligheter (leiligheter i loftsetasjen med vindu) hadde flere beboere, men var også sett på som uønsket som bolig. Losjerende (leieboere som leier rom eller seng og bor sammen med den eller de som eier eller leier leiligheten) utgjorde rundt 3 % av alle som bodde i ettromsleiligheter og over 10 % i store leiligheter og hadde langt mindre betydning for trangboddheten enn små leiligheter med store familier.

I Frogner og Uranienborg menigheter bodde det i 1899 i gjennomsnitt henholdsvis gjennomsnittlig 1,20 og 1,26 person i hvert værelse, i Paulus (Grünerløkka) og Petrus (Rodeløkka og noe av Sofienberg) var tallet henholdsvis 2,42 og 2,76. Verst var trangboddheten i trehusbydelene Kampen, Vålerenga og Sagene med mellom 2,86 og 2,96 personer per rom. Kjøkken er ikke regnet med i tallene. I 1910 var antallet redusert med rundt 0,15 i de fire førstnevnte murgårdsstrøkene og rundt dobbelt så mye i trehusstrøkene. Fordelt på leilighetsstørrelse for hele østkanten i 1899: gjennomsnittlig 4,19 personer per rom i ettroms (fra 4,42 på Vålerenga til 3,53 i Gamlebyen), 2,27 personer i toroms, og her skilte menighetene seg lite fra hverandre. Også i andel ett- og toromsleiligheter var trehusstrøkene verst stilt: Sagene, Rodeløkka og Kampen lå i 1899 over 90 %, murgårdsstrøkene Grünerløkka på 81 % og Grønland på 65 %. Sagene hadde høyest andel ettroms leiligheter med 60 %.<ref>''Statistisk årbok for Kristiania 1899'', tabell 7 og 11 og Fredriksen 1948, side 41.</ref>

Boligforholdene var verre midt i århundret enn senere. I Pipervika og Ruseløkkveien tellet samfunnsforskeren [[Eilert Sundt]] (1817–1875) gjennomsnittlig 4,2 personer per rom i alle leiligheter i 1855, med 4,9 for arbeiderfamiliene.<ref>Myhre 1990, side 221.</ref> Trangboddheten gikk ned mellom 1850 og 1900, målt etter antall beboere per rom i arbeiderboliger (filantropiske og andre), og forbedringen var sterkest i begynnelsen av 1880-årene og andre nedgangsperioder, fordi boligbyggingen var jevnere enn tilflyttingen til byen. Forbedringen var sterkere for de arbeiderfamiliene som hadde råd til den beste boligstandarden innen arbeiderklassen.<ref>Fredriksen 1948, side 45.</ref> Antall beboere per leilighet varierte lite mellom byens strøk, i 1899 fra 4,94 i Trefoldighet menighet til 4,52 i Kampen. Det året bodde 40 % av befolkningen i hele byen i boliger med mer enn to rom, og de disponerte 60 % av rommene.<ref>''Statistisk årbok for Kristiania 1899'', tabell 11 og Fredriksen 1948, side 41.</ref>

Andelen ettroms av alle leiligheter sank betraktelig fra 1890 (44,2 %) til 1910 (31,4 %).<ref>''Statistisk årbok for Kristiania 1903'', tabell 11 (13 770 av i alt 31 168 i 1890) og samme for 1910 (16 955 av i alt 53 948 per 1.12.1910).</ref> Andelen ettroms leiligheter var i 1900 høyere enn i resten av landet og i København (10 %), men lavere enn i Stockholm (45 %) og Berlin (49 %).<ref>Kjeldstadli 1990, side 294–95.</ref> Byen var moderne også i husholdningsstørrelse: en firedel av husholdningene besto av én person i 1875, i 1895 var andelen steget til nesten halvparten. I 1900 var halvparten av alle kvinner over 15 år i jobb.<ref>Myhre 1990, side 398 og 404.</ref>

===Epidemiene – Boligundersøkelsen i 1893 – de helseskadelige forholdene får økt offentlig oppmerksomhet===

Kristiania ble rammet av de samme sykdommene som andre byer i Europa: [[kolera]], med utbrudd [[Kolerapandemien i 1826–1837|i 1833]], [[Kolerapandemien i 1846–1860|1850]], [[Kolerapandemien i 1846–1860|1853]] og [[Kolerapandemien i 1863–1875|1866]], [[flekktyfus]], [[Tyfoidfeber|nervefeber (tyfoidfeber)]] og [[Kopper (sykdom)|smittekopper]], som alle ble klassifisert som boligepidemier. Medisinprofessoren [[Frederik Holst (lege)|Frederik Holst]] undersøkte [[Kolerapandemien i 1826–1837|koleraepidemien i 1833]] og fant stor overvekt av utbrudd der boligforholdene var dårligst. En engelsk rapport i 1842 om boligforhold og skaden mennesker tok av trangboddhet og dårlige sanitærforhold,<ref>{{Kilde www |url=http://www.deltaomega.org/documents/ChadwickClassic.pdf |tittel=''Report on the sanitary Conditions of the labouring Population in Great Britain'', 1842 |besøksdato=2020-03-30 |arkiv-dato=2017-12-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20171215233059/http://www.deltaomega.org/documents/ChadwickClassic.pdf |url-status=død }}</ref> skrevet av [[Edwin Chadwick]], ble mye lest og dannet grunnlaget for bolighygieniske undersøkelser, også i Kristiania. For de fleste som flyttet inn i leiegårdene betød den nye boligen et fremskritt i sanitærforhold og boligstandard generelt, selv om trangboddheten var allmenn på østkanten.<ref>Erling Annaniassen: ''Hvor nr. 13 ikke er …'' Boligsamvirkets historie i Norge, bind 1. Oslo Gyldendal, 1991, side 17–19, 26. ISBN 82-05-19103-4.</ref>

Sunnhetskommisjonen skulle ha sin oppmerksomhet rettet mot «boliger som ved mangel på lys eller luft, ved fuktighet, urenslighet eller overfylling med beboere har vist seg å være bestemt skadelige for sunnheten»,<ref> Sundhedsloven av 1860, § 3.</ref> og hadde anledning til å regulere antallet mennesker som kunne bo i arbeiderboliger, leiegårder og andre boliger, men bestemmelsen fikk ingen stor betydning.<ref>''Boligarbeidet gjennom tyve år. En beretning om Oslo kommunale boligråds virksomhet og kommunens arbeide med boligsaken 1911−1931. Med en oversikt over beboelses- og befolkningsforhold 1814−1914.'' Oslo kommunale boligråd, uten år, side 48.</ref>

Etter en henvendelse fra Arbeiderpartiet gjorde Axel Holst en boligundersøkelse i Kristiania i 1893, publisert i 1895. Han satte minstekrav til luftmengde (10 kubikkmeter for personer over 15 år og 5 kubikkmeter for de yngre), som tilsvarer 4–5 kvadratmeter gulvplass per voksen person, og slike leiligheter måtte kalles «ytterst sterkt overfylt» og «sosial nødstilstand». I trehusstrøkene var denne tilstanden vanlig, med henholdsvis 30 og 26 % på Rodeløkka og Hammersborg, mens tallet for Grünerløkka og Grønland var 13 %.<ref>I 442 murgårdsleiligheter i Smedgata, Korsgata og Lakkegata lå andelen «ytterst sterkt overbefolkete» leiligheter mellom 4 og 8,6 % og «sterkt overbefolket» mellom 7 og 16 %. I 234 trehusleiligheter i de samme gatene var andelen henholdsvis «ytterst sterkt overbefolkede» mellom 25 og 44 % og «sterkt overbefolkede» mellom 22 og 27 %. Verst var Smedgata med til sammen 70 % for de to kategoriene. Fredriksen 1948, side 50.</ref> Men også 15 kubikkmeter til hver voksen måtte kalles «sterkt overbefolket», og denne tilstanden gjaldt for rundt 20 % av de 1946 leilighetene han undersøkte og berørte dermed anslagsvis {{formatnum:20000}} mennesker i byen. Han dokumenterte hvordan folk sov flere i hver seng og mange mennesker på hvert rom – gjennomsnittlig bodde det fire personer i hver ettromsleilighet.<ref>Holsts undersøkelse er Dokument nr. 29 for 1895, Oslo kommune.</ref>

===De losjerende===

I [[Pipervika]] og [[Ruseløkkbakken]] i 1850-årene hadde 65 % av familiene tatt inn losjerende.<ref>Myhre 1990, side 223.</ref> Å måtte ha losjerende – leieboere som ikke tilhørte familien – av økonomiske grunner var noe de fleste ville unngå, i likhet med det å dele entré med naboer.<ref>Aslaksby 1986, side 190.</ref> De som sto for de filantropiske arbeiderboligene mente at det å ha voksne fremmede i leiligheten var moralsk negativt for familielivet,<ref>Aslaksby 1986, side 118.</ref> og betoningen av familieboligen som institusjon mot slutten av århundret økte denne motviljen mot losjerende. Men for arbeiderklassen var losjerende en aktuell inntektskilde. I 1891 var 7–8 % av befolkningen i byen losjerende, høyest var andelen i menigheten Gamle Aker med middelklassepreg og sentrumsmenighetene Johannes, Vår Frelsers og Jakobs.<ref>''Statistisk årbok for Kristiania 1891'', tabell 8</ref> I 1910 var andelen losjerende økt til 9 % ({{formatnum:20135}} mennesker), de fleste i store leiligheter: i 9 % av ettromsleilighetene bodde losjerende og de utgjorde 3,5 % av alle beboere, i 21 % av  toromsleiligheter bodde losjerende og de utgjorde 6 % av beboerne. Losjerende utgjorde over 10 % i tre- til syvromsleilighetene, i 35 % av treromsleilighetene bodde losjerende og 28 % hadde eget rom. I tillegg til de losjerende kommer rundt {{formatnum:10000}} tjenere, flest på vestkanten, og 8000 familiemedlemmer utenfor kjernefamilien.<ref>''Statistisk årbok for Kristiania 1910'', tabell 18 og 21.</ref>

Av de losjerende i 1910 var rundt en tredel familier. Fra folketellingen i 1920 vet en at nokså mange av de som leiet ut til familier, også i småleiligheter, var enker, enkemenn, pensjonister eller enslige.<ref>''Folketelling 1920'', syvende hefte, Boligstatistikk. Byer, side *59.</ref> I Kristiania kom et alternativ til den utstrakte utleien til losjerende i form av kommunale losjihus for enslige menn i Markveien 57 i 1915<ref>Aslaksby 1998, side 45, 607 og 614.</ref> og Ila pensjonat ved Alexander Kiellands plass i 1921 for kvinner.

===Husleien===

Husleien i ettromsleiligheter i 1900 lå fra 80 til 120 kroner per år uten eget kjøkken og fra 138 til 170 med tilgang til kjøkken, for kjeller- og kvistleiligheter kunne husleien være så lav som 50 kr. Toromsleiligheter lå fra 132 kr per år på Grønland uten kjøkken til 304 på Frogner med kjøkken.<ref>''Statistisk årbok for Kristiania 1900'', tabell 15 og 16.</ref> Forfatteren av artikkelen «Boligspekulasjon», Karl Haugholt, oppgir at lønningene lå fra 15 til 24 kr per uke, som innebar at arbeidere med lav lønn betalte rundt 20 % av inntekten for en ettroms leilighet med kjøkken og de best lønnede arbeiderne betalte rundt 25 % av inntekten for en toroms leilighet.<ref>Karl Haugholt: «Boligspekulasjon». I: ''St. Hallvard'' 3/1968, side 151.</ref> Flere kilder angir at husleiene lå fra en femdel til en tredel av en arbeiderlønning, Axel Holst mener det vanlige var rundt 20 % i sin undersøkelse, mens andre peker på at særlig med den usikre inntekten gjennom året ville mange arbeiderfamilier i praksis måtte betale opp til 30 % og mer. Statsøkonomene mente et forsvarlig nivå lå på 20 %.<ref>Fredriksen 1948, side 52–54.</ref>