Redigerer Kvarstadbåtene (avsnitt)

== Fanger i natt og tåke ==

Besetningsmedlemmene fra de fire fartøyene som ble stoppet av tyske armerte trålere, MT «Buccaneer», SS «Charente», SS «Gudvang» og SS «Skytteren», ble tatt inn til Frederikshavn i Danmark. De så ble transportert videre til Tyskland og fangeleiren [[Marlag und Milag Nord]] nær [[Bremen]] dit de ankom 6. april 1942.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 83</ref> De overlevende fra MT «Storsten», som sank ved Kristiansand, ble først sperret inne på [[Akershus festning]], deretter overført til Tyskland og Marlag und Milag Nord i juni 1942. Leiren hadde da totalt 382 besetningsmedlemmer fra kvarstadbåtene.<ref>«Brakke 24 huset nå 204 mann, 147 nordmenn, 54, briter, 2 nederlendere og 1 polakk. De seks kvinnene og den lille piken ble innkvartert i vaktstuen som lå tvers overfor inngangsporten, utenfor leiren. I juni, etter at 'Storsten's mannskap var kommet til Milag, økte tallene, og vi ar i alt 382 fra kvarstadbåtene.»''Kvarstadbåtene'', s. 85</ref>

I fangeleiren ble besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene først isolert i en egen brakke. Matrasjonene var knappe og de sanitære forhold under all kritikk.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 85</ref> Besetningsmedlemmene ble fraktet til den tyske marinens hovedkvarter i [[Wilhelmshaven]] i puljer for å forhøres av marinens etterretningsvesen. Spørsmålene var rundt fartøyenes last, bevæpning og hvordan maskingeværene og sprengladningene var tatt om bord.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 86</ref> Fra den 10. juli fikk besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene bevege seg fritt innenfor Marlag und Milag Nord og de ble behandlet tilsvarende de andre krigsfangene, den beste tiden for gruppen begynte.<ref>«Men en ny inspeksjon til leiren ga oss endelig den etterlengtede frihet, og den 10. juli begynte den relativt lykkelige tid for mannskapene fra kvarstadbåtene.», fra ''Kvarstadbåtene'', s. 88</ref>

Den 3. februar 1943 ble besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene, minus to syke og de seks kvinnene, fraktet til et fengsel i byen [[Rendsburg]], en liten by på nordsiden av [[Kielkanalen]].<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 112</ref> Fangene ble forhørt frem til begynnelsen av april, denne gangen var det [[Gestapo]] som var ansvarlig og spørsmålene kretset rundt fangenes holdning til Tyskland og hva tyskerne anså som deres lojalitetsplikt overfor [[Vidkun Quisling]].<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 114-115</ref> Fangene svarte ærlig og åpenhjertig, da de anså at de hadde alt å vinne på å ikke skjule sin patriotiske holdning.<ref>«Av uklare grunner mente vi at vi hadde alt å vinne, intet å tape ved å være åpenhjertige. Tillegget i fengslingskjennelsen om at vår sak ikke var 'æreløs', styrket vår tro i den retning. Hadde vi hatt anledning til å følge kampen på den indre front hjemme i Norge på nært hold, ville svarene for de flestes vedkommende sikkert blitt holdt i mer vake og ubestemte vendinger. Det lønnet seg aldri å utfordre de tyske myndigheter, og det var det som ble gjort av oss under forhørene og hovedforhandlingene i Rendsburg.», fra ''Kvarstadbåtene'', s. 118</ref> I ettertid viste det seg at de åpenhjertige svar i forhørene som i første omgang bidro til skjerpet dom, samtidig bidro til å redde livet til mange av fangene, da de ble satt i tukthus i stedet for rene konsentrasjonsleire.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 119</ref>

I slutten av april begynte så rettssaken, hvor de tyske myndighetene hevdet at besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene var å anse som tyske borgere og anklaget dem for å være landsforrædere, en anklage som i henhold til gjeldende tysk lov kunne medføre dødsstraff.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 115-117</ref> Dommene lød på fire og ni års tukthus. Av de 161 mann som ble dømt, var det kun elleve som av ulike personlige grunner fikk kortere straff, da på ett års fengsel.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 124</ref> De elleve mann ble i ett år behandlet som fengselsfanger, deretter ble de som NN-fanger plassert i forskjellige konsentrasjonsleire.<ref name="Kvarstadbåtene, s. 127">''Kvarstadbåtene'', s. 127</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-E0406-0022-036, Zuchthaus Sonnenburg, überlebende Gefangene.jpg|mini|Overlevende fanger fra Sonnenburg konsentrasjonsleir med sovjetiske soldater i mars 1945, kun en håndfull av fangene var så heldige {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-E0406–0022-036 / CC-BY-SA}}]]
Fra besetningsmedlemmene på kvarstadbåtene forlot Rendsburg og frem til frigjøringen i mai 1945, ble de behandlet som [[Nacht und Nebel]] fanger. I praksis betød det at de var levende begravd, skulle arbeides og sultes til døde, og intet livstegn fikk komme ut til omverdenen.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 126</ref> Nesten alle ble overført til [[Sonnenburg konsentrasjonsleir]], hvor de første ankom den 11. juni 1943, og i juli fulgte de andre etter.<ref name="Kvarstadbåtene, s. 127"/>

Forholdene i Sonnenburg konsentrasjonsleir var svært harde. Arbeidet var fra 06:30 til 18:30 og matrasjonene var minimale, rundt 700–800 [[kalori]]er per mann om dagen (en vanlig mann behøver 2–3 ganger så mye).<ref>''I natt og tåke mot England'', s. 97</ref> Det harde arbeidet og lite mat gjorde fangene svært utsatt for sykdom, og spesielt [[tuberkulose]] krevde mange liv. Sonnenburg konsentrasjonsleir hadde egen sykestue, men fangene fryktet den, da sjansene for å overleve et opphold der var små.<ref>''I natt og tåke mot England'', s. 88-89</ref>

{{sitat|Men kanskje var det Erlings oppskrift som var den enkleste og den som ingen kunne bomme på. En kilo [[Kong Haakon (konfekt)|Kong Haakon konfekt]] has i en romslig bolle, hell over en liter kremfløte. Rør kraftig med en god øse, og fang opp en full øse med et raskt motgrep. Passende porsjon til én person, kan drøyes til to personer hvis de er småspiste. Erling fikk aldri prøve sin oppskrift, en oppskrift han aldri fravek og som han hvisket frem helt til han en dag tuslet stille ut av døren i vaktmesterens kjølvann. Tuslet ut for alltid.|Fantasier om mat fra en av de norske NN-fangene i Sonnenburg, fra boken ''I natt og tåke mot England''<ref>''I natt og tåke mot England'', s. 96-97</ref>}}

I november 1944 begynte sovjetiske styrker å nærme seg Sonnenburg, og NN-fangene ble evakuert, deriblant besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene. Halvannet år med lidelse og sult var over.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 132</ref> Av de totalt 43 fra kvarstadbåtene som døde i tysk fangenskap, døde 32 i Sonnenburg konsentrasjonsleir.<ref>''Kvarstadbåtene'', forord med liste over de døde.</ref>

[[Fil:Danish "White Buses" in Germany WW2, possibly near Friedrichsruh.jpg|mini|De hvite bussene, sannsynligvis ved [[Friedrichsruh slott]] i [[Schleswig-Holstein]] i [[Tyskland]]. {{byline|Sveriges Røde Kors}}]]
Neste oppholdssted for karene fra kvarstadbåtene var [[Sachsenhausen|Sachsenhausen konsentrasjonsleir]]. Etter oppholdet i Sonnenburg var det en stor forbedring både med hensyn til mat og legetilsyn.<ref>«Å komme til Sachsenhausen var nesten som å komme til himmelen for folkene fra Sonnenburg. Den norske ledelsen i leiren gjorde hva den kunne for å hjelpe, og det ble smuglet inn mat på straffeblokken hvor NN-fangene oppholdt seg.», fra ''Kvarstadbåtene'', s. 132</ref> De tyske myndighetene hadde egentlig tenkt å sende folkene fra kvarstadbåtene videre til [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]], men grunnet den svensk-danske aksjonen med [[de hvite bussene]] ble planen forpurret, og de fleste fangene ble transportert til Sverige i mars 1945.<ref name="Kvarstadbåtene, s. 133">''Kvarstadbåtene'', s. 133</ref>

En mindre gruppe på ni syke fanger fra kvarstadbåtene ble i februar 1945 overført fra Sachsenhausen til en såkalt helseleir, [[Bergen-Belsen]], i nærheten av [[Hannover]]. Forholdene der var forferdelige, men heldigvis ble oppholdet kort, og den 8. april 1945 ble de overlevende hentet av de hvite bussene og brakt til Sverige.<ref name="Kvarstadbåtene, s. 133"/> Av de kvarstadfangene som kom til Sonnenburg, ble 13 overført til fengselet i [[Wolfenbüttel]] ved Braunschweig etter ett år. Da de allierte styrkene nærmet seg i 1945, ble de evakuert derfra, for til sist å bli befridd av Den røde armé da de kom til Brandenburg.<ref name="Kvarstadbåtene, s. 127"/>

=== Ettersøking og hjelp til fangene ===

Fremst blant de ulike organisasjoner og enkeltpersoner som forsøkte å hjelpe fangene fra kvarstadbåtene var [[Den norske sjømannsmisjon]] ved prestene i [[Hamburg]], [[Arne Berge]] og [[Conrad Vogt-Svendsen]],<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 138</ref> [[Norges Røde Kors]] og det [[Den internasjonale Røde Kors-komiteen]] (ICRC) i [[Genève]] var også aktive. I den tiden fangene var i Marlag und Milag Nord kunne de besøke leiren og overrakte bøker, pakker med mat og formidlet informasjon både til fangene og fra fangene til pårørende i Norge.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 96</ref> Ved overføringen til Rendsburg ble imidlertid kontakten mellom fangene og sjømannsprestene stoppet av de tyske myndighetene og fangenes pårørende og de norske prestene fikk ikke noen informasjon fra myndighetene om hvor de var blitt av.<ref>«Mannfolkene forsvant fra Marlag und Mirlag i begynnelsen av februar 1943. Vi spurte leirkommandanten først skriftlig og så muntlig hvor det var blitt av dem. Han var ytterst skamfull, ga bare svevende svar og virket skremt. Da forsto vi at det var hendt som vi lenge hadde vært redd for. Gestapo hadde vunnet den lange drakampen med krigsmarinen om Göteborgsaken.», fra ''Kvarstadbåtene'', s. 139</ref>

Fra Norges Røde Kors fikk sjømannsprestene etterhvert informasjon om at fangene kunne være i Rendsburg, og straffeanstalten ble besøkt gjentatte ganger. Ledelsen ved fengselet benektet at det var nordmenn der, men prestene ante at det var desinformasjon og de fikk etterhvert kontakter som kunne informere om hva som skjedde med fangene.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 139</ref> Sjømannsprestene forsøkte på ulike måter å få besetningene fra kvarstadbåtene tilbakeført til status som vanlig krigsfanger, uten at det lyktes.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 140</ref>

Etter domsavsigelsen forsvant fangene fra Rendsburg, og sjømannsprestene måtte igjen drive diskrete undersøkelser for å prøve å finne hvor karene fra kvarstadbåtene ble holdt. Etter en tid var det den tyske presten ved Sonnenburg som tok kontakt og opplyste at det var norske fanger der, informasjon som han straks etter forsøkte å trekke tilbake.<ref>«Før vi fikk tenkt oss om, kom det med personlig bud et nytt brev fra han. De var tydelig skrevet i ren panikk. Han hadde gjort et forferdelig feilgrep som kunne føre til de uhyggeligste konsekvenser både for fangene og ham selv. Og han ba oss tynt om å betrakte de første brevet hans som uskrevet.», fra''Kvarstadbåtene'', s. 141</ref> De norske sjømannsprestene forsøkte først å få holde gudstjeneste for «eventuelle norske fanger som måtte befinne seg i Deres anstalt», men henvendelsen ble ubesvart. Deretter begynte prestene å sende pakker til navngitte fanger, noen forsvant, mens andre kom i retur. Det endte med et rasende brev fra sjefen for Sonnenburg som for fremtiden fraba seg enhver henvendelse.

Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) ved den norske representanten [[Peter Martin Anker (diplomat)|Peter Martin Anker]] arbeidet også med fangene, og i et møte i Berlin informerte ICRC tyskerne om at dersom besetningene fra kvarstadbåtene ikke fikk den behandling krigsfanger hadde krav på, så ville britene ikke lenger behandle sjøfolk fra tyske skip som krigsfanger.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 142</ref> Denne trusselen hjalp, og fangene ble overført til Sachsenhausen, hvor forholdene for nordmenn var bedre. Om besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene ikke hadde blitt overført fra Sonnenburg, er det sannsynlig at de hadde blitt myrdet, slik de andre fangene der ble rett før de sovjetiske styrkene inntok området.<ref>«Da russerne ikke lenge etter inntok Sonnenburg, fant de hele den gjenværende fangebestand som lik. Vi mistet nesten 40 mann – men det kunne vært meget, meget verre.», fra ''Kvarstadbåtene'', s. 142</ref>