Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

=== Fordeler og ulemper ved omfavnelsen av kristendom ===
Det kan argumenteres for at Konstantin trakk militærpolitiske fordeler ved å favorisere kristendommen. Historikere som fremmer denne typen forklaringer av keiseren er blant andre [[Edward Gibbon]]s, [[Jacob Burckhardt]] og [[Henry Chadwick]]. Seier i krig ved guddommelig gunst var et gammelt fenomen; det nye i Konstantins krigføring var bruken av en ny religion.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine|etternavn=Eadie,|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|sider=55|kapittel=|sitat=}}</ref> Konstantin kan ha brukt kristendommen til å rettferdiggjøre sine militære handlinger. Hvis soldatene var i den tro at den kristne guden kjempet ved deres side, kan dette ha økt deres iver etter seier, men samtidig også tilfredsstilt deres samvittighet. Keiseren kan også benyttet seg av kristne symboler for å inspirere hæren. Kristogrammet brukes for eksempel først og fremst i militære sammenhenger.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine|etternavn=Eadie|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|sider=16-17|kapittel=|sitat=}}</ref> Spørsmålet en kan stille seg er i hvilken grad er det fruktbart å hevde at kristendommen fungerte som støtteelement i keiserens militære planer.

Det kan argumenteres for at keiseren brukte kristendommen for å fremme sine militærpolitiske planer om et universelt monarki. Gibbons hevder for eksempel i sin tese at Konstantins militære planer gikk ut på nettopp dette.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine|etternavn=Eadie|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|sider=5|kapittel=|sitat=}}</ref> Ifølge Gibbons ville Konstantin med kristendommen først og fremst sikre sin suverene maktposisjon og verdensomspennende planer. Som Guds utvalgte på jorden, ville keiseren regjere over hele verden. Etter en krig mot medkeiser Licinius i 324 fant Konstantin seg selv nettopp som enehersker av det romerske imperiet. Det kan dermed diskuteres hvorvidt Konstantins planer om et universelt monarki inngikk i hans militære aksjon mot Licinius. Licinius, som styrte den østlige delen av imperiet, skal ifølge Eusebius ha fratatt kirken dens selvstendighet, og spesielt etter 320 favorisert hedendom i sin administrasjon og hær på bekostning av kristne. Han forbød også kirkelige råd, og undertrykte all kristen opposisjon. Konstantin kan dermed ha brukt kristendommen til å rettferdiggjøre sin militære kampanje mot Licinius. Licinius forbrytelser mot religionen kan for Konstantin ha fungert som en unnskyldning til krig. Militærkampanjen mot Licinius har for eksempel blitt beskrevet som det første kristne korstog.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine and the Conversion of Europe|etternavn=A. H. M Jones|fornavn=|utgiver=Penguin Books|år=1972|isbn=|utgivelsessted=Harmonsworth|sider=85|kapittel=|sitat=}}</ref> I hvilken grad denne teorien er fruktbar kan diskuteres. I den første revisjonen av Eusebius’ verk, skrevet før Konstantins militærkampanje i 324, er både Konstantin og [[Licinius]] fremstilt som den kristne gudens representanter på jorden. Licinius har faktisk den fremste rollen, mens Konstantin og den senere storslagent skildrede seieren ved Pont Milvius er kun kort nevnt. [[Lactantius]] beretter også om hvordan Licinius med guddommelig bistand seiret i krigen mot keiser [[Maximin Daia]] i 313. Ifølge Lactantius skal han og hans soldater ha gjengitt en kristen bønn før slaget fant sted, som Licinius hadde blitt rådet til i en åpenbaring av en engel. Dermed beskrives Licinius som en form for kristen av både Lactantius og Eusebius. I Eusebius’ senere revisjon av verket skrevet etter Licinius’ nederlag, ser en derimot at Konstantin er tilskrevet hovedrollen. Seieren ved [[Pont Milvius]] blir plutselig av stor betydning, og som den franske historikeren Jacques Moreau hevder i sin tese, ble Licinius’ tidligere berettede visjoner og åpenbaringer kun omgjort til de av Konstantin. Det kan dermed argumenteres for at første prioritet etter at Konstantin ble enehersker i imperiet, var å rettferdiggjøre hans militære handlinger mot Licinius ved å beskylde han for å være forfølger og undertrykker av kristendommen, og å datere Konstantins kristne konvertering på et tidligst mulig tidspunkt.