Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Norsk grunnlovsfeiring ===

Opposisjonen i Sverige ble styrket frem mot riksdagen i 1823, og det ble reist krav om økt næringsfrihet.<ref name="HojerKonungatiden147-152">Torvald T:son Höjer 1960, s. 147-152</ref> Det ble igjen strid om finanspolitikken, og Karl Johan tapte også kampen om økt seddelmengde.<ref name="HojerKonungatiden142-146">Torvald T:son Höjer 1960, s. 142-146</ref> Opposisjonen var ennå overveiende saklig, og kongens person ble som regel holdt utenfor den politiske kampen. Grev [[Carl Henrik Anckarswärd]]s økte tyngde blant opposisjonens ledere bidro til å gi den en mer personlig karakter, og det var også tendenser til å minske bevilgningene til forsvaret.

Det oppsto konflikter i forbindelse med nordmennenes ønske om å markere Grunnloven ved å feire [[17. mai]].<ref name="ErikBjornskau575-581">Erik Bjørnskau 1999, s. 575-581</ref> Den første større markering av dagen fant sted i 1824, da den ble feiret privat.<ref name="ErikBjornskau575-581" /> I 1825 og 1826 ble dagen igjen markert privat, mens den i 1827 ble markert mer offisielt. Under Karl Johans besøk tolket den svenske stattholderen, [[Johan August Sandels]], hans utsagn som at han ville «se gjennom fingrene» med feiring, noe som senere viste seg å være en misforståelse.<ref name="ErikBjornskau575-581" /><ref name="HojerKonungatiden210-213">Torvald T:son Höjer 1960, s. 210-213</ref>

I kampen for en tettere union grep Karl Johan, mot sin norske regjerings råd, til det drastiske tiltak å innkalle et ekstraordinært Storting.<ref name="HojerKonungatiden214-224">Torvald T:son Höjer 1960, s. 214-224</ref> For å sikre seg støtte hos fra tsar Nikolaj I av Russland, informerte den svenske sendemannen i St. Petersburg om en mulig opphevelse av den norske Grunnloven. Slike tiltak ble til svenskenes store forbauselse sterkt frarådet av tsaren.<ref name="HojerKonungatiden214-224" /> Kongen var selv i Christiania under det ekstraordinære Stortinget i 1828, og han ga klar beskjed om at feiring av 17. mai var uønsket, noe som ble respektert.<ref name="ErikBjornskau575-581" />

I 1829 var det også nedlagt forbud mot markering av dagen, men det passet slik at [[dampskip]]et med navnet [[DS «Constitutionen»|«Constitutionen»]] anløp Christiania nettopp på dagen for konstitusjonen, altså Grunnloven.<ref name="ErikBjornskau575-581" /> Det førte til jubelrop ved havnen, og etter hvert en ansamling av mennesker på Stortorget. Etter advarsler fra myndighetenes side ble mengden til slutt spredd av soldater, noe som senere ble kjent som [[Torgslaget]].<ref name="ErikBjornskau575-581" /> Torgslaget førte til sterke politiske protester i Norge, og stattholderen, grev [[Baltzar Bogislaus von Platen|von Platen]], fikk hard kritikk.<ref name="HojerKonungatiden225-230">Torvald T:son Höjer 1960, s. 225-230</ref> Etter hans død samme høst forble embetet ubesatt, noe som innebar en klar svekkelse av unionen.<ref name="HojerKonungatiden225-230" /> På tross av at en rekke av hans rådgivere og embetsmenn var sterkt upopulære og tildels forhatte i Norge, var Karl Johan selv svært populær, selv etter de sterke konfliktene i 1820-årene.<ref name="HojerKonungatiden225-230" /> Selv om det etterhvert ble tolerert å markere 17. mai, holdt kongen alltid et visst oppsyn med feiringen.<ref name="ErikBjornskau575-581" />

[[Fil:Bernadottefamilie.jpg|miniatyr|Sveriges og Norges kongefamilie i år 1837. Fra venstre Karl Johans barnebarn [[Oscar II|Oscar]], [[Desideria av Sverige og Norge|dronning Désirée]], [[Josefine av Norge og Sverige|kronprinsesse Josefine]], barnebarna [[Prins August|August]] og [[Eugénie Bernadotte|Eugénie]], sønnen [[Oscar I|Oscar]], barnebarnet [[Karl IV|Karl]], kong Karl Johan, barnebarnet [[Prins Gustaf|Gustaf]], og en byste av [[Karl II]]. Malt av [[Fredric Westin]].]]
[[Fil:Rosendals slott, Axel Otto Mörner, 1840-talet.jpg|miniatyr|[[Rosendals slott]] på Djurgården i Stockholm. Karl Johan lot oppføre lystslottet og tilbrakte mye tid der om sommeren. Maleriet viser ham og hans følge. {{Byline|Axel Otto Mörner (1774-1852)|type = Malt av}}]]

En hovedfaktor i datidens internasjonale politikk var rivaliseringen mellom Storbritannia og Russland.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie245-247" /> Ved en krig mellom de to land ville Sverige og Norge med lang kystlinje være særlig utsatt.<ref name="HojerKonungatiden252-260">Torvald T:son Höjer 1960, s. 252-260</ref> På tross av flere spente situasjoner mellom de to stormaktene ble det ingen konflikt i Karl Johans levetid. Hans to riker unngikk en situasjon hvor landenes [[nøytralitet]], som Karl Johans utenrikspolitikk bygde på, kunne settes i fare.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie245-247" /> Vennskapet mellom Karl Johan og Alexander&nbsp;I fortsatte stort sett til dennes død i 1825, og hans etterfølger [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj&nbsp;I]] viste Karl Johan stor respekt (som ved hans uventede besøk i juni 1838). Karl Johan fikk kraftig russisk støtte i en for ham svært viktig sak, kravet om at den avsatte Gustav IV Adolfs sønn skulle slutte å kalle seg prins av Sverige.<ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 114-122</ref>

En ganske skarp konflikt med utlandet handlet om den såkalte «skeppshandelsfrågan».<ref name="ErikBjornskau589-592">Erik Bjørnskau 1999, s. 589-592</ref><ref name="HojerKonungatiden83-90">Torvald T:son Höjer 1960, s. 83-90</ref> I hovedsak for å skaffe midler til fornyelse av den svenske marinen ble det i 1825 solgt flere eldre svenske [[krigsskip]], først to og deretter ytterligere tre.<ref name="ErikBjornskau589-592" /> Formelt var kjøperne engelske [[handelshus]], men disse var bare mellommenn for Spanias amerikanske kolonier, nylig selvstendige, men ennå kun anerkjent av Storbritannia.<ref name="ErikBjornskau589-592" /> For Sverige var transaksjonens politiske betydning også viktig, håpet var å øke handelen med de nye landene i Amerika.<ref name="HojerKonungatiden83-90" />

De andre stormaktene i den såkalte [[Den hellige allianse|hellige alliansen]] betraktet disse statene som opprørsland og protesterte derfor mot salget av krigsskip.<ref name="ErikBjornskau589-592" /> Den russiske keiser Alexander&nbsp;I truet til sist med å støtte spanske represalier mot svensk sjøfart,<ref name="HojerKonungatiden83-90" /> om ikke levering av de tre senest solgte fartøyene ble avlyst.<ref name="ErikBjornskau589-592" /> Karl Johan sto lenge for at salget skulle gå sin gang, men ga til slutt etter for statsrådenes oppfordring om å stoppe salget.<ref name="ErikBjornskau589-592" /> Det var for Karl Johan et tap av prestisje både nasjonalt og internasjonalt.<ref name="HojerKonungatiden96-100">Torvald T:son Höjer 1960, s. 96-100</ref> Ifølge kontrakten var Sverige forpliktet til å betale erstatning, og i stedet for en gevinst endte affæren med tap, noe som førte til skarpe kommentarer fra statsrevisjonen (1827) og riksdagen (1828–1830).<ref name="HojerKonungatiden96-100" />

Ved riksdagen i årene 1828–1830 hadde regjeringen ved organisering av sine tilhengere ved friherre Carl Johan af Nordin og grev [[Magnus Brahe (1790-1844)|Magnus Brahe]] for det meste overtaket.<ref name="HojerKonungatiden156-160">Torvald T:son Höjer 1960, s. 156-160</ref> ''Myntrealisationen'' (en form av [[devaluering]] ved overgang til [[sølvstandard]]) ble vedtatt gjennomført, mot av Karl Johans energiske protest. Det var hans kanskje største politiske nederlag i Sverige, men gjorde slutt på usikkerheten i finansvesenet, som hadde skadet landets økonomiske utvikling siden krisen etter Napoleonskrigen.<ref name="HojerKonungatiden156-160" /><ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 165</ref>

[[Julirevolusjonen]] i Frankrike i 1830 kom svært overraskende på Karl Johan. Selv om han var kjølig, tidvis avvisende overfor den franske kongen [[Karl X av Frankrike|Karl X]], ga effekten i andre land, som ved [[den belgiske revolusjonen]], grunnlag for bekymring overfor Norge.<ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 233-235</ref> Opprøret ble da også en inspirasjon for unionsmotstanderne og brakte uro til det norske politiske liv.<ref>Francis Sejersted 2001, s. 207</ref> Under den [[Novemberoppstanden|polske frihetskrigen]] (1830–1831) var den svenske opposisjonen svært polskvennlig, noe som gjorde kongen bekymret.<ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 244-248</ref> Hendelsene bidro til å underbygge hans konservatisme og mistenksomhet.<ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 304-305</ref>

[[Fil:Karl Johan konfererer med embetsmenn fra sengen i sitt sove-og arbeidsværelse på Stockholms slott - Norsk Folkemuseum - NF.1915-0138.jpg|mini|left|Karl III Johans vane å arbeide fra soverommet kom i 1830-årene til å bli omtalt som «Sängkammarregementet».{{Byline|Carl Stefan Bennet|type = Malt av}}]]
[[Fil:Kong Carl Johan besøker Trondhjem (1835) av Mathias Anton Dalager.jpg|miniatyr|Kong Karl Johan besøker Trondheim i 1835 {{Byline|Mathias Anton Dalager (1797–1837)|type = Malt av}}]]