Redigerer Jesus Kristus (avsnitt)

====Gjerning i Galilea====
De fleste forskere fastholder at Jesus bodde i Galilea og Judea, og ikke preket eller studerte annensteds.<ref name=Dunn303>{{cite encyclopedia|title=The Spirit-Filled Experience of Jesus|url=https://books.google.com/books?id=37uJRUF6btAC&pg=PA303#v=onepage&q&f=false|first=Marcus J. |last=Borg |encyclopedia=The Historical Jesus in Recent Research|editor-last1= Dunn |editor2-last=McKnight|year= 2006 |isbn= 978-1-57506-100-9 |page= 303|editor-first=James D.G. |publisher= Eisenbrauns |editor2-first=Scot}}</ref> De enes om at Jesus stred med jødiske myndigheter om temaet Gud, utførte noen helbredelser, lærte i [[lignelser]], og samlet følgere.{{sfn|Levine|2006|p=4}} Jesu jødiske kritikere anså hans prestegjerning som skandaløs fordi han feiret med syndere, fraterniserte med kvinner, og tillot sine følgere å plukke aks på sabbaten.<ref name = "5GIntro"/> Ifølge Sanders er det ikke sannsynlig at uenighetene rundt tolkningen av Moseloven og Sabbaten ville føre til at jødiske myndigheter ville se Jesus drept.{{sfn|Sanders|1993|pp=205–23}}

Ifølge Ehrman lærte Jesus at det kommende riket var alles riktige fokus, og ikke noe i dette liv.{{sfn|Ehrman|1999|pp=167–70}} Han lærte andre om jødisk lov, søkte dens sanne mening, noen ganger i opposisjon til andre tradisjoner.{{sfn|Ehrman|1999|pp=164–67}} Jesus plasserte kjærlighet i sentrum av Loven, og at å følge Loven var en apokalyptisk nødvendighet.{{sfn|Ehrman|1999|pp=164–67}} Hans etiske lære gav rop om tilgivelse, ikke å dømme andre, å elske dine fiender og vise omtanke for de fattige.{{sfn|Ehrman|1999|pp=171–76}} Funk og Hoover at typisk Jesus var [[paradoks]]ale eller overraskende vendinger, som å råde en som å hadde blitt slått på kinnet om å [[vende det andre kinnet til]] for også å slås (Luke 6:29).<ref>[[Robert W. Funk|Funk, Robert W.]], Roy W. Hoover, and the [[Jesus Seminar]]. ''The five gospels.'' HarperSanFrancisco. 1993. s. 294</ref>

Evangeliene fremstiller Jesu lære i veldefinerte økter, som Matteusevangeliets [[bergpreken]], eller Lukas' parallelle [[slettepreken]]. Ifølge Gerd Theissen og Annette Merz inneholder disse læreøktene ekte lære fra Jesus, men at omgivelsene ble oppfunnet av de respektive evangelistene for å gi en ramme til læren, som opprinnelig hadde blitt nedskrevet uten kontekst.{{sfn|Theissen|Merz|1998|pp=17–62}} Selv om Jesu mirakler passer inn i den sosiale konteksten til [[antikken]] definerte han dem annerledes. For det første tilla han dem til de helbrededes tro; for det andre knyttet han dem til en [[endetid]]sprofeti.{{sfn|Theissen|Merz|1998|p=310}}

Jesus valgte ut [[Apostel (kristendom)|tolv disipler]]{{sfn|Sanders|1993|p=10}} (de «tolv»), tydeligvis som et [[Apokalyptisme|apokalyptisk]] budskap.{{sfn|Ehrman|1999|pp=186–87}} Alle tre synoptiske evangelier nevner de tolv, selv om navnene på Lukasevangeliets liste varierer med de i Markus- og Matteusevangeliet, noe som tyder på at de kristne ikke var sikre på hvem alle disiplene var.{{sfn|Ehrman|1999|pp=186–87}} De tolv disiplene kan ha representert de tolv opprinnelige [[Israels tolv stammer|israelske stammer]], som skulle gjenoppstå så fort Guds styre ble innført.{{sfn|Ehrman|1999|pp=186–87}} Disiplene var angivelig ment å være lederne for stammene i det kommende Rike (Matthew 19:28, Luke 22:30).{{sfn|Ehrman|1999|pp=186–87}} Ifølge Bart Ehrman var Jesu løfte om at de tolv ville regjere historisk, fordi de tolv inkluderte Judas Iskariot. Etter Ehrmans syn ville ingen kristne ha oppfunnet et utsagn fra Jesus der han lovet lederskap til disippelen som forrådte ham.{{sfn|Ehrman|1999|pp=186–87}}
I Markusevangeliet spiller disiplene knapt noen rolle utenom en negativ rolle. Selv om andre ofte svarer Jesus med fullstendig tro er hans disipler forbløffet og tvilende.{{sfn|Sanders|1993|pp=123–24}} De tjener en rolle som et motstykke til Jesus og andre skikkelser.{{sfn|Sanders|1993|pp=123–24}} Disiplenes feiler er antageligvis overdrevet i Markusevangeliet, og disiplene gjør en bedre figur i Matteus- og Lukasevangeliet.{{sfn|Sanders|1993|pp=123–24}}

Sanders sier at Jesu misjon ikke var om anger, selv om han anerkjenner at dette synspunktet er upopulært. Han argumenterer for at anger opptrer som et stort tema kun i Lukasevangeliet, at anger var [[døperen Johannes]]' budskap, og at Jesu gjerning ikke ville ha vært skandaløst om synderne han spiste med hadde vært omvendte.{{sfn|Sanders|1993|pp=230–36}} Ifølge Theissen og Merz lærte Jesus om at Gud generøst gav folk en mulighet til å omvende.{{sfn|Theissen|Merz|1998|p=336}}