Redigerer Holocaust (avsnitt)

==Utvikling og iverksettelse==
Hitlers tale 30. januar 1939 ser ut som en klar profeti eller plan om hva som senere viste seg å skje.<ref>Kershaw 2009, s. 456</ref> Historikerne tviler på om Hitler og nazistene hadde så klar og langsiktige planer. Den vanlige oppfatningen er at nazistene faktisk ville tvinge jødene til å emigrere til et nytt «hjemland». Tanken om utrydde jødene utviklet seg gradvis etter hvert som krigen på Øst-Fronten gikk fremover.<ref name="Grant" />
{{sitat|Hvis de internasjonale jødiske finansmennene i og utenfor Europa skulle lykkes i nok en gang å kaste nasjonene ut i en verdenskrig, vil resultatet ikke bli en bolsjevisering av verden, og dermed en jødisk seier, men tvert i mot utslettelsen av den jødiske rase i Europa.|align=right|Hitler i en tale 30. januar 1939<ref name="Grant" />}}
''[[Generalplan Ost]]'', først skissert i 1940 og senere revidert i 1941, omhandlet omfattende tysk kolonisering av de erobrede områdene i øst. Planen innebar fordrivelse, utsulting og eventuelt drap på store deler av lokalbefolkningen. I Polen ble en halv million polakker tvangsflyttet fra de annekterte områdene. I de østlige Polen ble ti tusen polske barn drept og hundre tusen voksne polakker fordrevet.<ref name="Snyder" />

Etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941, Operasjon Barbarossa, gikk Tyskland, særlig SS og politiet, fra forfølgelse og undertrykking av jøder til massemord på all jøder. Ifølge Matthäus er det allmenn oppfatning blant holocaustforskere at utslettelsen av Europas jøder begynte med invasjonen av Sovjetunionen. Invasjonen av Polen ble fulgt av brutal behandling av sivilbefolkningen inkludert jødiske polakker. I Wehrmacht ble det uttrykt bekymring for brutalisering av mannskapet på grunn av massehenrettelser og andre overgrep i Polen.<ref name="Matthaus2007" />

I mange land ble det gjennomført egne folketellinger eller opprettet egne register for jøder med tanke å kartlegge antallet og hvor stor andel som var arbeidsføre. Utfylte skjema med fullt navn og adresse ble senere brukt som grunnlag for å finne jøder som skulle deporteres. I tilfeller der det ikke var fullt navn, ble folketellinger blant annet i Nederland brukt til å identifisere bydeler i Amsterdam med særlig stor tetthet av jødiske innbyggere. I Norge ble detaljerte folketelling for jøder iverksatt i januar 1942 av NS statistiske kontor; disse skjemaene ble høsten 1942 brukt som grunnlag for å identifisere de som skulle deporteres. Den tyske okkupasjonsmakten brukte NS partiapparat trolig for Statistisk sentralbyrå ble ansett som upålitelig (direktør [[Gunnar Jahn]] var med i motstandsbevegelsen).<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Population Statistics, the Holocaust, and the Nuremberg Trials|publikasjon=Population and Development Review|doi=10.2307/2808153|url=https://www.jstor.org/stable/2808153|dato=1998|fornavn=William|etternavn=Seltzer|serie=3|bind=24|sider=511–552|issn=0098-7921|besøksdato=2022-11-13}}</ref>

Etter [[Wannsee-konferansen]] 20. januar 1942 sendte Heydrich ut et rundskriv, med Görings fullmakt vedlagt, til regionale sjefer for sikkerhetspolitiet med instruks om at alle forberedende tiltak skulle iverksettes. [[Adolf Eichmann]] sendte 31. januar 1942 et rundskriv til alle regionale gestapokontorer med orientering om det nye deportasjonsprogrammet. Ifølge rundskrivet var manglende kapasitet i øst til å absorbere deporterte en begrensende faktor, men snart ville nye muligheter for absorbering bli utarbeidet (dette siste var kodespråk for massemord). Himmler og [[Friedrich-Wilhelm Krüger]] ([[HSSPF]] i Generalguvernementet) beholdt de to mest radikale ([[Odilo Globocnik]] og [[Fritz Katzmann]]) og byttet ut de andre SS-sjefene Generalguvernementet. I februar 1942 ble det lagt planer for utvidelse av krematorier og gasskamre i Auschwitz. Fra midten av februar ble tyske jøder deportert til Belarus myrdet der. I mars var det en bølge av deportasjoner fra Tyskland til Lublin-området og slovakiske jøder ble deportert til Auschwitz. I Belzec ble jøder fra Lublin drept i stort antall fra mars 1942 og i Sobibor begynte massemordet i april.<ref name="Roseman2003">Roseman, M. (2003). ''The villa, the lake, the meeting: Wannsee and the final solution''. Penguin UK.</ref>

I 1942 begynte det å bli allment kjent i Vest-Europa at det foregikk massedrap i øst. Den tyske ledelsen forsøkte da å skjule sporene ved å åpne massegravene i Sovjetunionen, Polen og Jugoslavia, brenne likene og knuse beinrestene. Prosjektet var kjent som [[Sonderkommando 1005]] eller Sonderaktion 1005. Arbeidet ble utført av fanger som deretter ble myrdet for at det ikke skulle være vitner. Mange massegraver ble på denne måten utvisket noe som gjorde det vanskelig å fastslå i ettertid det eksakte omfanget av holocaust i Sovjetunionen og Polen.<ref>Spector, S. (1990). [https://doi.org/10.1093/hgs/5.2.157  Aktion 1005—Effacing the Murder of Millions]. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 5(2), 157-173.</ref> Noen få fanger klarte å rømme ogfortalte om hva de hadde vært med på. Sonderkommando 1005 besto av mange forskjellige enheter i ulike regioner og alle gikk under samme navn.<ref name=":7">Breitman, Richard (1996): Secrecy and th final solution. Chapter 5 i Ardbre, R. (1996). ''New Perspectives on the Holocaust''. New York University Press.</ref>

Høsten 1943 var det tydelig Tyskland ville tape krigen. Tyske myndigheter prioriterte fortsatt leting etter jøder som skulle drepes. De fleste tyske og polske jøder var døde, mens det fortsatt var jøder i blant annet Hellas, Italia og ikke minst Ungarn.<ref name="Grant" />

===Einsatzgruppen===
{{utdypende|Einsatzgruppen}}
Etter okkupasjonen av Polen og invasjonen av Sovjetunionen ble forestillingen om jødene som mindreverdig og undermennesker selvoppfyllende: Okkupsasjonsregimet og samling av jøder i lukkede gettoer gjorde levekårene stadig vanskeligere for jødene som endte utsultede, skitne og fillete. Den nazistiske ideen om ideologisk krig innebar at tradisjonelle regler for disiplin og underordning ble erstattet av et mer fleksibelt system som tillot tyske funksjonærer på alle nivå å ta raske egne initiativ. Wehrmachts overkommando utarbeidet retningslinjer for krigen i Sovjetunionen og la der til grunn «nådeløse og energiske tiltak mot bolsjevikiske oppviglere, partisaner, sabotører, jøder og total fjerning av enhver form for passiv eller aktiv motstand». Retningslinjene understreket at fienden var undermennesker (''Untermenschentum''). SS og politimenn betraktet etter hvert jødespørsmålet ikke som noe abstrakt, men som et praktisk, presserende problem som måtte håndteres av hensyn til riket, av hensyn til etaten og av hensyn til deres egen karriere. Etter den sovjetiske annekteringen av de baltiske landene sammenfalt tyske tjenestemenns fordommer med antisemittisme hos baltiske nasjonalister. For eksempel mottok Hans Joachim Böhme ved kontoret i [[Tilsit]] rapporter om at andelen russere og jøder statsapparatet økte, Böhme konkluderte utfra dette at jødene i Litauen er primært aktive spioner for Sovjetunionen.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=244-252}}

Før invasjonen av Sovjetunionen satte Himmler i mai 1941 opp en egen kommandostab for [[Reichsführer-SS]] som skulle organisere SS og politi i de erobrede områdene. Himmler hadde alle SS-enheter i okkuperte områder til rådighet og etter invasjonen av Sovjetunionen sto alle SS-enheter der direkte under Himmlers kommando. Tidlig i 1941 hadde han seksten brigader hovedsakelig [[Allgemeine-SS]]. Per mai 1941 hadde han bare i Polen samlet {{formatnum:20000}} SS-menn.<ref name="Buchler" />

«Rengjøringssaksjonene» i øst ble koordinert av tre-fire ''Einsatzgruppen'' med hvert sitt geografiske område fra Østersjøen til Svartehavet. Einsatzgruppen jaktet på intelligentsiaen, politiske kommissærer, jøder, sigøynere og partisaner. Til disse var det knyttet underavdelinger, kalt Sonderkommando eller Einsatzkommando, som utførte drapene.<ref name="Smith2004" />

Medlemmer av ''[[Einsatzgruppen]]'' var i stor grad motivert av ideologisk overbevisning. Sammenlignet med de flere millioner ordinære soldater som strømmet inn i Sovjetunionen var disse drapsenhetene ubetydelige i størrelse. De fleste medlemmer i Einsatzgruppen ble rekruttert utenfor sikkerhetspolitiet og SD. Medlemmene kom ofte fra SS eller [[Ordnungspolizei]]. Noen enheter fra SS og ordenspolitiet opererte til dels selvstendig fra, men på samme måte som Einsatzgruppen.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=251}} [[Christopher Browning]] studerte [[Reserve-Polizei-Bataillon 101]] fra Hamburg og konkluderte i sin bok ''Ordinary Men'' med at det menige mannskapet var alminnelige middelaldrende menn. Browning skriver at med hensyn til alder, opphavssted og sosial bakgrunn var mennene i 101 de man skulle tro var minst egnet som kandidater til fremtidige massemordere.<ref>Browning, C. R. Ordinary Men (1992): ''Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland'' (New York, Penguin).</ref>{{rp|side=164}} Medlemmene av 101 hadde blitt utsatt for lite politisk indoktrinering og var trolig ikke ivrige tilhengere av Hitler. Ved massakrene i [[Józefów]], [[Biłgoraj]] i Polen fikk 10-20 % slippe å være med på drapene, ifølge Browning deltok flertallet av ulike grunner: krigssituasjonen, lydighet, gruppepress, dehumanisering av ofrene, karrierejag og antisemittisme. [[Daniel Goldhagen]] kritiserte Brownings forklaring og mente bødlene var drevet av ekstrem antisemittisme og var mer enn velvillige bidragsytere til folkemordet.<ref>Hinton, A. (1998). Why did the Nazis kill?: Anthropology, genocide and the Goldhagen controversy. ''Anthropology Today'', 14(5), 9-15.</ref> Etter Hitlers maktovertakelse hadde ideologisk opplæring vært obligatorisk for tysk politi. Fra 1936 var Himmler også sjef for det tyske politiet og forsøkte å samordne SS og ordinært politi. Sterk rivalisering mellom ulike deler førte i stedet til mer fragmentering og fremvekst av «små-Himmlere» som først og fremst var lojale til Himmler personlig. På samme måte som tyske soldater ble politi og SS daglig eksponert for antisemittiske budskap.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=251}} Det hadde ingen alvorlige konsekvenser for tyske soldater, politi og offiserer som nektet å delta i drapene.<ref>{{Kilde avis|tittel=IN SHORT: NONFICTION|avis=New York Times|url=https://www.nytimes.com/1992/08/02/books/in-short-nonfiction-420792.html|besøksdato=2018-08-18|etternavn=Shapiro|fornavn=Susan|dato=2. august 1992|side=|språk=en|sitat=}}</ref> 

Blant de tusenvis som ble utpekt til bødler i de erobrede delene av Sovjetunionen var mange ikke ivrige nazister. Også i Einsatzkommandoene (ledet av offiserer fra SD) var det mange alminnelige politiet, grensepolitiet og fra Waffen-SS. Grensepolitimennene gjennomgikk opplæring blant annet i [[Pretzsch]] ved Elben og fikk en viss ideologisk opplæring blant i [[Nürnberglovene]] og i regimets syn fordrivelser av jødene fra Europa. Det ble der klart at skulle inngå i mobile enheter i Sovjetunionen, men ikke at oppgavene omfattet henrettelser av jøder. Mange av lederne for Einsatzgruppen, Sonderkommandoene og Einsatzkommandoene var byråkrater og høyt utdannede profesjonelle før 1941.<ref name="Breitman" /> 

I forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen ble Hans-Adolf Prützmann, [[Erich von dem Bach-Zelewski]], og [[Friedrich Jeckeln]] av Himmler utpekt til ''høyere SS og politiledere'' ([[Höherer SS- und Polizeiführer]], HSSPF) for henholdsvis Russland-Nord, Russland-Mitte og Russland-Süd. De skulle rapportere direkte til Himmler og hadde ansvaret for å politiets og SS' virksomhet, sikre total lydighet til Himmler og sikre orden i de erobrede områdene. Sammen med Einsatzgruppen A, B, C and D, hadde øverste operative kommando over enhetene som begynte masseskytingene av jøder sommeren 1941. Disse tre mennene hadde nøkkelroller i gjennomføring av holocaust i de erobrede delene av Sovjetunionen. Jeckeln var en innovativ massemorder og utviklet blant annet «sardinmetoden» (''Sardinenpackung'') mens han arbeidet i Ukraina. Ved sardinmetoden måtte ofrene legge seg med hodet mot føttene på likene nede i massegraven før det ble skutt ovenfra. På denne måten ble det mindre tomrom mellom likene i massegraven enn når ofrene ble skutt på kanten og falt uryddig ned i grøften. Etter at store deler av Ukraina høsten 1941 ble beskrevet som jødefritt, byttet Prützmann og Jeckeln område. I rettssaken etter krigen fortalte vitnene at Jeckeln var en ivrig og målrettet massemorder som gikk mye lenger enn bare å adlyde ordre. Både Jeckeln og Bach-Zelewski identifiserte seg med og var lojale mot Hitler. Jeckeln anså Himmler som den øverste ansvarlige for holocaust, sammen med Göring.<ref name="Bennett" /> Sardinmetoden førte i enkelttilfeller til overlevende som senere kom seg ut av likhaugen.<ref name="Schneider, G. 1979" /> 

Einsatzgruppenes og underenhetenes geografiske ansvar ble avtalt våren 1941 mellom RSHA og hærens overkommando. Einsatzgruppe A var knyttet til [[armégruppe nord]] (tysk: Heeresgruppe Nord), B til [[armégruppe sentrum]], C til [[armégruppe syd]], mens D var knyttet til Wehrmachts 11. armé som etter planen sammen med rumenske styrker skulle ta det sørlige Ukraina med [[Krim]] og avansere mot [[Kaukasus]]. Einsatzgruppe B besto opprinnelig av 650 mann, og dennes underenheter Sonderkommando 7a og 7b skulle sikre det nylig erobrede område under militær administrasjon «bak» hæren (tysk: ''rückwärtige Armeegebiete''). Einsatzkommando 8 og 9 skulle operere lenger fra fronten og der etterforsk og bekjempe tyskfiendtlig aktivitet. Einsatzkommando 9 ble klargjort i Warszawa og hadde i utgangspunktet et mannskap på 144 personer - av disse var 15 SS-offiserer; 84 var fra Gestapo, kriminalpolitiet, Ordungspolizei (bataljon nummer 9), SD eller reservister fra Waffen-SS; 46 var sjåfører og annen støtte. Personellet fra Waffen-SS og Orpo hadde oppgave som ''Sicherungskräfte'' som i praksis betød at de skulle utføre arrestasjoner og henrettelser. Einsatzkommando 9 var «fullt motorisert» med 35 biler, fire lastebiler og tre motorsykler.<ref name="Kay" />

HSSPF og ''[[SS- und Polizeiführer]]'' (SSPF) var de sentrale lederne i sine distrikter for utryddelsen av jøder samt bekjempelse av partisaner, og utgjorde omkring 100 personer. Lokalbefolkningen og motstandsbevegelsen hadde kjennskap til at disse var ledere for undertrykkelsen i okkuperte områder. Flere av naziledere var mål for attentater utført av motstandsbevegelsen eller de allierte. [[Reinhard Heydrich]] døde etter et angrep i 1942, [[Friedrich-Wilhelm Krüger]] (HSSPF i Generalguvernementet) ble angrepet i 1943 som hevn for ødeleggelsen av Warzsawagettoen, og [[Hans Frank]] ble angrepet av polsk motstandsbevegelse i 1944. [[Jürgen Stroop]] ble angrepet to ganger: første gang av jødisk motstandsbevegelse i [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]], andre gang etter utslettelsen av Warszawagettoen. [[Franz Kutschera]] ble drept av polsk undergrunnsbevegelse i 1944.<ref name="Patin" />

{{sitat|Det er en hedersdåd i vår historie som aldri er nedskrevet og aldri vil bli nedskrevet. […] Vi hadde den moralske rett, vi hadde en plikt overfor vårt folk, til å drepe det folk som ville drepe oss.|Himmler i [[Posen-talen]], oktober 1943}}

====Ordnungspolizei====
{{utdypende|Ordnungspolizei}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1975-073-02, Lemberg, Ordnungspolizei mit Juden.jpg|miniatyr|Smilende politifolk fra [[Ordnungspolizei]] (Orpo) trakasserer jøder i [[Olkusz]] sør i Polen i juli 1940. Stående sees rabbi Moshe Ben-Yitshak Hagermann.<ref>https://photos.yadvashem.org/photo-details.html?language=en&item_id=101882</ref>{{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1975-073-02 / CC-BY-SA 3.0 }}]]
Orpo-styrkene som beveget seg inn i Sovjetunionen sommeren og høsten 1941 var mindre forberedt enn de andre medlemmene av drapskommandoene. Ordenspolitiet ble ledet av Himmlers gamle venn [[Kurt Daluege]]. Orpo besto av det ordinære bypolitiet (''Schutzpolizei'') og politiet på landsbygda (''Gendarmerie''), men uten kriminalpolitiet. Ordenspolitiets kjerne besto av menn med militær bakgrunn og var organisert i bataljoner. Minst tolv Orpo-bataljoner ble straks etter invasjonen av Sovjetunionen tildelt Himmlers «kommandostab», i praksis en privat hær under Himmlers kontroll. Disse Orpo-bataljonene utgjorde omkring 6000 mann, mens selve Einsatzgruppen besto av 3000 mann til sammen.<ref name="Breitman" /> Utover i juli 1941 fikk Himmler mer mannskap til rådighet og disse ble involvert i stadig mer omfattende massakrer.<ref name="Matthaus" />

Fra 1939 ble Orpo-bataljonene utvidet ved å opprette reservebataljoner av erfarne Orpo-menn. De menige i reservebataljonene var for gamle til vanlig militærtjeneste - de var dermed utdannet før nazistene kom til makten og mange var heller ikke medlemmer av nazipartiet. Mannskap fra reservebataljon nummer 9 ble fordelt til Einsatzkommandoer og en annen reservebataljon virket som enhet ved drap på jøder og andre forestilte fiender av Tyskland.<ref name="Breitman" />

Enheter fra Ordnungspolizei (Orpo), som hadde et samlet mannskap på omkring {{formatnum:100000}}, deltok i internering og drap på jøder. For eksempel i Amsterdam drev Orpo arrestasjon og internering av jøder som så ble sendt østover. I Øst-Europa holdt Orpo vakt ved ghettoene. Enheter fra Orpo deltok i Einsatzgruppenes massakrer på jøder og kommunister etter invasjonen i Sovjetunionen, blant annet ved [[Babij Jar]]. Orpo-mannskap var ordinært politi og ikke primært ideologisk motivert. Det er ikke kjent tilfeller der Orpo-menn ble skutt eller straffet for å nekte å delta i massakrer.<ref name="Fischel" /> Himmler var svært opptatt av å verne drapsmannskapet mot mulige psykologiske effekter av massehenrettelser og instruerte offiserene om å avholde selskap og tilby mannskapet adspredelse etter en «aksjon». Inntrykkene fra dagens drapsaksjon skulle dempes eller viskes ut av sosiale sammenkomster, ifølge Himmlers instrukser. Videre skulle mannskapet stadig formanes om at massedrapene var nødvendige tiltak i den politiske situasjonen. Ifølge Matthäus er det fortsatt usikkert hvor dyptgripende den ideologiske indoktrineringen var og om det var vesentlig forskjell på SS, Wehrmacht og den tyske befolkningen ellers. Matthäus mener indoktrineringen i SS ikke var hjernevask eller en ren teoretisk øvelse. Bare «jobben ble gjort» var det ikke nødvendig at alle deltok i massehenrettelsene. Tilgang på en del ivrige og rutinerte drapsmenn (som [[Max Täubner]]) gjorde avlivingstiltakene effektive og ga ifølge Matthäus de andre en illusjon om at de var vanlige menn som måtte utføre et brutalt arbeid.<ref name="Matthaus2007" />

====Saken mot Max Täubner====
[[Max Täubner]] er det eneste kjente tilfellet der en SS-mann ble dømt av SS selv i forbindelse med massedrap på jøder. Täubner fotograferte ugjerningene han og hans tropp gjennomførte i Ukraina, blant annet drap på barn og hauger av lik. Fotografiene viste han til familie og bekjente. SS var redd for at bildene skulle bli offentlig kjent og Täubner ble derfor dømt til 10 års fengsel. I forbindelse med saken utarbeidet Himmler kriterier for når SS-menn kunne straffeforfølges for urettmessig drap på jøder «uten myndighet eller uten etter ordre»: Drap på jøder bare av politiske motiv skulle ikke straffes, mens drapshandlinger av egoistiske, sadistiske eller seksuelle motiv kunne straffes som mord.<ref name="Buchler" />

{{sitat|Den tiltalte skal ikke straffes for drap på jøder som sådan. Jødene må utryddes og ingen av jødene som ble drept er noe stort tap. Selv om den tiltalte skulle ha forstått at ansvaret for utryddelsen av jødene lå hos kommandoene satt opp spesielt for dette formålet, er han unnskyldt for at han anså at han hadde myndighet til selv å delta i utryddelsen av jødene.|Fra dommen mot Max Täubner<ref>Rhodes, R. (2007). ''Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust.'' Random House/Knopf Doubleday, New York, s.186-187.</ref>}}

===Okkupasjon av Polen===
{{se også|Invasjonen av Polen|Reichsgau Wartheland|holocaust i Polen}}
[[Fil:Zwłoki dzieci getto warszawskie 05.jpg|miniatyr|Barnelik i [[Warszawagettoen]], den største jødiske gettoen i [[Generalguvernementet|det tyskokkuperte Polen]], i 1941 eller 1942.]]
Da Tyskland okkuperte Polen i september 1939 kom nesten 3 millioner jøder under tysk styre. I Warzsawa alene var det flere jødiske innbyggere enn i hele Tyskland.<ref name="Grant" /> Ved siste folketelling før krigen var 3,1 millioner av Polens borgere jøder og utgjorde 10 % av befolkningen. I Warszawa bodde det over {{formatnum:350000}} jøder og i Lodz over {{formatnum:200000}}.<ref name="ReferenceA"/> Mange polakker flyktet østover fra den tyske invasjonen, blant disse var {{formatnum:300000}}–{{formatnum:400000}} jøder - antallet er usikkert fordi mange flyttet igjen eller ble deportert til det indre av Sovjetisk territorium.<ref name="Bender" />{{rp|53}} 

Holocaust er utenkelig uten invasjonen av Polen ifølge [[Timothy Snyder]].<ref name="Snyder2012" />

Nazistenes mål var å oppløse Polen som land og bryte ned den polske nasjonalbevisstheten. Dette ble forsøkt oppnådd med tvangsflytting av flere millioner, internering og massedrap på fremstående personer.<ref>Huener, J. (2014). [https://doi.org/10.1017/S0008938914000648 Nazi Kirchenpolitik and Polish Catholicism in the Reichsgau Wartheland], 1939–1941. ''Central European History,'' 47(1), 105-137.</ref> Fra 16. mai 1940 begynte systematisk drap på fremstående polakker, den såkalte [[AB Aktion]], på ordre fra [[Hans Frank]]. Omkring 3000 polakker ble massakrert.<ref>Snyder, T. (2009). [https://doi.org/10.1177/0888325408328750 The historical reality of Eastern Europe]. ''East European Politics and Societies,'' 23(1), 7-12.</ref> Samme sommer begynte okkupasjonsmakten internering av tusenvis av polakker i Auschwitz. Tyskernes voldsbruk og internering var langt mer omfattende enn Franks plan om en kirurgisk aksjon mot intellektuelle og eliten.<ref>Winstone, M. (2014). ''The Dark Heart of Hitler's Europe: Nazi Rule in Poland Under the General Government''. IB Tauris.</ref> Heydrich ga sine Einsatzgruppen i Polen en liste over {{formatnum:61000}} polakker med antatt anti-tyske holdninger. Den følelsesmessige belastningen på mannskapet som henrettet sivile polakker i juni 1940 førte til at Himmler satte inn [[Oskar Dirlewanger]] og en bataljon rekruttert blant straffedømt (blant annet krypskyttere) til å gjennomføre henrettelser andre ikke ville takle.<ref name="Russell2017" />

Med [[Felttoget i Polen i 1939|okkupasjonen av det vestlige Polen i 1939]] kom flere millioner jøder under tysk herredømme. De jødiske polakkene fikk forbud mot å skifte bosted, måtte ha hvitt armbånd med David-stjernen på armen og eiendom ble beslaglagt. Fra høsten 1939 begynte tyske myndigheter å deportere jøder fra Danzig, Vest-Preussen, Poznan og Schlesien til Generalguvernementet. Mellom oktober 1939 og mars 1940 ble {{formatnum:95000}} jøder (blant annet deporterte fra Wien) samlet i en leir ved [[Nisko]] nær [[Lublin]] som et ledd i planen om et «reservat» for jøder. [[Nisko-planen]] ble skrotet og arbeidet stanset trolig på grunn av krangel om ansvar innad i den tyske administrasjonen. Polske jøder i alderen 14 til 60 år ble satt i tvangsarbeid. Jøder ble også fordrevet fra Tyskland og Tsjekkoslovakia til Polen. Samtidig arbeidet Hitlers regime med [[Madagaskarplanen|planer for å deportere jødene til Madagaskar]]. Etter at Tyskland tok kontroll over det meste av Frankrike i juni 1940 foreslo tyske tjenestemenn å samle 4 millioner europeiske jøder på Madagascar under tysk kontroll. Etter britisk okkupasjon av Madagascar ble ideen lagt bort.<ref name="ReferenceB">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 46-48</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-L25516, Polen, Bau der Mauer für ein Ghetto.jpg|miniatyr|Oppføring av mur rundt en [[getto]], trolig i [[Krakow]], mai 1941. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-L25516 / CC-BY-SA 3.0}}]]
Jødene ble stuet sammen i [[getto]]er der det i [[Warszawagettoen]] (etablert oktober 1940) alene var flere jøder enn i Tyskland. Gettoene gjør det lettere å beslaglegge jødenes eiendeler og utnytte dem i tvangsarbeid. Gettoene ble som regel etablert i fattige bydeler eller allerede overbefolkede jødiske strøk. Jødene ble isolert i gettoer omgitt av gjerder og de fikk bare med seg noen personlige eiendeler. Matmangel, overbefolkning og dårlig hygiene ga høye dødstall på grunn av sult og sykdom. I Warszawagettoen døde 10 % av beboerne i løpet av 1941, og dødstallene økte i 1942.<ref name="ReferenceB"/> Omkring {{formatnum:300000}} jødiske polakker flyktet til sovjetisk okkupert område etter delingen av Polen.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 60</ref>

Jødene i Polen ble tvunget til å arbeide uten lønn og ble trakassert og mishandlet i arbeidet. Sommeren 1940 ble mange tusen jøder skilt fra familien og plassert i egne tvangsarbeidsleirer der de arbeidet på blant annet festningsanlegg, veier og fabrikker. De første leirene ble opprettet i Lublin-området og etter hvert opparbeidet tyskerne et nettverk av tvangsarbeidsleirer over hele Generalguvernementet og andre okkuperte områder.<ref name="Rozett 2013"/> 

Før invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 pågikk det ikke systematisk utryddelse av jøder i Polen. SS og tysk Ordnungspolizei gjennomførte drap og enkeltstående massakre som i [[Ostrów Mazowiecka]] der over 350 jødiske menn, kvinner og barn ble henrettet av politiet etter at de hadde gravd en massegrav til seg selv. Massegraven i Ostrów Mazowiecka ble noen år senere åpnet av [[Sonderkommando 1005]] og likrestene brent i et forsøk på å skjule forbrytelsen. Politibataljonen deltok senere i massehenrettelser i erobrede deler av Sovjetunionen.<ref>Zalc, C., & Bruttmann, T. (Eds.). (2016). ''Microhistories of the Holocaust'' (Vol. 24). Berghahn Books.</ref>

I juli 1941 tok SS-major Rolf-Heinz Hoppner ved [[Ghetto Litzmannstadt]] til orde for å kvitte seg med (det vil si avlive) ikke-arbeidsføre jøder i ghettoen i stedet for å la dem sulte sakte ihjel. Hoppner antydet avliving med hurtigvirkende innretning.<ref>Kalfus, R. (1990). Euphemisms of death: interpreting a primary source document on the Holocaust. ''The History Teacher,'' 23(2), 87-93. Oversatt fra engelsk: «This winter there is a danger that not all the Jews can be fed anymore. One should weigh honestly, if the most humane solution might not be to finish off those of the Jews who are not employable by means of some quick working device. At any rate, that would be more pleasant than to let them starve.»</ref>

Mangel på mat og brensel ført til mange død av sult og kulde i Warszawagettoen vinteren 1941-1942.<ref name="Grant" /> De første overføringene fra Warszawagettoen til utryddelse i Treblinka skjedde 27. juli 1942. Tyskerne forlangte at jøderådet i gettoen skulle plukke ut {{formatnum:60000}} gamle og arbeidsudyktige til «omplasseringen». I gettoen var det kjent at omplassering ville innebære likvidering. Jøderådets formann tok sitt eget liv i fortvilelse.<ref name="Vogt 1966 s. 47">[[#Vog1966|Vogt (1966)]] s. 47.</ref>

Avliving av utviklingshemmede i «[[Aktion T4]]» pågikk fra 1939, og «aksjonen» tok etter hvert i bruk eksos fra forbrenningsmotorer som avlivingsmetode. [[Christian Wirth]] ledet [[eutanasi]]aksjonen i [[Brandenburg]] og ble overført til [[Kulmhof]] ved [[Chełmno]]. Erfaringene ble sammen med en del av personalet fra T4 overført til [[Aksjon Reinhardt]], som fra oktober 1941 begynte utryddelsen av jødene i det polske [[Generalguvernementet]].<ref>Hilberg, Raul: ''The Destruction of the European Jews.'' New York: Holmes & Meier, 1985, tre bind.</ref> [[Chełmno (konsentrasjonsleir)|Leiren Chełmno]] (Kulmhof) var i drift fra 8. desember 1941 for å drepe jødene i [[Łódź]] og [[Reichsgau Wartheland|Wartheland]], og der ble [[gassvogn]]er tatt i bruk i stor skala.<ref name="Bruland 2008">[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s.16.</ref>

====Generalguvernementet====
{{se også|Generalguvernementet|Aksjon Reinhardt}}
[[Fil:General Government for the occupied Polish territories (1941).png|miniatyr|Generalguvernementet etter invasjonen av Sovjetunionen da Galicia (øst for den grønne linjen) med Lemberg ([[Lwów]]) ble besatt.]]
[[Hans Frank]] administrerte en del av det okkuperte Polen som ''[[Generalguvernementet]]''. I hvert av de fire distriktene i Generalguvernementet (Krakow, Warszawa, Radom og Lublin) ble det etablert ''[[Volksdeuscher Selbstschutz|Selbstschutz]]''-enheter under SS- og politilederen. Disse «selvforsvarsenhetene» ble bemannet med etnisk tyske lokale innbyggere. [[Odilo Globocnik]], SS- og politisjef i [[Lublin]]-distriktet, lot disse Selbstschutz-mennene drive brutal undertrykking av sivilbefolkningen, særlig jødiske polakker. Allerede i 1940 forsynte Selbstchutz-folk seg av eiendeler tilhørende jøder i Lublin og drev irregulær handel med tyvgodset. Mannskap fra disse enhetene brukte Globocnik senere i Aksjon Reinhard. I oktober 1941 beordret Globocnik SS-offiseren Karl Streiber til å anlegge en treningsleir ved byen [[Trawniki]], ''SS-Ausbildungs- und Arbeitslager Trawniki''. I Trawniki-leiren ble sovjetiske (hovedsakelig [[ukraina|ukrainske]]) og [[baltikum|baltiske]] krigsfanger omskolerte til en reservepolitistyrke, ''Trawnikimänner'', under Globocniks kommando. [[John Demjanjuk]] var blant disse.<ref name="Black" /><ref>Perz (2015) s. 402.</ref> Globocnik forsøkte å gjennomføre ''[[Generalplan Ost]]'' og snakket i 1940 om behovet for å bosette tyske gårdbrukere i Generalguvernementet som bolverk mot østlig påvirkning. Han arbeidet for å gjøre Lublin til et tysk bosettingsområde. Sent på høsten 1941 tømte han åtte landsbyer i [[Zamość]]-området for polske innbyggere.<ref name="Housden">Housden, M. (2003). ''Hans Frank: Lebensraum and the Holocaust.'' Springer.</ref> Globocnik arbeidet for at Lublin skulle ha den første rent tyske bosettingen i det østlige Polen, etter instruks fra Himmler. Tanken var å forflytte etnisk polske, og internere og drepe jødene, slik at det ble plass til tyske bosettere (særlig fra [[Volhynia]]). Fra november 1942 til sommeren 1943 hadde Globocniks menn fordrevet {{formatnum:100000}} beboere i 300 landsbyer for å gi plass til tyske bosettere. Enkelte innbyggere endte i [[Konzentrationslager Majdanek|Majdanek]] eller [[Auschwitz]].<ref name="Mazower" /><ref name="Black" /> 

I Lublin ansatte Globocnik østerrikere i nesten alle viktige stillinger og mange var Globocniks gamle kamerater.<ref>Perz (2015) s. 400-402.</ref> [[Hermann Höfle]] var hans nestkommanderende under Aksjon Reinhardt.<ref name="Webb" /> [[Amon Göth]] fra [[Wien]] arbeidet i staben sammen med Höfle før han flyttet til [[Płaszów konsentrasjonsleir|Płaszów]]. Bygningsingeniøren [[Richard Thomalla]] kom fra [[Øvre Schlesien]] og ledet arbeidet med oppføring av de tre rene dødsleirene.<ref>Perz (2015) s. 401-402.</ref> [[Franz Stangl]] var en nær medarbeider. [[Ernst Lerch]] fra [[Klagenfurt]] var Globocniks personlige [[adjutant]]. Globocnik rekrutterte folk med erfaring fra [[Aktion T4|T4]] til drapsanleggene i det okkuperte Polen blant andre Franz Stangl. Den første gruppen på et titalls T4-folk, inkludert [[Christian Wirth]] og Josef Oberhauser, kom til Lublin oktober-desember 1941. I løpet av de første månedene i 1942 kom ytterligere mannskap fra T4. [[Viktor Brack]] besøkte Lublin i mai 1942 og diskuterte hvordan T4 kunne bidra til å utrydde jødene. Globocnik ba om å få flere T4-folk til disposisjon. T4-mannskapet var fritatt fra tjeneste nær fronten i øst av frykt for at de skulle bli tatt til fange og avsløre T4. I forbindelse med Aksjon Reinhardt sto de under Globocniks kommando og hadde SS-uniform, men fikk lønn fra T4 og reiste på ferie til T4s feriested i Østerrike.<ref name="Arad2018" /> Ved Globocniks hovedkvarter var det perioder omkring 300 personer utlånt fra blant annet T4. I tillegg var det flere tusen Trawniki-menn som voktet drapsanleggene.<ref>Perz (2015) s. 402-405.</ref>

[[Konsentrasjonsleiren Belzec]] var den første tillintetgjørelsesleiren i [[Generalguvernementet]] og var i drift fra mars 1942. I Belzec ble fangene drept i et gasskammer med eksos fra en dieselmotor, og likene ble lagt i massegraver. Belzec var den første leiren med faste gasskamre som var utformet som et slags badehus.<ref name=Hohne/> [[Sobibór]] var i drift fra april 1942, og der ble det også brukt eksos i gasskamrene, men likene ble brent. Den første [[Auschwitz]]-leiren var i drift som fangeleir fra 1940, og den første store fangetransporten dit var politiske fanger og polske motstandsfolk den 14. juni. Auschwitz II (Birkenau) ble anlagt fra oktober 1941 for å avlaste den opprinnelige leiren. De første fangene i Birkenau var krigsfanger fra felttoget i Sovjetunionen. Gasskamrene i Birkenau var klare til bruk i mars 1942, og der ble [[Zyklon B]] tatt i bruk til avliving av fangene. I [[Konzentrationslager Majdanek|Majdanek]] ble også Zyklon B brukt i gasskamre som var klare i september 1942.

[[Fil:Askaris im Warschauer Getto - 1943.jpg|miniatyr|To bevæpnede ''Trawnikimänner'', østeuropeere i tysk tjeneste, foran drepte jøder i Warszawagettoen. Foto fra rapport utarbeidet av [[Jürgen Stroop]] til Himmler i 1943 med tittelen ''Es gibt keinen jüdischen Wohnbezirk in Warschau mehr!''.]]
Eutanasiekspertene fra T4 medvirket til utforming av drapsleiren [[Sobibór]] og den var i drift i slutten av april 1942. I [[Treblinka]] nær Warszawa ble den tredje drapsleiren satt opp tidlig på sommeren 1942. Små transittleirer ble satt opp nær hovedleirene og disse hadde ukrainske vakter. Belzec, Sobibór og Treblinka var små anlegg. Belzec var om lag 200 meter bred og 250 lang i et tynt befolket område med god jernbaneforbindelse. I Belzec fantes stort sett bare selve drapsanlegget (mottakelsesområdet, avkledningsrom og gasskamrene) samt innkvartering for vakter og jødiske tvangsarbeidere som håndtere likene. De små leirene skulle være hemmelige, men lokalbefolkningen kjente lukten og forsto hva som foregikk.<ref name="Mazower" /> 

Treblinka og Sobibór ble anlagt våren 1942, noe som ifølge Longerich tyder på at Globocnik senhøstes 1941 ikke hadde fått ordre om å forberede drap på alle jødene i Generalguvernementet. Himmler møtte 20. oktober 1941 [[Jozef Tiso]], [[Vojtech Tuka]] og [[Alexander Mach]] fra [[Republikken Slovakia]]. De slovakiske lederne tok med glede i mot Himmlers tilbud om å deportere jødene fra Slovakia og dette kan ha vært bakgrunnen for anlegg av en utryddelsesleir nummer to ved Lublin, Sobibor.<ref name="Longerich" /> Opprinnelig var det bare jøder som ikke var av verdi som arbeidskraft som skulle likvideres. Trolig var det i april eller mai 1942 at Globocnik fikk ordre om systematisk å drepe alle jødene i området.<ref>Longerich, 2010.</ref>

I juni 1942 uttrykte Globocnik at aksjonen mot jødene måtte gjennomføres så raskt som mulig slik at man ikke ble «stående midt opp i det» dersom det av en eller annen grunn ble stans i arbeidet. Himmler hadde også uttrykt at hurtighet var viktig for å kunne skjule det som foregikk. Himmler besøkte Globocnik i Lublin 19. juli 1942 og sa klart i fra at han ønsket total rengjøring (''totale Bereinigung'') i Polen; Himmler ville ha «forflytningen» (det vil si utryddelse) av jøder fullført innen 31. desember 1942 og på den datoen skulle det ikke være noen jøder igjen i Generalguvernementet bortsett fra i interneringsleirer. Himmlers ordre ble ikke fullstendig gjennomført, men ble fulgt av sterk opptrapping av drapstakten og innledet den mest dødelig fasen av Holocaust. Fra tidlig 1942 til februar 1943 falt antallet levende jøder i det vestlige og sentrale Polen med 1,75 millioner. Ved slutten av 1942 falt drapstakten trolig fordi det var få jøder igjen i Generalguvernementet.<ref name="Browning1996">Browning, C. R. (1996). A final Hitler decision for the “Final Solution”? The Riegner telegram reconsidered. ''Holocaust and Genocide Studies'', 10(1), 3-10.</ref><ref name="Stone" />

Drapstakten avtok omkring årsskiftet 1942-1943. I Belzec var drapsvirksomheten stanset, mens i Sobibór og Treblinka ble det trappet ned vinteren 1943 etter at holocaust i Generalguvernementet nesten var fullført. Leirene skulle stenges så snart alle lik var brent og sporene etter forbrytelsen var skjult. Himmler ga 5. juli 1943 ordre om at Sobibór ikke skulle avvikles, men omgjøres til en konsentrasjonsleir og lager for ammunisjon.<ref name="Arad2018" />

''[[Aktion Erntefest]]'' («operasjon høstfest») ble gjennomført 3. november 1943. Da ble {{formatnum:43000}} jøder i slaveleirene Trawniki og Poniatowa (i Lublin-distriktet) og Majdanek drept - de ble skutt med maskingevær i massegraver. Operasjonen omfattet de gjenværende {{formatnum:18000}} jødene i Majdanek. Denne operasjonen avsluttet Operasjon Reinhard, den utslettet de gjenværende jødene i Lublin-området og var det største antallet drept av tyske styrker i en enkelt operasjon. Etter opprør i Warszawa, Bialystok, Treblinka og Sobior tidligere i 1943 bestemt SS å eliminere jødene i Lublin og omland. [[Jakob Sporrenberg]] planla og ledet operasjonen.<ref>Edelheit, A. (2018). ''History of the Holocaust: a handbook and dictionary''. Routledge.</ref><ref>Fischel, J. R. (2010). ''Historical dictionary of the Holocaust'' (Vol. 42). Scarecrow Press.</ref><ref>Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). ''The Columbia guide to the Holocaust''. Columbia University Press.</ref>

===Invasjonen av Sovjetunionen===
{{se også|Den tyske invasjonen av Sovjetunionen}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1982-077-11, Russland, Minsk, gefangene sowjetische Soldaten.jpg|miniatyr|Sovjetisk soldater i tysk fangenskap, Minsk 2. juli 1941. Innen våren 1942 var 2 millioner av 3,5 sovjetiske krigsfanger døde (ved henrettelse, mishandling eller tilsiktet vanskjøtsel).<ref name="Matthaus" />{{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1982-077-11 / CC-BY-SA 3.0 }}]]
Få uker etter  [[den tyske invasjonen av Sovjetunionen]] 22. juni 1941 hadde tyske styrker erobrer store områder med en stor andel jøder i befolkningen. Dette inkluderte områder som tilhørte Sovjetunionen før krigen ([[Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk|Hviterussland]], [[Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk|Ukraina]] og vestlige deler av [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|Russland]]) og nylig annekterte områder (Latvia, Estland, Litauen, [[Bessarabia]], det østlige Polen og det nordlige [[Bukovina]]). Til sammen var det 3,9 millioner jødiske innbyggere i disse områdene før 1941. Flere hundre tusen jøder klarte å flykte østover til de indre av Sovjetunionen, men de fleste ble fanget i erobrede områder bak fremrykkende tyske styrker.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 50</ref>

Innen utgangen av 1941 var omkring 1 million drept hovedsakelig av Einsatzgrupper støttet av [[Wehrmacht]], politi og lokale medhjelpere (blant annet fra ukrainsk og litauisk politi). Drapene foregikk nær ofrenes bosted i raviner, stridsvognsfeller, skoger eller forlatte bygninger. Fremgansmåten var stort sett den samme alle steder: En offiser fra SS eller Wehrmacht ga ordre om at jødene skulle møte på et oppsamlingssted til et best tidspunkt og bare ta med seg noen få personlige eiendeler. Noen ganger ble det fremstilt som evakuering eller overføring til arbeidsleir, men ofte fikk ofrene ingen forklaring. Fra oppsamlingsstedet ble de ført til massegraven hvor de på veien ble beordret til å kle av seg og puljevis drept ved skyting. Noen få overlevde skytingen og klatret ut av massegraven om natten og kunne slik gi øyenvitnebeskrivelser.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 50</ref>

Folketellingen fra januar 1939 oppga 3,28 millioner jøder i hele Sovjetunionen, hovedsakelig i Ukraina og Hviterussland. I Moskva bodde over {{formatnum:300000}} og i [[Kiev]], [[Leningrad]] og [[Odessa]] over {{formatnum:200000}} hver.<ref name="ReferenceD"/><ref name="Dumitru" /> Arad oppgir 4,1-4,2 millioner jøder til sammen i de baltiske landene, den annekterte delen av Polen, det vestlige Russland, vestlige Ukraina, [[Bessarabia]] og [[Bukovina]].<ref name="Arad">Arad, Y. (2009). ''The Holocaust in the Soviet Union''. University of Nebraska Press.</ref> Etter invasjonen evakuerte sovjetiske myndigheter store områder på sovjetisk side av fronten: fabrikker, utstyr og omkring 5 millioner innbygger hvorav 1 million jøder ble transport til det indre av Russland. I Hviterussland og Ukraina forble det enkelte åpninger i fronten der flyktninger kunne ta seg østover.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 62</ref>

[[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|Invasjonen av Sovjetunionen i 1941]], «Operasjon Barbarossa», var trolig en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.<ref name="Snyder2012" /><ref name="Bruland 2008"/> Hitler og de andre topplederne så får seg en «jødisk krig» og «endelig løsning», men det er ikke påvist noen skriftlige ordrer om å drepe alle jødene i de erobrede områdene i øst før Barbarossa ble satt i gang.<ref name="Matthaus2007" /> De ordrene som eventuelt ble gitt var ofte muntlige, vage («ta seg av Tysklands fiender») og gitt etter at massedrapene var godt i gang dels i form av oppmuntring eller godkjenning.<ref name="Bennett" /> I juni 1941 så den tyske ledelsen fortsatt for seg at «jødespørsmålet» skulle løses ved tvangsflytting, selv om en slik tvangsflytting ville være brutalt ville det ikke innebære massemord på all jøder.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=253}} Goebbels satte 5. juli, etter at store landområder var erobret og tusenvis henrettet, i gang en propagandakampanje mot det «kriminelle, jøde-bolsjevikiske» regimet. Overgrep begått av [[NKVD]] (Sovjetunionens hemmelige politi) i [[Lviv]] og andre steder før sovjetisk tilbaketrekning ble brukt som eksempel på den «blodig galskapen hos de jøde-sovjetiske herskerne».<ref name="Matthaus2007" /> 

Nazistene var besatt av ideen om å ødelegge den sovjetiske kommunismen, en ide som mange østeuropeere hadde til felles med nazistene. Nasjonalister i Latvia, Litauen, Hviterussland og Ukraina utnyttet den første tiden etter «frigjøringen» til å massakrere jøder som ble ansett som forbundet med bolsjevismen.<ref name="Breitman" />

I ettertid, blant annet ved rettsoppgjøret, ble det vist til en ''[[Führerbefehl]]'' om utryddelse av jødene etter invasjonen av Sovjetunionen. Dersom en slik ordre faktisk ble gitt, var den trolig abstrakt og generell.<ref name="Buchler" /> Det har også blitt henvist til en politiinstruks om å henrette jøder i partiet og statsapparatet, sabotører, propagandamakere, snikskyttere etc. Det er uklart om denne ordren fra Berlin utløste drapene på alle jøder. Det er i ettertid ikke sikkert dokumentert at det fantes en slik ordre.<ref name="Matthaus2007" /> Drapene ble i tyske meldinger og notater ofte omtalt med eufemismer som «likvidert», «evakuert» eller «avhendet», andre ganger direkte som «henrettet» eller «skutt og drept».<ref name="Smith2004" /> Den enkelte massehenrettelse ble ofte kalt ''Aktion''.<ref name="Matthaus2007" />

De første ukene etter invasjonen var det systematiske drap på voksne jødiske menn. En gang mot slutten av juli 1941 ble dette utvidet til å omfatte alle jøder ved at også kvinner og barn ble drept systematisk, noe som signaliserte at et fullstendig folkemord var i gang. Omfanget og opptrappingen har historikerne rekonstruerte fra dokumenter gjerningsmennene etterlot seg. Det er stadig uklart hvem som ga den opprinnelige ordren om også å drepe kvinner og barn, eksakt når ordren ble gitt og hvordan ordren kom frem til drapskommandoene.<ref name="Kay" /> De første rapportene om massedrap beskriv ofrene som lokale jødiske menn i militær tjenestedyktig alder og særlig intelligensia i ledende stillinger i lokalsamfunnet. Helt fra begynnelsen var det uklart hvem som skulle henrettes: Den første massakren i Bialystok 27. juni viser at gjerningsmennene hadde små motforestillinger mot å henrette helt harmløse personer. [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|Waffen-SS divisjonen Wiking]] henrettet i slutten av juni og tidlig juli et stort antall tilfeldige soldater og sivilister som ble ansett som mistenkelige, inkludert 600 jøder i [[Zboriv]] i Ukraina. I Brest tidlig i juli henrettet politibataljon 307 og 162. infanteridivisjon 5000 jøder i en "opprydningsaksjon". Til forskjell fra Polen ble massedrapene umiddelbart og direkte knyttet til andre antijødiske tiltak som beslag av eiendom og utskilling av den jødiske befolkningen med spesielle merker på klærne. Flere steder ble de første massedrapene utført av Wehrmacht og senere mer systematiske massedrap utført av Einsatzgruppene.<ref>Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June–December 1941. Christopher Browning (red.): ''The origins of the final solution: the evolution of Nazi Jewish policy,'' s. 244-308. University of Nebraska Press</ref> 

Massedrapene de første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen var preget av tilfeldigheter og lokal initiativ; og det var kjennetegnet av at tyske tjenestemenn aksept for stadig tiltagende vold som det normale i øst. I krigssituasjoner forekommer det ofte at soldater begår overgrep mot lokalbefolkningen. Krigen mot Sovjetunionen var særegen ved at den tyske ledelsen med vilje satte nye rammer og regler for styrkenes fremferd: Kriminelle ordrer ovenfra kombinert med voldelige impulser nedenfra skapte et klima for ubegrenset voldsbruk. Massedrap på jøder ble ofte fremstilt som praktiske tiltak for å «passifisere» de nylig erobrede områdene.<ref name="Matthaus" />

Litauens jøder var holocausts første ofre.<ref>Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 12(1), 3-26. «When the Nazis launched their assault on the Soviet Union in June 1941, they targeted Jews and communists in the Lithuanian border villages for immediate liquidation. The Germans carried out the mass executions, disguised as cleansing operations (Sduberungsaktionen) and retaliatory actions (Strafaktionen), smoothly and without any interference, thus signaling the beginning of the "Final Solution."»</ref> Ifølge Karl-Heinz Schoeps begynte holocaust i Litauen da tyske styrker invaderte Sovjetunionen.<ref>Schoeps, K. H. (2008). Holocaust and Resistance in Vilnius: Rescuers in" Wehrmacht" Uniforms. ''German Studies Review,'' 31(3):489-512.</ref> Umiddelbart etter [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|invasjonen av Sovjetunionen]] begynte massakrer på den jødiske befolkningen i Litauen, Latvia, Hviterussland og Ukraina.<ref name="Kwiet" /> De første ukene ble ikke kvinner og barn drept, da også disse ble henrettet fra midten av august og Himmler ikke så mulighet til en «territoriell løsning» på jødespørsmålet var systematisk massemord på jødene i erobret området i gang.<ref name="ReferenceC">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 49</ref>  [[Raul Hilberg]] kalte sommeren og høsten for «the first sweep» av holocaust. Christopher Browning kalte sommer og tidlig høst 1941 for «fateful months». I begynnelsen ble bare voksne menn drept, senere på sommeren 1941 ble også kvinnene henrettet og til slutt ble alle jøder mål for massehenrettelsene. Matthäus skriver at grensen til folkemord entydig ble krysset da også barna ble henrettet.<ref name="Matthaus2007" />

Få dager etter at tyske styrker invaderte Litauen (som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden året før) begynte massakrene på landets over {{formatnum:210000}} jøder. De første systematiske massakrene ble gjennomført etter initiativ av en lokal politisjef i Øst-Preussen uten konkret ordre fra Berlin.<ref name="Kwiet" /><ref name="Donskis"/> I [[Iași]] (tysk: ''Jassy''), Romania, var det også massedrap på sivile jøder de første dagene etter at Operasjon Barbarossa var i gang. Massakrene i Iaşi hadde i mer preg av lite koordinert og mer tilfeldige aksjoner der jøder ofte ble drept på stedet når soldater fant dem, mens massakrene i Litauen i hovedsak var mer metodiske og i skjul for offentligheten ved at jødene ble dumpet i massegraver.<ref name="MacQueen" />

[[Fil:Einsatzgruppe shooting.jpg|mini|Etter [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|invasjonen av Sovjetunionen]] begynte den tyske paramilitære organisasjonen [[Schutzstaffel|SS]], forsterket med ordinært politi, Wehrmacht-soldater og lokale frivillige, systematiske massakre av jøder. Bildet viser avliving av nakne kvinner og barn fra Mizotjs-gettoen i Zdołbunów, Polen (nå [[Zdolbuniv]] i Ukraina), 14. oktober 1942.]]

{{sitat|I søk etter svar på spørsmålet om hvordan, når og hvorfor nazistenes forfølgelse av jødene utviklet seg til den endelige løsningen, kan betydningen av krigen mot Sovjetunionen knapt overvurderes. Helt siden [[operasjon Barbarossa]] ble et tema for forskning, har det blitt understreket at drapene på jødene i Sovjetunionen markerte et vannskille i historien, et kvantesprang mot holocaust.|note=<ref group="note">In looking for answers to the questions how, when, and why the Nazi persecution of the Jews evolved into the Final Solution, the importance of the war against the Soviet Union can hardly be overestimated. Ever since Operation Barbarossa became an object of research, it has been stressed that the murder of the Jews in the Soviet Union marks a watershed in history, a quantum leap toward the Holocaust.</ref><ref name="Matthaus" />|Jürgen Matthaus (2004)}}

Hilter, Himmler, Heydrich og [[Kurt Daluege]] kom selv til Øst-Preussen noen dager etter at Operasjon Barbarossa var i gang. Etter å blitt briefet av Heydrich og Daluege reiste SS og politifolk til Tilsit for å koordinere drapskommandoene som allerede var i gang i Litauen. Ordrene gikk via [[Hans-Adolf Prützmann]], som da var sjef for SS og politi i Nord-Russland, og han koordinerte større «jødeaksjoner». I slutten av juni intensiverte kontoret i Tilsit drapsvirksomheten. Himmler og Heydrich reiste 30. juni til den polske byen Augustowo der 316 jøder var drept, og uttalte at det var svært fornøyd med tiltakene satt i verk. De to var 1. juli i [[Hrodna]] (Grodno) og var misfornøyde med at drapsarbeidet ikke var påbegynt der. Slik inspeksjonsturer ble utført av de øverste lederne for utryddelsen av jødene over hele det erobrede området fra Østersjøen til Svartehavet. De ble da utstedt nye ordrer om massakrer og ingen av disse nevner «Führerbefehl».<ref name="Kwiet" />

På sovjetisk område inkludert Baltikum ble jødene hovedsakelig skutt og dumpet i massegraver.<ref>Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. ''Holocaust and Genocide Studies'', 12(1), 3-26. «..., mass executions, referred to by Raul Hilberg as the "practice of open-air shooting," remained the dominant pattern of organized murder in the conquered territories of the Soviet Union, even after the deployment of gassing installations in occupied Poland.»</ref> Etter invasjonen ble Himmlers SS-brigader satt inn for å «passivisere» de erobrede områdene noe som hovedsakelig innebar å drepe jødene. SS-brigade nummer 1 var motorisert og en av de mest effektive, den besto av 7000 mann inkludert støtteenheter.<ref name="Buchler" /> SS-dødsskvadroner (såkalte ''[[Einsatzgruppen]]'') beveget seg bak Wehrmacht og hadde en sentral rolle i utryddelsen av jøder og andre «uønskede elementer». Norske frontkjempere i [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|SS «Wiking»]] deltok trolig i massakrer blant annet i Ukraina og Russland.<ref>Sørlie, Sigurd: ''Solkors og hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941-1945.'' Dreyers forlag, 2015.</ref><ref>«Regjeringen vil vite sannheten om jødeutryddelsen», ''Aftenposten'', 10. november 2004, s. 2.</ref> Massakrene foregikk til dels med bistand fra lokale kollaboratører, og det forekom også massakrer i gatene der jødene ble slått i hjel i med stokker. De ble oftest drept nær hjemstedet. I Litauen ble de fleste av landets jøder drept i løpet av sommeren og høsten 1941. Himmler var selv til stede ved en massehenrettelse ved skyting utført av Einsatzgruppen sommeren 1941.<ref name=Hohne/> Tyske ledere ønsket å involvere lokale i masseskytingene dels for å lette arbeidsbyrden for tysk mannskap og dels for å gjør lokalbefolkningen medansvarlige. Walter Stahlecker i Einsatzgruppe A ønsket «å etablere som et utvilsomt faktum at den frigjorte befolkningen hadde tatt i bruk de mest alvorlige tiltak mot den bolsjevikiske og jødiske fienden på eget initiativ og uten instrukser fra tyske myndigheter». De fleste baltere og ukrainere var ikke involvert i massakrene, men var likegyldige eller passive til drapene på sine landsmenn. [[Vincentas Brizgys]], katolsk [[hjelpebiskop]] i Kaunas, forbød prestene å hjelpene jøder.<ref name="Fischel" />{{rp|side=41-43}}

[[Fil:Karte - Einsatzgruppe D.png|miniatyr|Skisse over Einsatzgruppe Ds bevegelser i Romania og det sørlige Ukraina. Underavdelingene Sonderkommando og Einsatzkommando merket med henholdsvis SK og EK. Kišinev = [[Chișinău]], Jassy = Iași]]
Einsatzgruppene ble i det sørlige området forsterket med rumenske soldater og de skal til dels ha vært så brutale at tyske vitner ble sjokkert. Ved Svartehavskysten ble Einsatzgruppe D forsterket med lokale etniske tyskere som var svært ivrige etter å skyte jøder. En kommandant bemerket at de nesten ble skremt av blodtørsten hos disse folkene.<ref name="Fischel" />{{rp|side=41-43}}

Tyske styrker tok kontroll over [[Lviv]] 30. juni og sovjetiske styrker inkludert NKVD forlot byen i all hast. Omtrent en tredjedel (nær {{formatnum:100000}}) av byens innbyggere var jøder. Samme ettermiddag lot innbyggerne sitt sinne over [[NKVD]]s brutalitet gå utover byens jødiske borgere. Jødene ble blant annet ydmyket ved at de måtte gå på kne og vaske gatene, noen kvinner ble avkledd, jaget gjennom gatene, banket opp eller voldtatt. Tyske styrker og ukrainsk milits drepte omkring 4000 jøder i Lviv 1. og 2. juli.<ref name="Himka">Himka, J. P. (2011). The Lviv Pogrom of 1941: The Germans, Ukrainian Nationalists, and the Carnival Crowd. ''Canadian Slavonic Papers'', 53(2-4), 209-243.</ref><ref>https://www.ushmm.org/wlc/en/media_fi.php?ModuleId=10005183&MediaId=207</ref>

Himmler snakket 21. juli med lederne i SS-kavaleriet om den tunge oppgaven som lå foran dem ved opprydning i [[Pripjatmyrene]]. [[Gustav Lombard]] viderebragte dette som en ordre om at ikke en eneste mannlig jøde skulle være i live og ingen jødiske familie skulle være igjen i landsbyene. De følgende dagene meldte Lombard at de drev «avjødifisering» (''Entjudung'') og innen 11. august hadde SS-kavaleriet drept {{formatnum:11000}} jøder i alle aldre, i gjennomsnitt 1000 mennesker daglig. Lombard utvidet på eget initiativ drepingen til kvinner og barn, uten en konkret ordre. Aksjonen innebar ikke kamp og ingen SS-menn ble drept. Lombard ble forfremmet etter aksjonen i myrene.<ref name="Matthaus2007" /> 

I løpet av siste halvår 1941 tok Tyskland kontroll over store landområder fra Østersjøen til Svartehavet øst til [[Leningrad]], Moskva, [[Kursk]] og [[Rostov-na-Donu|Rostov]]. Den brede stripen øst for [[Minsk]] og [[Kiev]] var okkupert av hæren, mens det vestlige beltet ble administrert som ''[[Reichskommissariat Ostland]]'' (Baltikum og Hviterussland) og ''[[Reichskommissariat Ukraine]]''. Innen utgangen av 1941 var mellom {{formatnum:500000}} og {{formatnum:800000}} jøder drept og hele regioner ble erklært som «jødefrie».<ref name="Matthaus" /> Walter Stahlecker, sjef for Einsatzgruppe A, rapporterte 31. januar 1942 at hans enhet hadde drept {{formatnum:229052}} jøder i de baltiske landene.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1987 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105432 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348082 | side = }}</ref> Høsten 1941 døde sovjetiske soldater i tysk krigsfangenskap i en takt på omkring 6000 daglig, og innen våren 1942 var 2 millioner av 3,5 millioner krigsfanger døde. Innen den tyske tilbaketrekkingen i 1943-1944 var store områder ødelagt og avfolket.<ref name="Matthaus" />

Ved [[slaget om Moskva]] ble SS-enheter som drev massakrer bak fronten midlertidig overført til Wehrmacht for delta ved fronten.<ref name="Buchler" />

Den tyske fremrykkingen over sovjetisk territorium etterlot et maktvakum langs forsyningslinjer og infrastruktur i erobret område. I dette området var tyske interesser sårbare for irregulær sovjetisk motstand. Wehrmachts ledere anså Einsatzgruppene for å «verd sin vekt i gull» fordi de sikret dette bakrommet. I et møte 16. juli konstaterte Hitler at dette svære området måtte «pasifiseres» så raskt som mulig og at det best kunne oppnås ved å skyte alle som så mistenkelige ut. I slutten av juli ble okkupasjonen radikalisert samtidig som SS- og politistyrkene ble utvidet. Innen utgangen av juli hadde Einsatzgruppene blitt forsterket med 6000 politifolk og 11000 SS-menn, sammen med det eksisterende mannskapet hadde da Einsatzgruppene 20.000 mann til disposisjon.<ref name="Kay" />{{rp|419-420}}

====Białystok====
Den polske byen [[Białystok]] med omland ble inntatt av tyske styrker 15. september 1939, men ble etter en uke overtatt av Sovjetunionen i 1939 i henhold til et hemmelig vedlegg til [[Molotov-Ribbentrop-pakten]]. De tyske styrkene inntok byen uten motstand fra den polske hæren. Omkring 100 jøder ble drept og en rekke jødiske eiendommer rasert av tyske styrker i løpet av den korte uken før tyskerne trakk seg tilbake til grenselinjen fastsatt i den hemmelige avtalen. Innbyggerne var lettet og ønsket de sovjetiske styrkene velkommen. Białystok ble hovedstad i «Vest-Hviterussland» i Sovjetunionen og fra oktober 1939 ble området integrert unionen. [[Vilnius]] (Vilna) ble overført til det da uavhengige Litauen. Mange flyktet østover fra det tysk okkuperte Polen blant annet til Białystok til grensen ble stengt i desember 1939. En stor del av de ikke-jødiske flyktningene reiste etter dette tilbake til tyskokkupert Polen, mens de fleste jødiske ble værende på sovjetisk side. Flyktningene i Białystok kom særlig fra Warszawa og [[Łódź]], og utgjorde i slutten av 1939 omkring {{formatnum:33000}}. Noen jødiske flyktninger reiste videre til Vilnius eller Lwów ([[Lviv]]) i håp om at situasjonen var bedre der. Ettervinteren 1940 ble både innbyggere og flyktninger tildelt sovjetisk statsborgerskap samtidig som polske dokumenter ble inndratt. Samme vår ga de nye myndighetene anledning for flyktningene til å vende tilbake til tyskokkupert område. En del jøder reiste tilbake av frykt for å miste kontakt med familien eller av skuffelse over sovjetiske myndigheter.<ref name="Bender" />{{rp|49-55}} Den sovjetiske okkupanten forfulgte tidligere sionister og andre jødiske aktivister samt tidligere kommunister. Det jødiske utdanningssystemet ble tvangsnedlagt. Sovjetiske myndigheter var fiendtlig til religion og jødenes religiøse organisasjoner ble stengt. NKVD gjennomførte flere omfattende deportasjoner, den siste var 20. juni 1941 og omfattet hovedsakelig jødiske som ble sett med kuvogner til det indre av sovjetisk territorium (blant annet [[Kasakhstan]], [[Komi]] og [[Vologda]]).<ref name="Bender" />{{rp|63, 83, 87}} 

Ved invasjonen av Sovjetunionen inntok tyske styrker på nytt byen 26-27. juni 1941. Byen og distriktet ble administrert av den tyske okkupanten som [[Bezirk Bialystok]]. Planen var å integrere området i det tyske riket, dette ble ikke noe av og det var grensekontroll mellom Bezirk Bialystok og resten av det okkuperte Polen. [[Erich Koch]]ble utnevnt til sivil administrator og han styrte fra sitt kontor i [[Østpreussen]].<ref>Finkel, E. (2017). ''Ordinary Jews: Choice and Survival during the Holocaust.'' Princeton University Press.</ref> Ved grensejustering etter andre verdenskrig ble deler av Bezirk Bialystok innlemmet i Sovjetunionen.

[[Polizei-Bataillon 309]] fulgte like bak Wehrmacht og sammen med Wehrmacht-soldater drepte de raskt minst 2000 jøder. Massakrene i Białystok var en del av det første «sveip» av drap i de erobrede områdene under Holocaust. Minst 500 av ble stuet sammen i en synagoge som tyskerne satte fyr på - disse som forsøkte å unnslippe brannen ble skutt. Massakren 27. juni var satt i gang av noen få målrettede offiserer og uten spesifikke ordrer ovenfra. Massakrene ble gjort under påskudd av gjengjeldelse og pasifisering av befolkningen. Rettsoppgjøret i Vest-Tyskland pekte ut en troppsleder og kompanikommandant in bataljon 309 som fanatiske nazister. Personer som passet til stereotype oppfatninger av jødisk utseende ble drept først. Flere jøder ble hånet og nedverdiget før de ble drept. Ortodokse jøder ble skutt og drept på åpen gaten og fikk skjegget brent. Politimenn som uttrykte ubehag ved framferden ble avfeid. Kommandanten for 309 og Wehrmachts general på stedet brydde seg ikke og forsøkte senere å dekke over massakren og beskrev det som gjengjeldelse. Himmler kom til byen 8. juli, dagen etter kom politisjef Daluege og holdt en tale om kampen mot den store fienden, bolsjevismen. Bach-Zelewski ga 11. juli ordre om å henrette mannlige jøder «dømt» for plyndring, henrettelsene skulle skje i skjul utenfor byen. I landsbyen [[Jedwabne]] massakrerte sivile polakker 340 jøder 10. juli 1941.<ref name="Matthaus2007" /><ref>Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: ''The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy'', University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.</ref>

Białystok-gettoen ble helt avstengt i november 1942 og hundrevis av jøder fra omlandet ble presset inn i gettoen. Tilreisende kunne fortelle om deportasjoner til Auschwitz og Treblinka, og i januar ble det kjent at gettoen skulle tømmes i februar, men bare noen tusen ble deportert til Treblinka i februar.<ref name="Bender">Bender, Sara: ''The Jews of Bialystok during World War II and the Holocaust.'' Brandeis University Press/University Press of New England, 2008.</ref> Deportasjoner til Treblinka gikk blant annet i august 1943.<ref name="Gilbert" />

====Lviv og det østlige Galicja====
[[Fil:Lviv pogrom (June - July 1941).jpg|miniatyr|En jødisk kvinne jages gjennom den daværende Pompierska-gaten, [[Lviv]]/Lwów, 1. juli 1941.<ref name="Himka" />]]
Den daværende polske byen Lwów (ukrainsk: [[Lviv]]) var før andre verdenskrig en multietnisk by. Etnisk polske var så vidt i flertall med {{formatnum:157000}} av i alt {{formatnum:312000}} innbyggere. En tredjedel var jødisk {{formatnum:100000}} og {{formatnum:50000}} var etniske ukrainere.<ref name="Himka" /> Høsten 1939 hadde 100&nbsp;000 flyktninger ankommet fra den tyskokkuperte delen av Polen.<ref name=":5">{{Kilde avis|tittel=Lvov|avis=Holocaust Encyclopedia|utgiver=United States Holocaust Memorial Museum|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/lvov|besøksdato=2018-10-10|etternavn=|fornavn=|dato=|side=|språk=en|sitat=}}</ref> Byen ble omringet av tyske styrker 14. september 1939 etter invasjonen av Polen to uker før. Sovjetisk styrker angrep 17. september og polske styrker ga opp byen 22. september. Polske offiserer og menige ble internert av sovjetiske styrker, mange av offiserene ble henrettet i [[Massakren i Katyn|Katyn]]. Byen med omland var deretter besatt av sovjetiske styrker i henhold til avtale med Tyskland og ble forsøkt integrert i Sovjetunionen.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1987 | tittel = annen verdenskrig | isbn = 8240105114 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348086 | side = }}</ref>

I 1939 ved innledningen til andre verdenskrig ble det østlige Galicja okkupert av Sovjetunionen mens den vestlige delen av Polen ble okkupert av Tyskland. Det østlige Galicja, for en stor del befolket av etniske [[ukrainere]] samt jøder og etnisk polske, ble etter første verdenskrig lagt under Polen og ble etter andre verdenskrig lagt under Sovjetunionen (senere under uavhengig Ukraina).<ref name="Kolsto">{{ Kilde bok | forfatter = Kolstø, Pål  | utgivelsesår = 1999 | tittel = Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst | isbn = 8200129187 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051208035 | side = }}</ref>

Tyske styrker inntok byen 30. juni 1941 etter angrepet på Sovjetunionen. Samme dag begynte lokalbefolkningen å hevne seg på jødiske innbyggere for overgrep og massakrer utført av [[NKVD]]. Jødene ble beskyldt for å ha samarbeidet med bolsjevikene. Tirsdag 1. juli utartet dette til et omfattende pogrom. Omkring 4000 jøder ble drept de to første dagene i juli. Byens jødiske innbyggere ble banket opp og ydmyket blant ved at de måtte krype på kne og vaske gatene med tannbørste. Noen av overgrepene ble filmet av tyske fotografer med sikte på publisering i ''[[Der Stürmer]]'' (det ble ikke noe av). Ukrainske nasjonalister tvang jøder til å grave opp likene av NKVDs ofre i Lviv og det østlige [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]] ellers. I tillegg til milits av etniske ukrainere deltok sivile innbyggere i overgrepene mot jødene. Tyske styrker hadde kontroll i byen og kunne stanset overgrepene om de ønsket. Tyske styrker, trolig fra Einsatzgruppe C, deltok også i drap på jøder, særlig fra 2. juli. Einsatzkommando 4b ankom Lviv ettermiddagen 30. juni. På dette tidspunktet var ikke utryddelsen av jødene trappet trappet opp til full skala og Einsatzgruppen fokuserte på å henrette stridsdyktige menn og menn fra intelligentsiaen.<ref name="Himka" /> I løpet av tre dager i slutten av juli henrettet ukrainsk milits rundt 2000 jøder på den jødiske gravlunden og i Lunecki-fengselet.<ref name=":5" /> I gettoen i Stanisławów (senere kjent som [[Ivano-Frankivsk]]) det østlige Galicja ble omkring 10&nbsp;000 jøder (halvparten av beboerne) drept i oktober 1941 fordi gettoen var for trang.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 50</ref>

I det østlige [[Galicja]] var det omkring 570&nbsp;000 jøder ved innledningen til krigen og Holocaust begynte sommeren 1941 med pogromer med opp mot 35&nbsp;000 drepte jøder. Pogromene ble utført av tyske politimenn og soldater, nasjonalister fra [[Organisasjonen av ukrainske nasjonalister|OUN]], og andre etniske ukrainere. Utover høsten 1941 drepte [[Einsatzgruppe]] C titusenvis av jøder. I det østlige Galicja ble 200&nbsp;000 jøder deportert til [[Bełżec (utryddelsesleir)|utryddelsesleiren Bełżec]], 150&nbsp;000 ble henrettet og dumpet i massegraver og 80&nbsp;000 døde i ghettoene. Omkring 10 % av jødene i Galicja unnslapp i første omgang deportasjon eller masseskyting, og de gikk i dekning i skogen eller i byene. De fleste som på denne måten forsøkte å unnslippe ble funnet og massakrert av tyske enheter, ukrainsk politi, lokalbefolkningen eller [[UPA (geriljahær)|UPA]]-enheter dannet av OUN-B. Rundt 2 % av jødene i det østlige Galicja overlevde krigen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Survivor Testimonies and the Coming to Terms with the Holocaust in Volhynia and Eastern Galicia: The Case of the Ukrainian Nationalists:|publikasjon=East European Politics and Societies|doi=10.1177/0888325419831351|url=https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0888325419831351|dato=2019-09-16|fornavn=Grzegorz|etternavn=Rossoliński-Liebe|språk=en|besøksdato=2020-11-06 | issn=0888-3254 }}</ref>

====Brest====
Tyske styrker angrep Brest og festningen der på første dag av operasjon Barbarossa og hadde kontroll over byen etter seks dagers kamp. Nær halvparten av byens 50000 innbyggere var jødiske, og 5000 av disse ble henrettet i løpet av de første dagene under tysk okkupasjon. Resten ble stuet sammen i en ghetto og de fleste fra ghettoen ble massakrert utenfor byen sent på høsten 1942.<ref>{{Kilde avis|tittel=Forgotten victims: Uncovering a Nazi massacre|url=https://www.bbc.com/news/world-europe-47732043|dato=2019-04-01|besøksdato=2019-04-04|språk=en-GB|fornavn=Sarah|etternavn=Rainsford|avis=BBC News|side=|sitat=Before World War Two, almost half the 50,000-strong population of Brest were Jews. Up to 5,000 men were executed shortly after the German invasion in June 1941. Those left were later crammed into a ghetto: several blocks of the city centre surrounded by barbed wire. In October 1942, the order came to wipe them out.}}</ref>

I [[Brest (Hviterussland)|Brest]] i Hviterussland ble det i 2019 avdekket en massegrav i sentrum av byen. Levninger av over 1000 mennesker med tydelige spor etter å ha blitt henrettet ved skyting i hodet kom for dagen i forbindelse med anlegg av tomt for en boligblokk. De fleste av Brests omkring 25&nbsp;000 jødiske innbyggere ble skutt og dumpet i massegraver utenfor byen. Massegraven i sentrum skriver seg trolig fra jøder som unnslapp de store massakrene og i stedet ble henrettet og dumpet på stedet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/70938694|tittel=Her gjør de grusomt funn under luksusbygget|besøksdato=2019-04-04|forfattere=|dato=2019-04-03|fornavn=Matias|etternavn=Ytterstad|språk=no|verk=Dagbladet.no|forlag=|sitat=Den 17. oktober registrerte den tyske okkupasjonsmakten 17 893 jøder i Brest. Dagen etter var dette tallet strøket ut. De ble fraktet 100 kilometer ut på den hviterussiske landsbygda, stilt opp foran store grøfter og skutt. Teorien er at de rundt 1000 likene man nå har oppdaget i byen, er jøder som på et eller annet vis kom seg unna den store deportasjonen og massehenrettelsen. De ble funnet, samlet og skutt i de kommende dagene.}}</ref>

===Ukraina===
I alt ble minst 1 million ukrainske jøder drept.<ref>https://www.ushmm.org/information/exhibitions/online-exhibitions/special-focus/ukraine</ref> Sovjetiske myndigheter iverksatte den brente jords taktikk for å skape minst mulig betingelser for invasjonshæren og store deler av sivilbefolkningen trakk østover. Da tyske styrker inntok Kiev hadde 100.000 av byens 160.000 jødiske innbyggere forlat byen.<ref name="Arad" />
[[File:The last Jew in Vinnitsa, 1941.jpg|thumb|«Den siste jøden i [[Vinnytsia]]» er det vanlige navnet på dette kjente fotografiet. Fotografiet kan skrive seg fra [[Berdytsjiv]] litt lenger nord i Ukraina.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagogtid.no/meldingar/litteratur/historia-om-eit-fotografi-6.121.33866.c0984b396d|tittel=Historia om eit fotografi|besøksdato=2024-05-04|dato=2024-03-22|etternavn=BjarteBruland|språk=nn|verk=www.dagogtid.no}}</ref>]]
Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde sovjetrepublikken [[Ukraina]] omkring 1,5 millioner jødiske innbygger. Ved utgangen av oktonber 1941 hadde tyske styrker okkupert mesteparten av republikken og satte den under administrasjon som [[Reichskommissariat Ukraina]]. Det østlige Galicia ble lagt under [[Generalguvernementet]]. Mange ukrainere anså Sovjetunionen som en ulovlig okkupant og tok i mot den tyske invasjonen som en frigjøring. Waffen-SS rekruttere mange frivillige lokalt. Bukovina og Bessarabia ble overlatt til Romania som deporterte jødene derifra til den ukrainske provinsen [[Transnistria]].<ref name="Rozett">Rozett, R., & Spector, S. (2013). ''Encyclopedia of the Holocaust''. Routledge, s.447ff.</ref> Frem til sommeren 1942 ble {{formatnum:195000}} jøder deportert til Transnistria og mot slutten av 1943 var omkring {{formatnum:50000}} av disse i live. Mot slutten av 1943 var det i tillegg {{formatnum:20000}} igjen av de omkring {{formatnum:300000}} ukrainske jødene som bodde i området da det ble annektert av Romania.<ref>Bankier, D. (red.). (2005). ''The Jews are coming back: the return of the Jews to their countries of origin after WW II.'' Berghahn Books.</ref>

I det vestlige Ukraina ([[Volhynia]]) massakrerte etniske ukrainere omkring 24000 jøder sommeren 1941.<ref name="Matthaus2007" /> Tyske styrker inntok [[Kiev]] 19. september og i slutten av måneden ble {{formatnum:33771}} jødiske menn, kvinner og barn henrettet og dumpet i [[Babij Jar]]. Senere var det flere omfattende massakrer på stedet. Einsatzgruppe C var på plass i Kiev 25. september og beskyldte byens jøder for de mange minene som gikk av og brannene som startet. Etter at Wehrmacht hadde utkommandert voksne menn til tvangsarbeid var omkring {{formatnum:100000}}jøder igjen i byen. De som ble henrettet i Babij Jar ble tvunget til først å kle av seg. Einsatzgruppe C rapporterte 3. november at {{formatnum:75000}} var drept i Babij Jar og klaget samtidig over at det fortsatt var gjenlevende jøder i området.<ref name="NYT1981">{{Kilde avis|tittel=BABI YAR'S LEGACY|avis=New York Times|url=https://www.nytimes.com/1981/09/27/magazine/babi-yar-s-legacy.html|besøksdato=2018-11-11|etternavn=Dawidowicz|fornavn=Lucy S.|dato=27. september 1981|side=|språk=en|sitat=}}</ref>

[[Odessamassakren]] 1941 kostet omkring {{formatnum:30000}} jøder livet i løpet av 22-23. oktober 1941. Tyske og rumenske styrker sammen med ukrainske medhjelpere utførte massakren.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/the-odessa-massacre-remembering-the-holocaust-by-bullets/a-45844546|tittel=The Odessa massacre: Remembering the 'Holocaust by bullets' {{!}} DW {{!}} 22.10.2018|besøksdato=2019-09-04|forfattere=|dato=22.10.2018|fornavn=|etternavn=|språk=en-GB|verk=DW.COM|forlag=|sitat=Not quite, for the mass murder of Odessa's Jewish population, known as the 1941 Odessa massacre, is a black hole in Western Europe's culture of memory. Romanian and German occupiers, and Ukrainian collaborators, too, killed over 30,000 defenseless individuals — women, children, prisoners of war. No one ever took responsibility for the criminal tragedy — until now, 77 years after it took place.}}</ref>

Massakrene i Ukraina ble utført av tysk mannskap, i noen tilfeller også personell fra tollvesenet, og ukrainsk hjelpepoliti tildels iført gamle sovjetiske uniformer.<ref>{{Kilde avis|tittel=When Genocide Is Caught on Film|url=https://www.nytimes.com/2021/02/16/books/review/the-ravine-holocaust-photo-wendy-lower.html|avis=The New York Times|dato=2021-02-16|besøksdato=2024-05-04|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Susie|etternavn=Linfield}}</ref>

===Litauen===
{{utdypende|Holocaust i Litauen}}
[[Fil:Massacre of Jews in Lietūkis garage.jpeg|miniatyr|Sivile litauere og tyske soldater ser på mens en litauisk mann energisk slår i hjel jøder med en lang treklubbe. Området måtte spyles flere ganger på grunn av store mengder blod. [[Kaunas]], 25. eller 27. juni 1941. De fleste massakrene i Litauen ble utført av lokale under ledelse eller oppfordring av tyske offiserer. Massakre som dette i full offentlighet var unntak. Massedrapene skjedde som regel ved skyting ved litauisk milits under tysk ledelse.<ref name="MacQueen" />]]
Av landets {{formatnum:210000}} jødiske innbyggere ble minst 95 % massakrert under den tyske okkupasjonen. Dette er det største enkeltstående tap av menneskeliv i Litauens historie. Innen utgangen av 1941 var 80 % jødene i landet drept, utenom Latvia hadde ingen land gjennomgått et slikt massedrap allerede i 1941. Drapene ble i hovedsak utført av lokal litauisk milits og politi under tysk ledelse, og skjedde som regel ved skyting litt utenfor byene.<ref name="MacQueen" /><ref>Bubnys, Arūnas (2004). "Holocaust in Lithuania: An Outline of the Major Stages and Their Results". ''The Vanished World of Lithuanian Jews.'' Rodopi. pp. 218–219. ISBN 90-420-0850-4. </ref> Innenfor landets grenser overlevde bare 1700 jøder. Omkring 170&nbsp;000 sovjetiske soldater døde i tysk fangenskap i Litauen.<ref name="Voren">Voren, Robert van (2011). ''Undigested past: the Holocaust in Lithuania'' (Vol. 31). Rodopi.</ref>

Den første ''Judenaktion'' skjedde i [[Gargždai]] (litt øst for [[Klaipėda]]) da tyske styrker og politi henrettet 201 mennesker to dager etter invasjonen av Sovjetunionen.<ref name="Kwiet" /> Gjerningsmennene hevdet etter krigen at ordren om å drepe hadde kommet fra Hitler selv (''Führerbefehl''), men ordren hadde kommet fra den lokale politiledelsen i [[Tilsit]].<ref name="Kwiet" /> Politimennene deltok i avrettingen vel vitende at de drepte uskyldige sivile.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=253-254}} En rekke på ti menn ble stilt på kanten av gropen og den neste gruppen på ti menn måtte da sørge for at alle likene fra forrige runde havnet i massegraven. Dette var den vanlige fremgangsmåten for massakrer bak østfronten.<ref name="Kwiet" />

Litauiske grupper begynte massakre på jøder i Kaunas etter oppfordring fra offiserer i [[Sicherheitspolizei]] og [[Sicherheitsdienst]].<ref>{{cite book|first=Dina |last=Porat |chapter=The Holocaust in Lithuania: Some Unique Aspects |editor=David Cesarani |title=The Final Solution: Origins and Implementation |publisher=Routledge |year=2002 |isbn=0-415-15232-1 |chapterurl=https://books.google.com/books?id=3N9Xxc8wdu0C&pg=PA166&source=gbs_search_s&sig=vu8Kzi5UrSssdsjjgMI95QB1Evs |pages=159–166}}</ref> Etniske litauere massakrerte omkring 5&nbsp;000-10&nbsp;000 jødiske litauere i spontane aksjoner før disse ble mer organisert under tysk ledelse.<ref name="MacQueen" /><ref name="Gitelman">{{cite book| first=Michael |last=MacQueen |chapter=Nazi Policy towards the Jews in Reichskommissariat Ostland, June–December 1941 |editor=Zvi Y. Gitelman |title=Bitter Legacy: Confronting the Holocaust in the USSR |isbn=0-253-33359-8 |publisher=Indiana University Press |year=1998 |url=https://books.google.com/books?id=USW9-xQ85FwC&pg=PA97&lpg=PA97 |page=97}}</ref><ref name="Kwiet" /> 

De første dagene ble i utgangspunktet bare mannlige jøder drept.<ref name="MacQueen" /> Fra månedsskiftet juli-august 1941 ble kvinner og barn drept fordi de ifølge tyskerne ville bli en byrde for lokalbefolkningen («unyttig spisere»).<ref name="Kwiet" /><ref name="ReferenceC"/> SS-oberst Karl Jäger utarbeidet en detaljert rapport med tid, sted og antall drepte. Denne «[[Jäger-rapporten]]» er den mest detaljerte beskrivelsen av en Einsatzkommandos aktiviteter som er bevart.<ref name="Matthaus" />
[[Fil:Paneriai Pit.jpg|miniatyr|Fra Ponary utenfor Vilnius der så mange som {{formatnum:100000}} jøder, krigsfanger og andre ble henrettet fra 1941. Bildet viser et sted der oppgravde lik ble brent 1943-1944 for å skjule forbrytelsen.]]
[[Fil:Ghetto Vilinus.gif|miniatyr|[[Abba Kovner]] og mange hundre andre rømte fra gettoen og sluttet seg til partisanene i skogen. Foto fra [[Vilnius]], juli 1944.]]

===Latvia===
{{utdypende|Holocaust i Latvia}}
[[Fil:LiepajaLatvia1941.jpg|miniatyr|Lativsk milits drepte 2749 kvinner og barn på stranden ved [[Liepāja]], [[Latvia]], 15. desember 1941, i en tidlig fase av holocaust. Mennene ble drept tidligere på høsten.<ref name="Anders" /> SS fotograferte det hele for å vise at latviere utførte «aksjonen».<ref name="Misco" /> {{byline|Bundesarchiv, / CC-BY-SA}}]]
I 1920 hadde [[Latvia]] omkring {{formatnum:80000}} jødiske borgere og halvparten bodde i [[Riga]]. Det var {{formatnum:70000}} jøder i landet da Tyskland invaderte i juni 1941. Seks måneder etter at tyske styrker tok kontroll i juli 1941 var 90 % av Latvias jødiske innbyggere drept.<ref name="Rislakki">Rislakki, J. (2014). ''The Case for Latvia. Disinformation Campaigns Against a Small Nation: Fourteen Hard Questions and Straight Answers about a Baltic Country'' (Vol. 15). Rodopi.</ref><ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 13</ref> Omkring {{formatnum:12000}} jøder flyktet til Russland.<ref name="Anders" /><ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 61</ref> I Lativa overlevde bare 1-2 % av jødene som var i landet da Tyskland invaderte.<ref name="Anders">Anders, E., & Dubrovskis, J. (2003). Who died in the Holocaust? Recovering names from official records. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 17(1), 114-138.</ref><ref name="Misco" /> Halvparten av landets sigøynere ble drept.<ref name="Rislakki" />

Tyske styrker rekrutterte latviere til dødsskvadroner som deltok i massakrene.<ref name="Misco">Misco, T. (2009). [https://doi.org/10.3200/TSSS.100.1.14-22 Teaching the Holocaust through case study]. ''The Social Studies'', 100(1), 14-22.</ref><ref name="Hamot" /> Sent i november og tidlig i desember 1941 drepte Einsatzgruppe A sammen med [[Viktors Arājs]] milits {{formatnum:27000}} av Rigas jøder i Rumbula-skogen utenfor byen.<ref name="ReferenceE">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 50</ref> <ref name="Misco" /> Tolv tyske politimenn ([[Sicherheitsdienst|SD]]) drepte de {{formatnum:27000}} i Rumbula med maskingeværsalver, mens 1500 lokalt politi og [[Arājskommando]] holdt vakt.<ref name="Rislakki" /><ref name="Bennett" /><ref name="Schneider, G. 1979"/> I tillegg til latviske borgere ble omkring {{formatnum:25000}} jøder fra andre tyskkontrollerte områder deportert til Latvia og drept der.<ref name="Misco" /><ref name="Rislakki" />

===Estland===
De estiske jødene var en marginal gruppe. I 1934 ble det opprett et professorat for jødiske studier ved Universitetet i Tartu, og det var særlig jøder fra Latvia som søkte seg dit. Estland ble uavhengig av Russland i 1918. Det var utslag av antisemittisme i landet og jødene ble utsatt for noe diskriminering. Sovjetunionen okkuperte landet 21. juni 1940.<ref name="WeissWendt" /> I [[Estland]] var det 5000 jøder (eller 4500<ref name="WeissWendt">Weiss-Wendt, A. (1998). [https://doi.org/10.1093/hgs/12.2.308  The Soviet occupation of Estonia in 1940–41 and the Jews]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 12(2), 308-325.</ref> og de fleste klarte å flykte. De 929 gjenværende ble drept i september 1941 og senere. Walter Stahleckers kart over utryddelse til 31. januar 1942 er 963 drepte angitt og Estland merket med «Judenfrei». Ved Wannsee-konferansen 20. januar 1942 på Eichmanns liste over jøder i Europa var Estland som første og eneste land listet som «jødefritt».<ref name="ReferenceE"/> Den estiske «selvforsvarsstyrken» (''Omakaitse'') utførte henrettelsene under ledelse av Einsatzkommando 1a.<ref name="WeissWendt" /> 900 franske jøder ble deportert til Estland og drept der.<ref name="Stevick" /> Over 100&nbsp;000 sovjetiske krigsfanger døde i tyske leirer i Estland. Mange estere anså den sovjetiske okkupasjonen som verre enn nazistenes.<ref>Stevick, E. D. (2007). The politics of the Holocaust in Estonia: Historical memory and social divisions in Estonian education. Stevick & BAU Levinson (Eds.), ''Reimagining civic education: How diverse societies form democratic citizens'', 217-244. Rowman & Littlefield.</ref> Estiske styrker deltok i massakrer på jøder blant annet i [[Navahrudak]] i Hviterussland.<ref name="Stevick">Stevick, E. D. (2010). Education policy as normative discourse and negotiated meanings: Engaging the Holocaust in Estonia. ''Prospects'', 40(2), 239-256.</ref> Det var få jøder i Estland og et større antall sigøynere ble drept.<ref name="Richmond">Richmond, C. (2007). [https://doi.org/10.1093/ehr/cem213 Collaboration and Resistance During The Holocaust: Belarus, Estonia, Latvia, Lithuania].  ''English Historical Review'', Volume CXXII, Issue 498, 1 September 2007, Pages 1066–1068</ref>

===Hviterussland===
I slutten av juni 1941 satte Wehrmacht opp en fangeleir som på det meste hadde 100.000 sovjetiske krigsfanger og 40.000 sivile menn i militær tjenestedyktig alder. Forholdene i leiren var så forferdelige at tyske tjenestemenn protesterte. SiPo og SD plukket sammen med ''Geheime Feldpolizei'' ut 10.000 fanger som ble henrettet, mange av disse var jødiske. Det var også mange jøder blant de 20.000 som i midten av juli ble sluppet fri.<ref name="Matthaus" />

En del av jødene sendt til interneringsleirer eller getto i [[Minsk]] overlevde flere måneder og noen helt til 1943 eller 1944. I november 1941 fikk firmaet Topf i [[Erfurt]] bestilling fra SS' hovedkontor på et stort krematorium som skulle settes opp i Mogilev ([[Mahiljow]]). Planen var trolig å frakte en del av de europeiske jødene langs [[Prypjats]] og [[Dnepr]] til Mahiljow for avliving. Ovnene SS bestilte hadde en kapasitet på 3000 lik per dagen. Ved nyttår 1941 ble en ovn med fire kremeringskammer levert og montert. Tre ovner var klare til levering i august 1942, men disse ble omdirigert til Auschwitz. I Mahiljow var det en arbeids- og utryddelsesleir under kommando av [[Erich von dem Bach-Zelewski]] som hadde sitte hovedkvarter i byen (Einsatzgruppe B holdt til i [[Smolensk]]). Jødene i byen ble tvunget inn i en getto ved Dubrovenka-broen fra 25. september 1941, deretter ble jøder fra gettoen drept jevnlig. På Bach-Zelewskis ordre ble 2273 jøder drept 2. og 3. oktober (dette begynte samtidig med utslettelsen av alle større gettoer innenfor [[armégruppe sentrum]]s område), og 3726 ble drept 19. oktober og det var da 1000 jøder igjen i Mahiljow.<ref>Gerlach, C. (1997). Failure of Plans for an SS Extermination Camp in Mogilev, Belorussia. ''Holocaust and Genocide Studies'', 11(1), 60-78.</ref>

Høsten 1941 begynte deportasjoner fra [[Riksprotektoratet Böhmen-Mähren]], Østerrike og selv Tyskland. I november 1941 ble 12.000 jøder fra gettoen i Minsk henrettet for å gi plass til deporterte fra [[Hamburg]].<ref name="heydrich">{{Kilde artikkel|url=https://doi.org/10.2307/j.ctvw0498r.9|verk=The Participants: The Men of the Wannsee Conference|forfattere=Gerwarth, Robert|dato=2017|utgiver=Berghahn Books|isbn=978-1-78533-671-3|utgave=1|tittel=Reinhard Heydrich. Reich Main Office. The Nazi Terror Enforcer|sider=57-74|redaktør1-fornavn=Hans-Christian |redaktør1-etternavn= Jasch |redaktør2-etternavn= Christoph |redaktør2-fornavn = Kreuttzmüller|doi=10.2307/j.ctvw0498r.9}}</ref>

De to første ukene i august 1941 ledet Bach-Zelewski «opprenskingsaksjonen» i [[Prypjats|Pripjat-sumpene]] og omegn. Aksjonen ble gjennomført at SS-kavaleriet og Himmler ga ordre om å skyte mennene og drive kvinnene ut i sumpen for å la dem dø der. Bach-Zelewski rapporterte 7. august at antallet henrettede jøder i hans område var passert {{formatnum:30000}}. I midten av august var Himmler selv i Minsk og var sammen med Bach-Zelewski tilskuer til at et hundretalls fanger inkludert kvinner og jøder ble henrettet. Henrettelsen var klønete utført og noen av kvinnene ble først bare såret, både Himmler og Bach-Zelewski var misfornøyde med manglende effektivitet. Himmler uttalte ved denne anledningen at ordren om å drepe utøy som jøder og slavere kom fra Hitler personlig at Føreren alene hadde ansvaret. I august og september undersøkte Bach-Zelewski muligheten for å bruke gas til avliving. Senere på høsten ble jøder fra selve Tyskland sendt til gettoen i Minsk for å bli avlivet der.<ref name="McKale" />

===Tyskland===
{{utdypende|Holocaust i Tyskland}}
Deportasjon fra selve Tyskland til ghettoer i det okkuperte Polen og andre erobrede områder i øst begynte høsten 1941, senere gikk deportasjoner til rene utryddelsesleirer. Etter at nazistene kom til makten i 1933 hadde over {{formatnum:304000}} av de om lag {{formatnum:525000}} jødiske tyskerne flyktet eller blitt presset til å emigrere. Av {{formatnum:237723}} gjenværende jøder i Tyskland i 1939 ble {{formatnum:165200}} myrdet. De siste deportasjonen fra selve Tyskland til [[Theresienstadt]] og [[Auschwitz]] gikk tidlig i 1943. Jødiske tyskeres eiendeler ble beslaglagt av staten og fordelt etter egne bestemmelser.<ref name="german-jews-during-the-holocaust">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/german-jews-during-the-holocaust|tittel=German Jews during the Holocaust, 1939–1945|besøksdato=2019-08-10|forfattere=|dato=|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org|forlag=US Holocaust Memorial Museum|sitat=In January 1933, some 522,000 Jews by religious definition lived in Germany. Over half of these individuals, approximately 304,000 Jews, emigrated during the first six years of the Nazi dictatorship, leaving only approximately 214,000 Jews in Germany proper (1937 borders) on the eve of World War II.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/jewish-losses-during-the-holocaust-by-country|tittel=Jewish Losses during the Holocaust: By Country|besøksdato=2019-08-10|forfattere=|dato=|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org|forlag=USA Holocaust Memorial Museum|sitat=Jewish population of Germany in 1939: 237,723 
Deaths: 165,200}}</ref>

[[NSDAP]] under ledelse av [[Adolf Hitler]] kom til makten i Tyskland 30. januar 1933 og forfølgelsen av og utstøtelsen av landets {{formatnum:525000}} jøder begynte nesten med en gang. Regimet ønsket å få flere jødiske tyskere til å emigrere.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 58-59</ref> Med [[Krystallnatten]] i 1938 ble de antijødiske tiltakene trappet opp. De tyske jødenes pass ble da stemplet med ''J'' etter påtrykk fra Sveits og Sverige, slik at de to landene kunne nekte jødiske flyktninger adgang uten å stenge andre tyske borgere ute.<ref name=Knutsen>Knutsen, Anund Haenlein (1997): ''[https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/14110/knutsen.pdf Veien til Auschwitz - hvor krokete var den?]''. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap.</ref><ref name=Skjonsberg/>

Vold, økonomisk press og etterhvert tvang ble brukt for å få jøder til å emigrere fra Tyskland til blant annet [[Palestinamandatet|Palestina]].<ref name=Hohne>Höhne, Heinz: ''Der Orden unter dem Totenkopf. Die Geschichte des SS.'' München: Bertelsmann, 1967.</ref> Etter Eichmanns arbeid med å presse jødiske østerrikere til å utvandre, opprettet Heydrich en tilsvarende ordning i selve Tyskland fra januar 1939.<ref name="Safrian" /> Fra januar til mai 1939 ble omkring {{formatnum:34000}} jøder presset til å utvandre fra selve Tyskland (''Altreich'').<ref name="Helmreich" /> Formelt hadde jødiske borgere av Tyskland anledning til å utvandre også etter krigsutbruddet..<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 58-59</ref>

Polske myndigheter gjorde polske jøder bosatt i Tyskland og Østerrike statsløse, og det var da over 70&nbsp;000 jøder uten pass som ikke kunne emigrere. I slutten av oktober 1938 ble 17&nbsp;000 av disse passløse polske jødene sendt med godsvogner til den tysk-polske grensen. Dette var den første storstilte og koordinerte deportasjonen av jøder.<ref name=Knutsen/>

===Østerrike===
{{utdypende|Holocaust i Østerrike}}
{{se også|Anschluss|Holocaust i Tyskland}}
[[Østerrike]] ble annektert av Tyskland i mars 1939. I 1938 var det omkring {{formatnum:200000}} jødiske borgere i landet noe som utgjorde 40 % av jødene i det utvidete tyske riket. I august 1938 ble ''Zentralstelle für jüdische Auswanderung'' (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert under ledelse av [[Adolf Eichmann]]. Eichmann fikk til en raskere byråkratisk prosess og jødene måtte gi fra seg alle sine verdier for å et gyldig pass og utreiseløyve. Heydrich opprettet i januar 1939 ble ''Reichszentrale für jüdische Auswanderung'' etablert i Berlin etter mønster av Eichmanns kontor i Wien.<ref name="Safrian">Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. ''Holocaust and Genocide Studies'', 14(3), 390-414.</ref><ref>Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). ''The Columbia guide to the Holocaust''. Columbia University Press.</ref> Tilsvarende kontorer ble satt opp i Amsterdam og Praha underlagt ''Reichszentrale'' i Berlin.<ref>Offenberger, I. F. (2017). ''The Jews of Nazi Vienna, 1938-1945: Rescue and Destruction.'' Springer.</ref> Fra januar til mai 1939 ble omkring 34&nbsp;000 jøder presset til å utvandre fra Tyskland (''Altreich'') og omtrent samme antall fra Østerrike.<ref name="Helmreich">Helmreich, W. (2017). ''The Third Reich and the Palestine Question''. Routledge.</ref> I alt {{formatnum:126483}} jøder forlot Østerrike før holocaust og av de gjenværende ble rundt 65&nbsp;000 drept i utryddelsesleirene i Polen og om lag 9&nbsp;000 overlevde.<ref>[[#Vog1966|Vogt (1966)]]</ref><ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 13</ref><ref name="Bukey" />

===Tsjekkoslovakia===
{{utdypende|Holocaust i Riksprotektoratet|Holocaust i Slovakia|Holocaust i Ungarn}}
[[Fil:Vojtech Tuka3 (cropped).jpg|miniatyr|[[Vojtech Tuka]], fascistisk statsminister i [[Republikken Slovakia]], ivret for å deportere landets jødiske innbyggere.]]
Tyskland innlemmet [[Sudetenland|sudettyske områdene]] etter [[Münchenavtalen]]. I mars 1939 tok Tyskland kontroll over resten av Böhmen og Mähren og opprettet av [[Riksprotektoratet Böhmen-Mähren]]. Samtidig ble [[Republikken Slovakia]] opprettet og en marionettregjering innsatt. En stripe langs grensen ble avstått til Ungarn som dessuten annekterte det østligste området ved Karpatene. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til [[Wehrmacht]] og [[Schutzstaffel]] (SS).
<ref>{{Kilde www|url=http://www.verfassungen.de/de/de33-45/boehmen39.htm|tittel=(1935)|besøksdato=2016-05-19|verk=www.verfassungen.de|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20160305013553/http://www.verfassungen.de/de/de33-45/boehmen39.htm|arkivdato=2016-03-05}}</ref><ref name="Prauser">{{Kilde bok|tittel=The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1)|etternavn=Prauser|fornavn=Steffen (red.)|utgiver=[[European University Institute]]|år=2004|isbn=|utgivelsessted=Firenze|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> 

I hele Tsjekkoslovakia utgjorde jøder 75-80 % av alle dødsofre under andre verdenskrig. Flere tusen [[sigøynere]] (opptil 7&nbsp;000 ifølge Sniegon) ble deportert til Auschwitz eller drept på annen måte<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Johansen, Jahn Otto | utgivelsesår = 1989 | tittel = Sigøynernes holocaust | isbn = 8202119855 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008070201034 | side = }} </ref><ref name="Sniegon">Sniegon, T. (2014). ''Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture'' (Vol. 18). Berghahn Books.</ref>{{rp|5, 203}} Av de 92&nbsp;199 jødiske innbyggere i Riksprotektoratet ved begynnelsen av okkupasjonen ble {{formatnum:78154}} drept av okkupasjonsmakten, 14&nbsp;045 overlevde.<ref name="Wyman" />{{rp|168}} I republikken Slovakia ble minst {{formatnum:60000}} drept. Områdene annektert av Ungarn (det sørlige Slovakia og [[Transkarpatia]]) hadde i 1939 en jødisk befolkning på {{formatnum:142000}}–{{formatnum:148000}}, hvorav {{formatnum:114000}}–{{formatnum:120000}} ble drept ved [[holocaust i Ungarn]]. I alt ble {{formatnum:260000}} av Tsjekkoslovakias omkring {{formatnum:350000}} jøder drept (regnet etter grensene av 1937).<ref name="Macklem">{{Kilde artikkel|forfatter=Macklem, Patrick|tittel=Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.|publikasjon=European Journal of International Law|url=|dato=|år=2005|nummer=16 (1)|sider=1-23|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/jewish-losses-during-the-holocaust-by-country|tittel=Jewish Losses during the Holocaust: By Country|besøksdato=2019-08-10|forfattere=|dato=|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org|forlag=US Holocaust Memorial Museum|sitat=Hungarian-occupied Southern Slovakia and Subcarpathian Rus. Jewish population in 1939: 142,000–148,000. Deaths: 114,000–120,000}}</ref> 

Jødene i Slovakia var blant de første som ble deportert til dødsleirer i Polen.<ref name="Kirschbaum" /> Fra mars til oktober 1942 ble {{formatnum:57628}} (to tredjedeler av landets omkring {{formatnum:90000}}) jøder deportert fra Republikken Slovakia til dødsleirer i [[Generalguvernementet]] i det okkuperte Polen. Blant de få overlevende var [[Rudolf Vrba]] som flyktet fra Auschwitz og skrev en detaljert rapport om forholdene. Deportasjonene ble utført av den tyskvennlige regjeringen under [[Jozef Tiso]] og [[Vojtech Tuka]]. President [[Jozef Tiso]] holdt igjen videre deportasjoner av de gjenværende {{formatnum:24000}}.<ref name=":1">https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/the-holocaust-in-slovakia</ref><ref name="USmuseum" /><ref name="Kirschbaum">Kirschbaum, S. J. (2019). Sister Margit Slachta of Hungary and the deportation of Slovak Jews. ''Canadian Slavonic Papers'', 1-18. «During and after the uprising, deportations and summary executions in Slovakia of approximately 13,500 Jews took place and were carried out by German units with “the occasional assistance of the emergency units of the Hlinka Guard.” In the end, the total number of Jewish victims of Slovak anti-Semitic measures is estimated to be as high as 71,000.»</ref><ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 54</ref>  Det totale tallet på ofre kan være så høyt som {{formatnum:71000}}.<ref name="Kirschbaum">Kirschbaum, S. J. (2019). Sister Margit Slachta of Hungary and the deportation of Slovak Jews. ''Canadian Slavonic Papers'', 1-18. «During and after the uprising, deportations and summary executions in Slovakia of approximately 13,500 Jews took place and were carried out by German units with “the occasional assistance of the emergency units of the Hlinka Guard.” In the end, the total number of Jewish victims of Slovak anti-Semitic measures is estimated to be as high as 71,000.»</ref> Deportasjonen fra Slovakia dannet trolig mønster for senere deportasjoner fra okkuperte områder.<ref>Yahil, L. (1991). ''The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945.'' Oxford University Press.</ref> 

I 1938-1939 kom det tsjekkoslovakiske jøder som flyktninger til Norge, blant annet legen [[Leo Eitinger]] som overlevde både Auschwitz og Buchenwald. [[Nansenhjelpen]] ordnet innreisetillatelse for 60 barn og 200 voksne jøder fra Tsjekkoslovakia etter Hitlers okkupasjon våren 1939.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = [[Ragnar Ulstein|Ulstein, Ragnar]] | utgivelsesår = 1995 | tittel = Jødar på flukt | isbn = 8252145817 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010040603078 }}</ref>

[[Fil:A transport leaves the ghetto.jpg|miniatyr|En transport forlater Theresienstadt. Tegning av [[Bedřich Fritta]]. Fritta var innesperret i Theresienstadt fra 1941 og døde i Auschwitz, november 1944.<ref>{{Kilde www|url=https://www.jmberlin.de/fritta/en/biographie.php|tittel=Jewish Museum Berlin: B. Fritta - Biography|besøksdato=2018-08-16|forfattere=|dato=|fornavn=|etternavn=|språk=EN|verk=www.jmberlin.de|forlag=Jüdisches Museum Berlin|sitat=}}</ref>]]

Konsentrasjonsleiren [[Theresienstadt]] ble etablert i den tsjekkiske byen [[Terezín]]. Fra Theresienstadt ble jøder transportert til drapsanleggene i det okkuperte Polen. I perioden november 1941 til tidlig 1943 ble først {{formatnum:70000}} fra Böhmen-Mähren og etter hvert {{formatnum:60000}} jøder fra Tyskland, Nederland, Belgia og Danmark internert i [[Theresienstadt konsentrasjonsleir|Theresienstadt]]. Theresienstadt fungerte som propaganda for regimet og vist frem som en god jødisk bosetting. De fleste ble sendt videre til andre leirer og færre enn {{formatnum:20000}} overlevde.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 48, 54</ref>

====Etterspill====
De fleste sudettyskere eller tysktalende ble etter krigen fordrevet som følge av de såkalte [[Beneš-dekretene]] og [[Potsdamavtalen]].<ref>Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». ''Foreign Policy'' (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179.</ref><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Thum, Gregor|tittel=Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945|publikasjon=Contemporary European History|url=|dato=|år=2010|nummer=vol 19, no 1|sider=75-81|sitat=}}</ref> Omkring {{formatnum:20000}} deporterte jøder kom tilbake, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Jøder innvandret også fra [[Karpato-Ruthenia]] som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen.<ref name="ReferenceG">{{Kilde artikkel|forfatter=Gerlach, David|tittel=Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950|publikasjon=East European Politics and Societies|url=|dato=|år=2010|nummer=Vol 24, nr 2|sider=269-293|sitat=}}</ref> Noen jøder ble utvist fordi de ble kategorisert som tyske. De få overlevende jødene som ble værende tok en tsjekkoslovakisk (og anti-tysk) ikke-religiøs identitet etter krigen.<ref name="Wingfield">Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. ''East European Politics and Societies,'' 14(2), 246-267.</ref>

===Wannsee-konferansen===
{{utdypende|Wannsee-konferansen}}
Hovedmålet med holocaust var eliminering av jødene i [[Europa]], ut fra det som [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]] kalte [[Den endelige løsning|«''Den endelige løsning på det jødiske problem''»]]. Den [[20. januar]] [[1942]] sammenkalte [[Reinhard Heydrich]] femten høyt rangerte medlemmer av [[Schutzstaffel|SS]], [[NSDAP]], den nasjonalsosialistiske politiledelsen og ledere av ulike departement til en konferanse i [[Berlin]] ved innsjøen Wannsee. [[Wannsee-konferansen]]s formål var å trekke opp retningslinjene for hvordan utryddelsene rent praktisk skulle gjennomføres. I protokollen fra konferansen ser man at tanken var å myrde 11 millioner jøder, selv om ord som «massemord» og «utryddelse» ikke ble nevnt. RSHA koordinerte utryddelsene og [[Ernst Kaltenbrunner]] overtok som sjef der etter drapet på Heydrich.<ref name="Black" />

På Wannsee-konferansen 20. januar 1942 ble samordning av den allerede påbegynte jødeutryddelsen diskutert.<ref name=Skarpnes/>

=== Vest-Europa ===
{{utdypende|Holocaust i Danmark|Holocaust i Norge|Holocaust i Nederland}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-N0619-506, Paris, Jüdische Frauen mit Stern.jpg|miniatyr|Synlig [[jødestjerne]] på klærne ble påbudt i Tyskland fra 1. september 1941,<ref>Kershaw 2009, s. 532</ref> og i det okkuperte Frankrike fra 1. juni 1942. Merkingen styrket sympatien med jødene. Merkingen har røtter tilbake til [[jødedrakt]]en i flere europeiske land. Norske jøder bar aldri slike merker. Bilde fra Paris i juni 1942. {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Våren og sommeren 1940 okkuperte Tyskland Norge, Danmark, Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. I disse landene ble det ikke opprettet lukkede gettoer som i Polen. Det ble innrettet noen lokale leirer i disse landene dels for internering av utenlandske jøder og senere som transittleirer ved deportering til Øst-Europa. Forholdene i disse leirene var generelt langt bedre enn leirer i Tyskland og Øst-Europa. Fra våren 1942 måtte jøder i Belgia, Nederland og Frankrike gå med jødemerke på klærne, noe som var et tiltak for å skille jøder fra andre innbyggere før deportasjonen og samtidig skapte det til dels mer sympati med jødene i befolkningen ellers. I Frankrike og Belgia var landets egne borgere bedre beskyttet enn jøder med annet statsborgerskap. Frankrikes topografi og plassering gjorde flukt lettere enn i det flate og innstengte Nederland. Sveits og Spania utgjorde mulige fluktruter. I Frankrike ble det satt opp interneringsleirer for utenlandske jøder, disse leirene tok okkupasjonsmakten kontrollen over og brukte dem som transittleirer ved deportering til utryddelsesleirene i Øst-Europa.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 65-67</ref> I det okkuperte [[Belgia]] ble jøder internert og deportert østover fra 4. august 1942.<ref>Yahil, Leni (1991). ''The Holocaust: The Fate of European Jewry,'' 1932–1945. Studies in Jewish History (Reprint (trans.) ed.). Oxford: Oxford University Press. s. 393. ISBN 0-19-504523-8.</ref> Fra Vest-Europa ble jøder deportert fra sommeren 1942 til 1944 til forskjellige leirer, der Auschwitz var den viktigste.<ref name="ReferenceF"/> I det okkuperte [[Belgia]] ble jøder internert og deportert østover fra 4. august 1942.<ref name="Yahil1991" />

Registrering og merking av jøder et avgjørende grunnlag for den anti-jødiske politikken i Tyskland og okkuperte områder i Vest-Europa. I Belgia, Nederland og Frankrike ble «jøde» definert i egne bestemmelser høsten 1940. I disse tre landene var det okkupasjonsmakten som gjennomførte tiltakene, mens det i Norge var norsk politi og byråkrati som sto for gjennomføringen.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s.12.</ref> Det tyske politiet var for få til å kunne gjennomføre aksjonen uten det norske politiet. Det var ingen organiserte protester mot deportasjonene fra embetsverkets side.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Johansen, Per Ole|tittel=Fortrengning av et nasjonalt traume|publikasjon=Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap|url=|dato=|år=2012|sider=140-178|sitat=}}</ref> Etter den tyske invasjonen flyktet omkring 3000 jøder fra Luxembourg, mens 816 ble værende og nesten alle disse ble deportert og drept.<ref name="Bukey" />

Fra Belgia ble 40 prosent deportert, mens 75-80 prosent av de omkring {{formatnum:140000}} jødene i [[Nederland]] ble drept. Fra Nederland ble {{formatnum:110000}} deportert til utryddelsesleirene og av disse overlevde 5000.

====Frankrike====
{{utdypende|Holocaust i Frankrike}}
Etter tysk seier i [[slaget om Frankrike]] ble landet delt i en [[Militæradministrasjonen i Frankrike|militær okkupasjonssone]] i nord og i sør [[Vichy-regimet]] som samarbeidet med nazistene.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 47</ref>  Fra det okkuperte [[Frankrike]] gikk den første deportasjonene til Auschwitz 27. mars 1942.<ref>Blumenkranz, Bernhard (1972). ''Histoire des Juifs en France.'' Toulouse: Éditeur. OCLC 417454239</ref> 

Fra den «frie sonen» som ble kontrollert av [[Vichy-regimet]], ble jøder deportert til den okkuperte delen av Frankrike fra august 1942.<ref name="Yahil1991">Yahil, Leni (1991). ''The Holocaust: The Fate of European Jewry,'' 1932–1945. Studies in Jewish History. Oxford: Oxford University Press. s. 393. ISBN 0-19-504523-8.</ref> Jødene under Vichy-regimet var i utgangspunktet tryggere enn jødene i den tyske sonen i nord. Noen jøder flyktet til den smale stripen okkupert av Italia, noen få lyktes å flykte til Spania eller Sveits, og mange franske bønder skjulte jøder, spesielt barn. I Belgia og Frankrike var landets egne borgere bedre beskyttet enn flyktninger fra andre land.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 66-67</ref><ref name="Bukey" /><ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 221</ref> Jødiske innbyggere i fransk Nord-Afrika var underlagt Vichy-regimets antijødiske tiltak, men ble ellers lite berørt av holocaust som pågikk i Europa.<ref name="Wyman" /> 

Omkring 25 prosent (75&nbsp;000–80&nbsp;000) av Frankrikes {{formatnum:320000}}–{{formatnum:350000}} jøder ble deportert til utryddelselseleirene og de allere fleste av deporterte ble drept (3-5 % overlevde).<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Anti-Jewish Policy and Organization of the Deportations in France and the Netherlands, 1940–1944: A Comparative Study|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcl021|url=https://doi.org/10.1093/hgs/dcl021|dato=2006-01-01|fornavn=P.|etternavn=Griffioen|etternavn2=Zeller|fornavn2=R.|serie=3|bind=20|sider=437–473|issn=8756-6583|besøksdato=2021-06-14}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/france|tittel=France|besøksdato=2021-06-14|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref> De fleste ble deportert til Auschwitz og resten ble sendt til Majdanek og Sobibor samt noen få til [[Buchenwald]]. Omtrent to tredeler av de deporterte var utenlandske borgere.<ref name="Spiegel" /><ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 221</ref>

====Nederland====
[[Fil:Anne Frank lacht naar de schoolfotograaf.jpg|miniatyr|Familien Frank flyttet fra Tyskland til Nederland da Hitler kom til makten. De skjulte seg i [[Anne Frank-huset|et hemmelig rom]] fra 1942 til 1944 der [[Anne Frank]] [[Anne Franks dagbok|skrev dagbok]]. De ble deportert til Auschwitz via [[Durchgangslager Westerbork|Westerbork]], før hun døde av tyfus i [[Bergen-Belsen]]. Dagboken er blant de ti mest leste bøkene i verden og ble i 2009 inkludert i verdens dokumentarv.<ref>{{Kilde www|url=http://www.unesco.org/new/en/communication-and-information/memory-of-the-world/register/full-list-of-registered-heritage/registered-heritage-page-2/diaries-of-anne-frank/|tittel=Diaries of Anne Frank {{!}} United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization|besøksdato=2018-08-19|språk=en|verk=www.unesco.org}}</ref> Under 25 % av jødene i Nederland overlevde. Foto desember 1941.]]
Det okkuperte Nederland var underlagt sivilt tysk styre bestående av en gruppe SS-folk fra Østerrike. Den sivile nederlandske statsadministrasjonen som var igjen i landet adlød det sivile tyske styret. Belgia hadde en eksilregjering i London og belgiske tjenestemenn støttet ikke det tyske styret i landet.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 66</ref> I januar 1941 ga [[Arthur Seyss-Inquart]] ordre om at alle jøder måtte registrere seg: {{formatnum:160820}} fulgte ordren og få unnlot, av disse var {{formatnum:140000}} jøder ifølge den tyske regelen om minst 3 jødiske besteforeldre. Deportasjonen fra transittleiren Westerbork til utryddelsesleirene i Polen begynte i midten av juli 1942.<ref name=":2" /> 

====Norge====
[[Holocaust i Norge|Fra Norge]] ble 770 jøder deportert i 1942 og 1943, av disse overlevde omkring 30.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]].</ref> Etter Nederland var Norge det vesteuropeiske landet med størst relativt tap av den jødiske befolkningen.<ref name="Bartrop" /><ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 65-67</ref><ref>[[#refBrodersen1979|Brodersen (1979)]] s. 66</ref><ref name="ReferenceH">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 16</ref> Sammenlignet med Frankrike, Belgia og Nederland gikk interneringen og deporteringen av jødene i Norge svært raskt.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 9.</ref>

====Danmark====
De vel 7000 jødene i Danmark skulle etter planen interneres og deporteres høsten 1943. Den danske regjeringen vernet om sine jødiske innbyggere, og gjennom en [[Redningen av de danske jødene|stor aksjon]] klarte 95 prosent å komme seg til Sverige. De fleste danske jødene som ble deportert overlevde med hjelp fra Danmark og bare 77 ble drept.<ref name="Søbye 1998">[[#ref=refSobye1998|Søbye (1998)]] s.2.</ref><ref name="Hetland 2012">[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 31-32.</ref> Av de danske jødene ble 477 deportert (en stor del skrøpelige eldre som ikke klarte å flykte) til Theresienstadt der de blant annet fikk pakker hjemmefra og besøk av Røde Kors. Omkring 60 døde dansker av sykdom og alderdomssvakhet.<ref name="Vogt-s19" /> [[Arvid Brodersen]] mener at advarsel fra tyske motstandsfolk og direkte støtte fra sentrale personer i okkupasjonsmakten var avgjørende for redningen av de danske jødene. Blant annet var holdningen hos riksfullmektig i Danmark, [[Werner Best]], og hans fortrolige [[Georg Ferdinand Duckwitz]] vesentlige. Danskene ble varslet av den tyske offiseren [[Helmuth James von Moltke]] som (i september 1942 ifølge Brodersen) også hadde advart om en forestående aksjon mot jødene i Norge.<ref>[[#refBrodersen1979|Brodersen (1979)]] s. 68</ref> Werner Best advarte også ledelsen i Berlin om at en aksjon mot de danske jødene ville bli møtt med sterke protester og ville skade samarbeidet med danskene.<ref>[[#refUlstein1995|Ulstein (1995)]] s. 247</ref> Ifølge [[Hannah Arendt]] var Danmark det eneste okkuperte landet som fullt ut beskyttet sine jødiske innbyggere. [[Bernt Hagtvet]] skrev i 2000 at det har oppstått tvil om Danmark på grunn av samarbeidet med okkupanten egentlig bør regnes blant de allierte.<ref name="Hagtvet2000">{{ Kilde bok | forfatter = Arendt, Hannah og Bent Hagtvet| utgivelsesår = 2000 | tittel = Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet | isbn = 8252537367 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Bokklubben dagens bøker | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120800040 | sitat= Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.}} </ref>

===Tysklands allierte===
I [[Finland]] var det omkring 2000 jøder. Den finske regjeringen ville ikke utlevere egne borgere og heller ikke jødiske flyktninger fra andre land.<ref name="Vogt-s19">{{ Kilde bok | forfatter = Vogt, Johan  | utgivelsesår = 1966 | tittel = Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007043001004 | side = 18-19}}</ref> Andre kilder oppgir at 11 av Finlands 2300 jøder ble drept i konsentrasjonsleirer.<ref name="Søbye 1998"/><ref name="Hetland 2012"/>

====Bulgaria====
[[Bulgaria]] var alliert av Hitlers Tyskland og landet innførte streng anti-jødisk lovgivning. Det bulgarske regimet satte seg mot utlevering av sine omkring {{formatnum:50000}} jødiske borgere. Fra [[Makedonia (region)|Makedonia]] og [[Trakia]] annektert av Bulgaria i 1941 fikk ikke jødene beskyttelse av bulgarske myndigheter og fra disse områdene ble det deportert {{formatnum:11000}} jøder til utryddelsesleirene tidlig i 1943. Deportasjonene skjedde etter en avtale fremforhandlet av Adolf Eichmanns utsending i Bulgaria. Eichmann reserverte 26 tog til operasjonen. Flere hundre døde underveis og likene ble kastet ut av vognene ved stans underveis. Transporten gikk til Treblinka der alle ble avlivet. Ofrenes eiendom ble avhendet og salgssummen (fratrukket kostnaden ved transporten til Treblinka) ble satt på konto.<ref name="Gilbert" /> Lutz oppgir tapene i Trakia og Makedonia til {{formatnum:14000}}, noe som utgjorde 22 % av {{formatnum:64000}} jødiske innbyggere før krigen.{{Sfn|Lutz|1995|p=349-352}}

[[File:Birkenau Jewish mothers and their children walking to the gas chambers.jpg|thumb|Kvinner og barn fra gettoen i [[Tét]], Ungarn, på vei til gasskammeret i Auschwitz-Birkenau. Deportasjonen av de ungarske jødene i 1944 var den siste store.]] 

====Italia====
[[Italia]] var en alliert av Tyskland og deporterte ikke sine jødiske borgere. Den italienske okkupasjonsmakten i Jugoslavia og Albania tok i mot jødiske flyktninger og utleverte ikke jøder.<ref name="Rozett16" /> Det var omkring {{formatnum:50000}} jødiske borgere i landet (inkludert [[Rhodos]]) og omkring 7000 forlot landet etter at Mussolini iverksatte antijødiske tiltak fra 1938.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Vogt, Johan  | utgivelsesår = 1966 | tittel = Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007043001004 | side = 22}}</ref> Etter at Italia gikk over til alliert side og tyske styrker tok kontroll ble omkring 8000 italienske jøder deportert fra 16. oktober 1943.<ref>Black, J. (2016). ''The Holocaust: History and Memory.'' Indiana University Press.</ref> Deportasjonene fra Italia begynte 12. september 1943 da Himmlers mann i Roma fikk ordre fra Berlin om å deportere jødene i byen. Ernst Kaltenbrunner sendte ny ordre 7. oktober om at en rask og grundig fjerning av jødene i Italia var absolutt nødvendig.<ref>Breitman, R. (2002). New Sources on the Holocaust in Italy. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 16(3), 402-414.</ref> Den tyrkiske konsulen på Rhodos, [[Selahattin Ülkümen]], tok stor personlig risiko da han forsøkte å redde øyens jødiske innbyggere fra deportasjon.<ref>Govrin, Y., & Shumacher, Y. (2014). Romania's Raoul Wallenberg: The Untold Story of Constantin Karadja. ''Israel Journal of Foreign Affairs'', 8(3), 95-99.</ref> De fleste av Rhodos 1700 jøder ble deportert til Auschwitz i juli 1944.<ref>https://www.yadvashem.org/righteous/stories/ulkumen.html</ref>

Etter at massakrene under Aksjon Reinhardt var fullført flyttet en god del av SS-personalet, blant andre [[Odilo Globocnik]] og [[Hermann Höfle]], til Nord-Italia, med base i San Sabba rett utenfor [[Trieste]]. Der drev Globocnik jakt på partisaner og gjenværende jøder.<ref name="Webb" /> På øya Arbe ved [[Rijeka]] og i Abazia ble gjenværende jøder samlet og ført til leiren Sussak. En del jøder ble drept i Sussak, de øvrige i drapsanlegget [[Risiera di San Sabba]]. [[Simon Wiesenthal]] skriver at Globocnik forsøkte å unngå at hans lojale medhjelpere skulle bli tatt til fange av de allierte der de kunne komme med tilståelser. I kamp med partisanene i Jugoslavia var det stor mulighet for at de ikke ville overleve. [[Franz Reichleitner]] og [[Christian Wirth]] ble drept av partisaner. [[Gustav Franz Wagner]] og Franz Stangl overlevde krigen og flyktet til Brasil. [[Ernst Lerch]] prøvde å gjemme seg i Kärnten sammen med Globocnik.<ref name="Wiesenthal" />

====Ungarn====
{{utdypende|Holocaust i Ungarn}}
Fra 15. mai til 8. juli 1944 ble {{formatnum:437402}} jøder sendt fra Ungarn (inkludert Transilvania) til Auschwitz for å bli avlivet.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 54</ref> Hver dag på forsommeren ble opp mot {{formatnum:12000}} jødiske ungarere sendt med tog gjennom Slovakia til utryddelsesleiren. Ungarn hadde i 1944 det siste intakte jødiske samfunnet i Europa og dette var den siste store transporten til Auschwitz. Ungarn var formelt en uavhengig stat med mange utenlandske [[legasjon]]er og diplomater fra nøytrale land kunne kommunisere fritt med omverdenen. Internasjonalt press på den ungarske regjeringen førte til at deportasjonene stanset 8. juli og da var Ungarns provinser utenom Budapest praktisk talt tømte for jøder.<ref name="Levy">Levy, R. H. (1996). The Bombing of Auschwitz Revisited: A Critical Analysis. ''Holocaust and Genocide Studies'', 10(3), 267-298.</ref><ref name="Erez">Erez, T. (1988). Hungary—Six Days in July 1944. ''Holocaust and Genocide Studies'', 3(1), 37-53.</ref><ref>Wetzler, A., & Lánik, J. (2007). ''Escape from Hell: The true story of the Auschwitz Protocol''. Berghahn Books.</ref> Etter deportasjonene til Auschwitz var de gjenværende jødene samlet i arbeidsleirer eller i Budapest der flere tusen ble myrdet før byen ble frigjort.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 70</ref>

Holocaust i Ungarn omfattet også landområder Ungarn hadde avstått etter 1. verdenskrig, blant annet nordre [[Transilvania]], [[Karpato-Ruthenia]] og det sørlige Slovakia. Innenfor Ungarns grenser av 1930 bodde det {{formatnum:445000}} jøder, og {{formatnum:725000}} i 1941 innenfor de utvidete grensene. Den ungarske regjeringen motsatte seg lenge tysk krav om å deportere sine jødiske borgere. Da tyske styrker i mars 1944 tok kontroll over Ungarn og ungarsk politi internerte jødene og deporterte dem til grensen.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 14, 69-70</ref><ref name="Erez" /><ref>Eisen, G., & Stark, T. (2013). The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust. ''Holocaust and Genocide Studies'', 27(2), 207-241.</ref>

====Romania====
{{se også|Holocaust i Ungarn|Holocaust i Romania}}
[[Fil:Death train from Iaşi.jpg|miniatyr|Progromen i [[Iaşi]] sommeren 1941 krevde over {{formatnum:13000}} liv og ble gjennomført rett etter invasjonen av Sovjetunionen. Bildet viser avlasting av lik fra et av «dødstogene» sendt fra Iaşi mot [[Călăraşi]] med flere tusen om bord hvorav om lag 1000 overlevde. Toget brukte 6-8 dager på 500 km.<ref>Ioanid, R. (1993). The Holocaust in Romania: The Iasi Pogrom of June 1941. ''Contemporary European History'', 2(2), 119-148.</ref>]]
[[Bukovina]] og [[Bessarabia]] ble annektert av Sovjetunionen i 1939, og Ungarn overtok nordlige Transilvania og [[Dobrudsja]] ble overført til Bulgaria. Landet hadde i 1930 om lag {{formatnum:760000}} jødiske borgere, vel 4 % av befolkningen, redusert til {{formatnum:342000}} etter avgivelse av territorier.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 14-15</ref> Romania under fascisten [[Ion Antonescu]] deltok i Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Rumenske og tyske styrker inntok Bukovina, Bessarabia og [[Transnistria-guvernementet|Transnistria]] inkludert [[Odessa]].<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 14-15</ref><ref name="Dumitru" /> 
Bortsett fra Tyskland var Romania det landet som på egen hånde drepte flest jøder under holocaust.<ref name="Solonari" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Hitler's Forgotten Ally: Ion Antonescu and his Regime, Romania 1940-1944|publikasjon=The English Historical Review|doi=10.1093/ehr/cen381|url=https://academic.oup.com/ehr/article/CXXIV/506/239/475413|dato=2009-02-01|forfattere=|fornavn=Tom|etternavn=Lorman|via=|serie=506|språk=en|bind=CXXIV|hefte=|sider=239–241|issn=0013-8266|besøksdato=2020-03-02|sitat=Moreover, under Antonescu's leadership, Romania was responsible for the deaths of more Jews (some 300,000) than any other country, bar Germany.}}</ref>

I Bessarabia og nordre Bukovina ble {{formatnum:150000}} massakrert i juli og august 1941, samtidig ble eiendommer plyndret. De overlevende ble deportert til [[Transnistria]] i september og oktober og måtte gå dit til fots.<ref name="ReferenceI">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 51</ref> I Transnistria ble jødene massakrert av SS-styrker, rumenske soldater, rumensk politi (''gendarmerie'') og lokale kollaboratører fra ukrainsk politi og frivillige etnisk tyske. I alt var tapstallene i Transnistria (årene 1941-1944) {{formatnum:250000}} der omkring {{formatnum:130000}} var jøder som bodde der fra før.<ref name="ReferenceI"/><ref name="Solonari" /> Holocaust i Bessarabia og Bukovina ble i hovedsak utført av det rumenske regimet. Jødene i det rumenske kjerneområdet (''Regat'') ble terrorisert, men ikke forsøkt utryddet.<ref name="Ancel2016">Ancel, J. (2016). ''The history of the Holocaust in Romania.'' University of Nebraska Press.</ref> Omkring {{formatnum:20000}} jøder ble drept i forskjellige massakrere i det rumenske kjerneområdet.{{Sfn|Lutz|1995|p=349-352}} Jødene i Transilvania delte skjebne med [[Holocaust i Ungarn|jødene i Ungarn]] der omkring tre fjerdedeler ble drept i krigens siste år.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 54, 62</ref>

===Hellas og Albania ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-179-1575-20, Ioannina, Deportation von Juden.jpg|miniatyr|Deportasjon av jødene i [[Ioánnina]], Hellas, 25. mars 1944 til Auschwitz der de ble drept noen dager senere. De tilhørte det lille romaniotiske samfunn med over 2000 år lang historie i Hellas.{{byline|Bild 101I-179-1575-20 / Wetzel (tysk propagandafoto)}}]]
{{utdypende|Holocaust i Hellas}}
Etter Italias invasjon av [[Albania]] i oktober 1940 angrep Italia også [[Hellas]] som slo tilbake og tok en del av Albania. I april 1941 fikk den italienske hæren bistand av tyske styrker og tross britisk støtte ga greske styrker opp. Ved innledning til krigen var det {{formatnum:77000}} jøder i Hellas hvorav tre fjerdedeler bodde i [[Thessaloniki]].<ref name="ReferenceJ">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 15</ref> De fleste jødene i Hellas ble deportert til dødsleirene i perioden mars-august 1943, noen også sommeren 1944.<ref name="ReferenceF"/> Transporten gikk med kuvogner på jernbanen via Serbia, Kroatia og Wien.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 64</ref> Minst 80 % eller opp til 90 % av jødene i Hellas ble drept etter deportasjon til utryddelsesleirene. I Thessaloniki overlevde 5 %.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey|url=https://www.cambridge.org/core/books/holocaust-in-greece/german-occupation-and-the-holocaust-in-greece-a-survey/10FC0F5A055B45EE5ACA24871CAC25CB|utgiver=Cambridge University Press|oppslagsverk=The Holocaust in Greece|dato=2018|besøksdato=2021-06-07|isbn=978-1-108-47467-2|side=15–35|doi=10.1017/9781108565776.003|fornavn=Iason|etternavn=Chandrinos|redaktørfornavn=A. Dirk|redaktøretternavn=Moses}}</ref><ref>Bowman, S. B. (2009). ''The Agony of Greek Jews, 1940–1945.'' Stanford University Press.</ref> Dette var den laveste andelen overlevende på Balkan og blant de laveste i Europa.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.cambridge.org/core/books/holocaust-in-greece/B259B4BB77AC98B6CD1DFAE4252236B9|tittel=The Holocaust in Greece|dato=2018|utgiver=Cambridge University Press|isbn=978-1-108-47467-2|redaktør-etternavn=Antoniou|redaktør-fornavn=Giorgos|redaktør2-etternavn=Moses|redaktør2-fornavn=A. Dirk|utgivelsessted=Cambridge|doi=10.1017/9781108565776}}</ref>

===Jugoslavia===
[[Jugoslavia]] ble i mars 1941 tvunget til å samarbeide med aksemaktene og Tyskland invaderte 6. april etter et motrevolusjon, og landet gikk i oppløsning som stat. I 1941 var det {{formatnum:80000}} jøder i landet medregnet noen tusen flyktninger fra blant annet Italia. Jødene bodde særlig i hovedbyene Beograd, Zagreb og Sarajevo. Det var generelt lite antisemittisme i landet før krigen. Etter tysk press innførte myndighetene enkelte antijødiske lover.<ref name="ReferenceJ"/> [[Ustasja]]-regimet i [[Kroatia]] medvirket i massedrapene og innen våren 1943 var de fleste jødene i Kroatia drept. I Serbia ble jødene drept av tyske enheter blant annet med gassvogner i [[Sajmište konsentrasjonsleir]]. [[Adriaterhavet|Adriaterhavskysten]] var kontrollert av Italia og der overlevde de fleste.<ref name="ReferenceF"/> 

De italienske okkupasjonsmakten i Jugoslavia og Albania tok i mot jødiske flyktninger.<ref name="ReferenceH"/> Opp til 2000 jødiske flyktninger kom til Albania der det bare var 200 jøder fra før. Alle overlevde krigen tross italiensk og tysk okkupasjon. I Kosovo ble halvparten av jødene drept.<ref name="Neufeld">Neufeld, J. C. (2015). [https://commons.clarku.edu/chgs_papers/43/ Rescue in Albania during the Holocaust: A Case of Cultural Exceptionalism]? CHGS conference proceedings, Clark University.</ref><ref>Löb, L. (2010). [https://doi.org/10.1080/13501674.2010.494058  The Holocaust: Essays and Documents.] ''East European Jewish Affairs'', 40(2): 198-202.</ref>

Etter omfattende partisanvirksomhet i Serbia ble [[Reinhard Heydrich]] og utenriksdepartementets [[Martin Luther (diplomat)|Martin Luther]] enige om sende sine jødeeksperter til Beograd høsten 1941; dette tilskyndet Wilhelm Fuchs (lokal SD-sjef) og Harald Turner (leder for den militære administrasjonen) til å trappe opp henrettelse av jødiske menn. Jøder samt sigøynere var overflødige og kunne henrettes for å fylle kvoten i gjengjeldeslesaksjonen.{{Sfn|Gerwarth|2011|s=206}}

===Frigjøring===
I løpet 1944 og 1945 ble områder med internerte gradvis frigjort av allierte styrker. Flere tusen av de som fortsatt var i liv var så svake at de døde kort tid etter frigjøringen. Velmenende alliert personell ga de utsultede fangene mat og mange døde av mat som de nedbrutte kroppene ikke tålte. En del fanger hevnet seg på sin tidligere fangevoktere.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 71</ref>