Redigerer Fascisme (avsnitt)

===Økonomi===
Fascismen presenterte seg selv som en tredjeposisjon, et alternativ til både [[sosialisme]] og [[Frimarkedskapitalisme|frimarkedskapitalisme]],<ref>Steve Bastow, James Martin. Third Way Discourse: European Ideologies in the Twentieth Century. Edinburgh University Press Ltd, 2003. s. 36.</ref> og de kapitalistiske eiendomsforhold ble bevart i fascistiske stater.<ref name=Woodley_side_53>Woodley, Daniel (2009). Routledge Issues in Contemporary Political Theory: «’’Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology’’». Routledge. Side 53.</ref> 

I diskusjon om fascismens spredning utenfor Italia forteller historiker Philip Morgan: «siden Depresjonen var en krise av [[laissez-faire]] kapitalismen og dets politiske motstykke, [[parlamentarisk demokrati]], kunne fascismen utgi seg som den tredje veiens alternative mellom kapitalismen og bolsjevismen, modellen for en ny europeisk 'sivilisasjon'. Som Mussolini ofte formulerte det tidlig i 1934, 'fra 1929 ... har fascismen blitt et universelt fenomen ... det nittende århundrets dominante krefter, demokrati, sosialisme, liberalisme, har blitt oppbrukt ... det tjuende århundres nye politiske og økonomiske former er fascistiske' (Mussolini 1935: 32).» <!-- OPPRINNELIG TEKST: Since the Depression was a crisis of laissez-faire capitalism and its political counterpart, parliamentary democracy, fascism could pose as the 'third-way' alternative between capitalism and Bolshevism, the model of a new European 'civilization'. As Mussolini typically put it in early 1934, "from 1929...fascism has become a universal phenomenon... The dominant forces of the 19th century, democracy, socialism, liberalism have been exhausted...the new political and economic forms of the twentieth-century are fascist'(Mussolini 1935: 32)-->.<ref name="Fascism in Europe, 1919–1945"/>

Den fascistiske økonomiske ideologien var basert på en falsk ideologisk differensiering mellom «produktiv» og «uproduktiv» kapitalisme.<ref name=Woodley_side_141>Woodley, Daniel (2009). Routledge Issues in Contemporary Political Theory: «’’Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology’’». Routledge. Side 141.</ref> Hitler kunngjorde at NSDAP støttet ''bodenständigen Kapitalismus'' («jordnær kapitalisme») som var basert på profitt tjent fra ens eget arbeid, men fordømte «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme, som hentet profitt fra spekulering. For nazistene var «uproduktiv kapitalisme» synonymt med «jødisk kapitalisme», og nazistene forbandt uopphørlig jøder med «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme <ref>Jonathan C. Friedman. The Routledge History of the Holocaust. Routledge, 2011. s. 24.</ref> Fascistisk økonomisk ideologi støttet profittmotivet, men vektla at industriene måtte opprettholde nasjonens interesse som overlegen den privat profitt.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 189">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 189.</ref>

Mussolini ønsket å gjøre slutt på det han så på som dominansen til «parasittiske» krigsspekulanter over staten på bekostning krigsveteraner. Dette skulle gjøres ved å bygge en Italia basert på «krigere og produsenter».<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 535"/> «Produsenter», refererte til alle mennesker ansett som «produktive», og inkluderte entreprenører, teknikere, arbeidere og soldater.<ref name="ReferenceA">Marco Piraino, Stefano Fiorito. Fascist Identity. s. 39–41.</ref> Fascismen fremmet klassesamarbeid,<ref name=Woodley_side_141 /> og ikke klassekrig.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 535"/> Denne tanken var avledet fra [[Henri de Saint-Simon]](1760-1825) sin «utopisk sosialisme». Saint-Simon kombinerte de tradisjonalistiske høyresidige kritikkene av den franske revolusjon med en venstresidig tro på behovet for samarbeid mellom produktive mennesker i samfunnet, som i hans oppfattning inkluderte både sjefer og arbeidere, for å utfordre aristokratiets og de uproduktive spekulantenes innflytelse. Han kan muligens ses på som en fjern forgjenger til den italienske fascismen.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 535">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 535.</ref>

Fascistregjeringer argumenterte for løsning av [[klassekamp|klassekonflikt]] innad i en nasjon ved å sikre nasjonal solidaritet.<ref name="Griffin, Roger 1991 s. 222-223"/> Dette skulle gjøres ved at staten meglet forholdet mellom klassene.<ref>Calvin B. Hoover, ''The Paths of Economic Change: Contrasting Tendencies in the Modern World'', The American Economic Review, Vol. 25, No. 1, Supplement, Papers and Proceedings of the Forty-seventh Annual Meeting of the American Economic Association. (March 1935), s. 13–20.</ref> Fascismen fordømte marxismen for dens fremming av materialistisk internasjonalistisk klasseidentitet, som fascister anså som et angrep på nasjonens følelsesmessige og åndelige bånd, og som en trussel mot oppnåelsen av genuin nasjonal solidaritet.<ref>John Breuilly. Nationalism and the State. University of Chicago Press edition. University of Chicago, 1994. s. 290.</ref>
 
Selv om fascismen aksepterte viktigheten av materiell rikdom og makt fordømte den materialismen, som den identifiserte som noe tilstedeværende i både kommunismen og kapitalismen, og kritiserte materialismen for å mangle anerkjennelse av «[[ånd]]en»s rolle.<ref name="Peter Davies 2002. s. 103">Peter Davies, Derek Lynch. The Routledge Companion to Fascism and the Far Right. Routledge, 2002. s. 103.</ref> Fascister kritiserte ikke kapitalismen for dens kompetitive natur eller dens basis i privat eiendom – som fascister støttet – men dens materialisme, individualisme, angivelige borgerlige dekadanse, og angivelige likegyldighet til nasjonen.<ref name="Robert O. Paxton 2005. s. 10">Robert O. Paxton. ''The Anatomy of Fascism''. Vintage Books edition. Vintage Books, 2005. s. 10.</ref>

Fascistiske økonomier var [[blandingsøkonomi]]er, med hovedmål om å oppnå [[Autarki|selvforsyning]] gjennom [[Proteksjonisme|proteksjonistisk]] og intervensjonistisk økonomisk politikk.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 188-189" />
<!--Økonomisk selvforsyning, kjent som autarki, var et stort mål for de fleste fascistregjeringer,<ref>Alexander J. De Grand, ''Fascist Italy and Nazi Germany'', Routledge, 1995. s. 60–61</ref> og fascistiske økonomier støttet en statsadministrert økonomi som godtok en blanding av privat eierskap og statlig eierskap over produksjonsmidlene.<ref name="Robert Millward 1990. s. 178">Robert Millward. Private and public enterprise in Europe: energy, telecommunications and transport, 1830–1990. Cambridge, England: Cambridge University Press, s. 178.</ref> -->
<!--Økonomisk planlegging ble anvendt både i offentlig og privat sektor, og privatforetakenes velstand var avhengig av dens godtakelse av synkronisering med statens økonomiske mål.
<!--Fascister motsatte seg internasjonal frimarkedskapitalisme, men støttet «produktiv kapitalisme».<ref>Held, David (1980). ''Introduction to Critical Theory: Horkheimer to Habermas''. University of California Press.</ref>
Selv om fascismen motsatte seg sosialismen, anså den seg selv av og til som en form for nasjonalistisk «sosialisme», for å understreke sin forpliktelse til nasjonal [[solidaritet]] og enhet.<ref name="blamires1">Blamires, Cyprian, World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc, 2006) s. 610.</ref> -->
<!--Fascistledere som Mussolini og Hitler smigret næringslivsledere, men aksepterte ikke [[laissez-faire|Manchester-liberalismen]] da de var imot spekulanter, og dermed også «parasittisk kapitalisme». De ønsket «produktiv kapitalisme» forbundet med ingeniører og industriherrer.<ref name="Alberto Spektorowski 2013"/> 
Mens marxismen fordømte kapitalismen som et system bestående av utnyttende eiendomsforhold, anså fascismen finansens kontroll som krenkende.<ref name="Alberto Spektorowski 2013">Alberto Spektorowski, Liza Ireni-Saban. Politics of Eugenics: Productionism, Population, and National Welfare. Routledge, 2013.</ref> I motsetning til marxismen så ikke fascismen klassekonflikt mellom det marxistdefinerte proletariatet og bursjoasiet som noe gitt eller som en drivkraft for historisk materialisme.<ref name="Alberto Spektorowski 2013"/> I stedet anså den arbeiderne og produktive kapitalister sammen som produktive folk som var i konflikt med de parasittiske elementene av samfunnet, blant annet korrupte politiske partier, korrupt finanskapital, og svake mennesker.<ref name="Alberto Spektorowski 2013"/> -->
<!--Selv om fascismen var imot klassekonflikt innad i landet, var det trodd at borgerlig-proletarisk konflikt eksisterte hovedsakelig i nasjonale konflikter mellom [[Proletarisk ansjon|proletariske nasjoner]] versus [[Borgerlig nasjon|borgerlige nasjoner]].<ref name="minneapolis" /> Fascismem fordømte det som ble ansett som viden spredte karaktertrekk som ble assosiert med den typiske borgerlige mentaliteten den motsatte seg, som materialisme, krasshet, feighet, manglende evne til å forstå den fascistiske «krigeren»s heroiske ideal; og assosiasjoner med liberalisme, individualisme og parlamentarisme.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 102">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 102.</ref> -->
<!--Fascister promoterte [[sosial velferd]] for lindre økonomiske forhold som rammet nasjonen eller rasen som helhet, men de støttet ikke sosial velferd av [[Egalitarisme|egalitaristiske]] årsaker til de som (i tysk tilfelle) ikke var av rent germansk blod. I et ekstensivt velferdssystem fikk over 17 millioner tyskere hjelp under ledelse av ''[[Nationalsozialistische Volkswohlfahrt]]'' («Nasjonalsosialistisk folkevelferd»; ''NSV'') innen 1939, et byrå som hadde «prosjektert et kraftig bilde av omtanke og støtte.»<ref>[[Richard J. Evans]], ''The Third Reich in Power, 1933-1939'', New York: NY, The Penguin Press, 2005, s. 489</ref> NSV hadde vokst til det nest største nazistiske gruppeorganisasjonen innen 1939, kun slått av [[Tysk arbeidsfront]]. NSV og dens [[Winterhilfswerk des Deutschen Volkes|vinterhjelp]] og [[kraft gjennom glede]] gav til de tyske borgerne bevis på at nasjonalsosialistene holdt sine løfter om å opprette et «organisk nasjonalsamfunn» hvor «klassekonflikt og sosiale fiendskap ville overkommes», og «individets egoisme» i stedet ville overgi seg til «helhetens overstyrende interesser».<ref name="Richard J. Evans 2005, p.492">Richard J. Evans, ''The Third Reich in Power, 1933-1939'', Penguin Press, 2005, p.492</ref> Disse programmene var utformet for å «tilintetgjøre klasse- og status-distinksjoner,» og berike vanlige folks liv.<ref name="Richard J. Evans 2005, p.492"/> Fascister kritiserte egalitarismen for å bevare de svake; de fremmet i stede [[sosialdarwinistisk]]e syn.<ref name="egalitarianism" /><ref name="university101" /> -->