Redigerer Englands historie (avsnitt)

=== Den ærefulle revolusjonen ===
{{Utdypende artikkel|Den ærerike revolusjon}}
[[Fil:King William III of England, (1650-1702).jpg|miniatyr|[[Vilhelm III av England|Vilhelm av Oranien]] sto for den siste vellykkede invasjon av England.]]
I [[1680]] oppsto [[Den engelske arvefølgekrisen|arvefølgekrisen]] på grunn av de omfattende protestene mot at en katolikk skulle bli konge av England da Jakob, hertug av York, var den åpenbare arving til kong Karl II. Ved kongens død i [[1685]] ble likevel kongens katolske bror kronet som kong [[Jakob II av England|Jakob II & VII]]. Kongens eneveldige ambisjoner, opprettelsen av en stor stående hær, og ansettelse av katolikker i ledende stillinger førte til at ulike politiske fraksjoner presset på for at den [[De sytten nederlandske provinsene|holland]]ske protestantiske prins [[Vilhelm III av England|Vilhelm av Oranien]] skulle erstatte kong Jakob II. Vilhelm av Oraniens berettigelse var at han var gift med protestantiske [[Maria II av England|Maria]], datter av Jakob II. Hun var også hans fetter. Denne prosessen ble kjent som [[den ærerike revolusjon]].<ref name="Hobson2015_98">Hobson 2015, s. 98</ref>

I november [[1688]] gikk Vilhelm i land i England med en invasjonsstyrke på rundt 40&nbsp;000 mann (omtrent det dobbelte av [[den spanske armada]]). Det kom til to avgjørende slag, og store antikatolske opptøyer i flere byer, blant annet London. Det var tvil om lojaliteten til kong Jakobs soldater. En av hans kommandanter, [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough]], deserterte til Vilhelm av Oranien. Jakob II tilbød frie valg og amnesti til opprørerne, men i virkeligheten hadde han allerede tatt beslutningen om å flykte fra England da han fryktet å bli halshugget. Natten mellom 9. og 10. desember 1688 forsøkte kongen og hans sønn, prinsen av Wales, å flykte til Frankrike, men ble tatt til fange av noen fiskere. Da Vilhelm ankom London ble han feiret av befolkningen med [[oransje]] bånd. Det ble gitt ordre om at hvis Jakob ønsket å reise skulle ingen hindre ham, og således ikke skape en martyr for den katolske saken. Den 23. desember 1688 dro den avsatte kongen til Frankrike.

Maria ble kronet sammen med sin mann Vilhelm III som dronning og konge, og etter hennes død fortsatte han som konge. Deres felles regjeringstid refereres ofte til som Vilhelm og Marias tid. Selv om hun var regjerende dronning, og ikke bare gemalinne, var det i realiteten Vilhelm som fungerte som monark det meste av tiden.

[[Fil:BattleOfBoyne.png|miniatyr|I [[slaget ved Boyne]] i 1690 ble den katolske Jakob II endelig beseiret.]]
I desember 1689 ble et av de viktigste konstitusjonelle dokumenter i engelsk historie, ''[[Bill of Rights av 1689|Bill of Rights]]'', Loven om rettigheter, godkjent. Loven som endret og bekreftet mange tidligere forskrifter etablerte restriksjoner for kongelig forrett. Loven sikret blant annet at kongen ikke kunne utsette lover som var blitt godkjent av parlamentet, pålegge skatter uten parlamentets godkjennelse, innskrenke retten til å protestere, holde en stående hær i fredstid uten parlamentets godkjennelse, nekte protestanter retten til å bære våpen, urimelig innblanding i valg til parlamentet, straffe medlemmer av enten overhuset eller underhuset for hva som blir sagt i politiske debatter, kreve utilbørlige kausjoner eller påføre grusomme og uvanlige straffer.<ref name="Hobson2015_98"/><ref>Davies, Norman: ''The Isles: A History'' (1999) ISBN 0195134427, s. 614.</ref> Vilhelm var ikke velvillig til å godkjenne slike begrensninger i monarkens makt, men valgte å ikke gå inn i en konflikt med parlamentet og sa seg enig i å følge lovene.

Jakob II gjorde forsøk på å gjenerobre tronen med makt gjennom krigen på Irland, referert til som både [[Vilhelmittkrigen]] og Jakobittkrigen, eller Striden om de to konger. Katolikkene ble kalt for jakobitter ved at de var lojale til Jakob II. Den avsatte kongen ble endelig beseiret av Vilhelm III i [[slaget ved Boyne]] i [[1690]], et slag som fortsatt blir feiret av protestantene i [[Nord-Irland]].

I deler av Skottland og Irland forble katolikkene lojale til Jakob II og ga ikke opp håpet om at han skulle gjeninnsettes som konge. Det fulgte flere blodige opptøyer. Som et resultat av disse ble enhver som nektet å sverge lojalitet til den seirende kong Vilhelm III straffet strengt. Det mest beryktede eksempelet på denne politikken var [[Glencoemassakrene]] i [[1692]]. Jakobittenes opprør fortsatte fram til midten av [[18. århundre|1700-tallet]] inntil sønnen til den siste katolske fordringshaveren til tronene, [[James Francis Edward Stuart]] (Jakob VIII og III), satte i gang det siste felttog i [[1745]] fra Skottland. Jakobittstyrkene til prins [[Charles Edward Stuart]], som også huskes av skottene som «Bonnie Prince Charlie», ble endelig beseiret i det blodige [[slaget ved Culloden]] i [[1746]].