Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

=== Fra selvstyre til uavhengighet ===
[[Fil:Territorial Expansion of Greece from 1832–1947.gif|thumb|Kart som viser det opprinnelige området til [[kongeriket Hellas]] slik det ble framlagt i avtalen av 1832 (i mørk blått).]]

Den 21. desember 1828 møttes ambassadørene fra Storbritannia, Russland og Frankrike på øya Poros og forberedte en protokoll som fremmet opprettelsen av en selvstyrt stat styrt av en monark som skulle bekreftes av et dekret fra sultanen. Den foreslåtte grensen gikk fra Arta to Volos, og til tross for Kapodistrias' anstrengelser, ville den nye staten kun omfatte øyene i [[Kykladene]], [[Sporadene]], [[Samos]], og muligens [[Kreta]]. Basert på Porosprotokollen, ble [[Londonprotokollen (1829)|Londonkonferansen]] enig om protokollen den 22. mars 1829 som aksepterte de fleste av ambassadørenes forslag, men trakk grensene lengre sør enn det opprinnelige forslaget, og om fattet heller ikke Samos og Kreta i den nye staten.<ref>Dimakis, ''The Great Powers and the Struggle of 1821'', s. 525</ref>

Under press fra Russland gikk [[Høyporten]] i Istanbul med på vilkårene i Londontraktaten av 6. juli 1827, og protokollen av 22. mars 1829. Snart etterpå kom Storbritannia og Frankrike opp med ideen om et uavhengig Hellas og forsøkte å begrense Russlands innflytelse på den nye staten.<ref>Bridge & Bullen, ''The Great Powers and the European States System'', s. 83</ref> Russland mislikte ideen, men kunne heller ikke avvise den, og således ble de tre stormaktene enige om å opprette en uavhengig gresk stat under felles beskyttelse, og konkluderte [[Londonprotokollen (1830)|protokollene]] av 3. februar 1830.<ref>[https://web.archive.org/web/20070930185207/http://www.mfa.gr/NR/rdonlyres/E1DA0D5F-5493-4BF4-8FD3-D5CD6C6BB96C/0/1830_london_protocol.doc «London Protocol»] (DOC). Det greske utenriksdepartement.</ref>

[[File:Prinz Otto von Bayern Koenig von Griechenland 1833.jpg|thumb|left|Enhver stat på 1800-tallet måtte ha en monark, og Otto av Wittelsbach ble valgt som konge av den nyopprettede greske staten.]]

Ved en av protokollene ble den greske trone først tilbudt [[Leopold I av Belgia|Leopold]], prins av [[Sachsen-Coburg-Gotha]] og den framtidige konge av Belgia. Mismodig av det dystre bildet som ble framstilt av Kapodistrias, og misfornøyd med grensen Aspropotamos-Zitouni som erstattet den langt mer fordelaktige linjen som gikk fra Arta til Volos som ble overveid av stormaktene tidligere, avslo han. Forhandlingene ble midlertidig satt på vent etter at Kapodistrias ble myrdet i 1831 i Nafplion av en fra Mavromichalis' familie etter ha krevd at de betingelsesløst underkastet seg hans autoritet. Da de nektet fikk Kapodistrias satt [[Petros Mavromichalis]] i fengsel, noe som fikk hans familie å sverge hevn.<ref>Clogg (2002), ''A Short History of Modern Greece'', s. 66–67; Verzijl (1968), ''International Law in Historical Perspective'', s. 462–463</ref>

Tilbaketrekningen av Leopold som kandidat til den greske trone og julirevolusjonen i Frankrike, forsinket ytterligere en avgjørelse for det nye kongerikets grenser inntil en ny regjering ble opprettet av Storbritannia. [[Henry John Temple, 3. vicomte Palmerston|Lord Palmerston]], som overtok som britisk utenriksminister, gikk med på grensen Arta–Volos. Imidlertid fikk et hemmelig notat om Kreta, som en fullmektig fra Bayern kommuniserte med Storbritannia, Frankrike og Russland, ingen følger.

I mai 1832 sammenkalte Palmerston til konferanse i London. De tre stormaktene tilbød den greske trone til prinsen av Bayern, [[Otto I av Hellas|Otto av Wittelsbach]]. I mellomtiden hadde den gresk nasjonalforsamling ved [[Nafplion]] godkjent valget av Otto og vedtatt konstitusjonen av 1832 (som ble kjent som «Den hegemoniske konstitusjon»). Som garantister for det greske monarki hadde de britiske, franske og russiske stormaktene også bli enige om et sikre et lån på 60 millioner franc til den nye kongen, og ga myndighet til deres ambassadører i den osmanske hovedstaden om sikre en avslutning på krigen. Under protokollen som ble signert den 7. mai 1832 mellom Bayern og stormaktene, ble Hellas definert som «et monarki og en uavhengig stat», men som var pålagt å betale en erstatning til den osmanske Høyporten. Protokollen skisserte også vegen som regentskapet skulle bli håndtert inntil Otto nådde sin myndighet, samtidig som det også ble konkludert med ytterligere et gresk lån på 2,4 millioner pund.<ref>Clogg (2002), ''A Short History of Modern Greece'', s. 68–69; [https://web.archive.org/web/20081002170858/http://www.mfa.gr/NR/rdonlyres/2201071A-B2D4-4360-A8A3-6C4C324DA136/0/1832_constantinople_treaty.doc "Treaty of Constantinople"] (DOC). Det gresk utenriksdepartement; Se den komplette teksten til protokollen i Dodsley, James (1833): [http://books.google.com/?id=ztJdAAAAIAAJ&dq=May+7,+1832,+Greece ''Annual Register'']. University of California, s. 388.</ref>

Den 21. juli 1832 signerte den britiske ambassadør Stratford Canning og de andre representantene fra stormaktene i Istanbul [[Konstantinopeltraktaten]] som fastsatte grensene til det nye greske kongeriket ved Arta–Volos-linjen.<ref>Verzijl (1968), ''International Law in Historical Perspective'', s. 462–463. De nye grensene er definert i [https://web.archive.org/web/20081002170858/http://www.mfa.gr/NR/rdonlyres/2201071A-B2D4-4360-A8A3-6C4C324DA136/0/1832_constantinople_treaty.doc den første saken i avtalen].</ref> Grensene til kongeriket ble tatt opp igjen i Londonprotokollen av 30. august 1832, også signert av de tre stormaktene som således ratifiserte vilkårene i Konstantinopeltraktaten.<ref>[https://web.archive.org/web/20081002170858/http://www.mfa.gr/NR/rdonlyres/2201071A-B2D4-4360-A8A3-6C4C324DA136/0/1832_constantinople_treaty.doc «Treaty of Constantinople»] (DOC), det greske utenriksdepartementet</ref>