Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

== De store landboreformene ==
{{Utdypende artikkel|Landboreformene|Stavnsbåndet}}
[[Fil:Christian Frederik Ditlev Reventlow.jpg|mini|left|[[Christian Ditlev Frederik Reventlow|Christian D.F. Reventlow]] Portrettsamlingen på [[Frederiksborg slott]]]]
I 1785 vant tilhengerne av landbruksreformer et avgjørende slag. Rentekammerets unge sjef [[Christian Ditlev Frederik Reventlow|Christian D.F. Reventlow]] hadde sett svarene på rentekammerets undersøkelse av konsekvensene av godseiernes utnevnelse av syns- og skjønnsmenn. Svarene viste at det som regel ikke ble foretatt et nytt syn når en festebonde døde og en ny skulle overta gården. På denne måten kunne den nye bonden og hans arvinger komme til å måtte hefte for feil og mangler som var der ved overtakelsen. Derfor syntes Reventlow at tiden var inne til å gjøre noe og sommeren [[1786]] forela han saken for kronprinsen og anbefalte at man lettet bøndenes kår.

Kronprinsen stilte seg positiv til dette og ba Reventlow utarbeide et forslag.  Reventlow foreslo i statsråd den 11. juli 1786 at det burde rettes opp på det usikre rettsforholdet mellom godseierne og festebøndene. Dessuten mente han at festeinngåelse, hoveri, stavsbånd og prylestraff burde avskaffes. Revetlow anbefalte å nedsette en [[Landbokommisjonen|landbrukskommisjon]] som skulle se nærmere på det hele. Ikke alle ministrene var enige i det, men Christian VII kunne sette sin underskrift på dokumentet, da både kronprinsen og [[Andreas Peter Bernstorff|A.P. Bernstorff]] støttet forslaget.

Den 16 mann store kommisjonen kom til å bestå av både tilhengere og motstandere av Reventlows planer. Kommisjonen besto imidlertid overveiende av hans støtter og 8. juni 1787 utstedte kongen de første reformlovene, som krevde at det skulle foretas uhildete syn og skjønn både ved festeinngåelse og -avståelse. Bønder skulle ikke lenger miste sine gårder uten en rettskjennelse og endelig ble bruken av trehest, hundehjul og halsjern forbudt.

Den største endringen kom allikevel først i 1788 med avskaffelsen av [[stavnsbåndet]], som skulle avvikles frem til [[1800]]. Utskrivelsen av soldater ble overført til et ''statsligt sessionsvæsen''. Det innebar at bøndene ikke lenger behøvde fripass for å forlate et gods, og godseierne kunne ikke lenger tvinge dem til å ta et feste ved å true med utskrivelse til de vervede regimenter.

[[Fil:Frihedsstøtten 2005-02.jpg|mini|upright|[[Frihetsstøtten]] i [[København]]. Grunnstenen ble lagt i [[1792]]]]

Alle disse endringene fikk [[Joachim Otto Schack–Rathlou|J.O. Schack-Rathlou]] og [[Frederik Christian Rosenkrantz|F.C. Rosenkrantz]] til å trekke seg tilbake fra sine stillinger. Det var et eksempel på de protestene som kom fra godseierne over at deres rettigheter ble avskaffet uten kompensasjon.

[[Soldat]]plikten påhvilte stadig bare bøndene og da hæren avskjediget flere og flere av de utenlandske vervede soldatene, steg antallet utskrevne bønder. Loven ga imidlertid en del utveier for å slippe soldattjeneste. Blant annet var gårdeiere og -festere unntatt hvis de kunne stille en annen i sitt sted. Også gårdeiersønner uten egen gård kunne stille en annen i sitt sted mot en betaling på 30 [[riksdaler]] til statskassen. Endelig kunne bondestanden i henhold til lovens §25 adoptere en fattig gutt fra kjøpstaden og la ham bli soldat i stedet for en av bondens egne sønner. Det medførte at de velstående innenfor bondestanden kjøpte de fattigste til å utføre militærtjenesten for seg, akkurat slik det hadde vært før 1788. Da man i 1803 gjennomførte en ny hærlov, viste det seg at vervingen av bondesoldater var kommet opp på et nivå slik at vervingen av utenlandske soldater kunne opphøre.

Avviklingen av stavnsbåndet var ikke det beste som kunne skje for regjeringen, da den dermed mistet den viktige støtten fra godseierstanden. Da regjeringen ble sprengt ved avgangen av de to tidligere omtalte godseierne, fikk Bernstorff utnevnt noen moderate ministre til statsrådet fra ''«det danske parti»'' blant godseierne. Reventlow ble det derimot ikke plass til i statsrådet, men han fikk tittel av president for rentekammeret og fikk lov til å forsette sine bestrebelser på å innføre flere landboreformer. Det oppsto uventet motstand mot regjeringen fra penneførerne for de mest reformvennlige københavnske borgerne i [[1789]]–[[1790|90]]. De følte seg tilsidesatt av den tyske eliten som regjerte landet og dominerte hovedstadens adelige [[Salong (samling)|salonger]]. I den såkalte tyskerfeiden fremførte de det synspunkt, at holsteinere kunne få embeter i Holstein og ellers ikke.

Dermed var innfødtrettens idealer utskiftet til fordel for en nasjonal aggressivitet, og det svekket paradoksalt nok regjeringens initiativer, som de reformvennlige københavnere hittil hadde forsvart overfor de mer konservative danske godseiere. Rundt om i landet fanget bøndene opp signalene fra reformtilhengerne i København og mange steder besluttet de seg for å legge press på godseierne – særlig for å komme det trykkende hoveriet til livs. Spesielt i [[Østjylland]] ble det gjennomført hoveristreiker og nyheten om [[den franske revolusjon]] i 1789 økte bare bøndenes forventninger om å kunne slippe hoveriarbeidet. Protestene var forståelige, men de gjorde det klart for kronprinsen at han ikke kunne leve med en regjering hvis politikk ga næring til utstrakt sosial uro i landet.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=191–192.}}</ref>

=== Den jyske proprietærfeiden og revolusjonære etterdønninger ===
Da de jyske godseierne møttes i juni 1790 på det halvårlige markedet i [[Viborg]] (det såkalte [[snapstinget]]), snakket de om bøndenes oppsetsighet og på den bakgrunn tok to godseiere, [[Frederik Christian Tønne von Lüttichau|Lüttichau]] til Åkjær og [[Frederik L. Beenfeldt|Beenfeldt]] til Serridslevgård initiativ til en innsamling av underskrifter. 102 jyske godseiere skrev under på et ''«tillidsskrift til kronprinsen»''. I virkeligheten var det et klageskrift til kronprinsen over hans styres reformpolitikk, som de 102 mente gikk godseiernes eiendomsrettigheter for nær.

Da kronprinsen i august 1790 ble gift med sin kusine [[Marie Sophie av Danmark og Norge|Marie]], var Lüttichau og Beenfeldt blant gratulantene og benyttet anledningen til å overrekke tillitsskriftet. Kronprinsens og styrets svar var bestemt og sint. De to godseinerne ble forfulgt rettslig og fikk bøter for å ha klaget over landets lover og styret brukte også [[Christian Colbjørnsen]]s sarkastiske vidd. Colbjørnsen ga ut klageskriftet, som side for side ble ledsaget av hans egne nedsablende kommentarer.

Mens borgerne jublet over at godseierne ble satt på plass, var regjeringen imidlertid slått inn på en ny kurs med lovgivning til fordel for de innflytelsesrike godseierne. Først begynte den å slå hardt ned på de hoveristreikende bønder med advarsler og bøter og samtidig utkom en forordning som innskjerpet bøndenes lydighetsplikt. Borgerne slapp heller ikke unna, da [[Højesteret (Danmark)|Højesteret]] 13. november 1790 idømte den københavnske forfatteren [[Peter Andreas Heiberg|P.A. Heiberg]] en bot for den såkalte ''Indtogsvise''. Karakteristiske adelsfiendtlige linjer lyder:

{{Sitat|Ordener hænger man på Idioter, <br />Stierner og Baand man kun Adelen gier <br />Og ei, som Jydernes Proprietærer, <br />Ønske os Slaver, og Bønder at flaae.|P.A. Heiberg}}
I desember ble politimesterens myndighet i straffesaker avskaffet. Heretter skulle straffesaker behandles ved domstolene som skulle dømme etter de strengeste straffebestemmelser i [[Danske Lov]]. Året etter meddelte regjeringen at den ikke ville føye bøndene i hoveristriden, men oppfordret partene til å nå til et forlik om nåværende og fremtidig hoveri. Statsmakten forbeholdt seg rett til å gripe inn hvis det viste seg umulig å komme til enighet. Regjeringen gjorde det klart at den ville legge seg fast på det høye nivå hoveriet i forveien var skrudd opp på og bøndene fikk derfor ikke noe ut av å forhale en forhandling ved å dra staten inn i den. I 1791 ble oppdelingen i bondestanden enda tydeligere da det ble forbudt for godseiere og fogder å refse hoverigjørende festegårdmenn og deres koner, mens det samme ikke ble utstrakt til festehusmenn. De siste var samtidig de som kom til å bære hovedbyrden av den militærplikten som påhvilte bondestanden.

Den raske gjennomføringen av landboreformene skyldtes først og fremst den store byrden husmennene og landarbeiderne overtok fra hoveriarbeidet. Disse to gruppene ble en ny underklasse og deres kår ble klart forverret etter landboreformene og gjorde dem til et landproletariat. Husmennene måtte fortsatt arbeide på bøndenes vilkår: bøndene utnyttet den billige arbeidskraften til å etablere sine egne gårder da husmennenes hoveri ikke avtok med reformene. Husmennene ble bevilget de såkalte [[husmann]]splasser og fikk så lite og så dårlig jord at de var tvunget til å arbeide for føden hos bøndene. Husmennene mistet etter reformene dessuten de felles [[beite]]områdene hvor de før i tiden hadde [[Tamfe|kyrne]] på gress. Mens gårdmennene var garantert livsfeste, ble husmennene underlagt et fritt kontraktforhold. Godseierne og gårdmennene kunne uten innblanding fra staten selge små husmannslodder (i gjennomsnitt 3 tønner land) av den dårligste jord dyrt eller leie dem ut på åremål i bytte for store forpliktelser til arbeide på arbeidsgiverens jord.

Landboreformene medførte en slutt på det lokale selvstyret da bylaugene ble overflødige ettersom landsbyfellesskapet ble opphevet. Også godseierne mistet sin makt som herremenn, i takt med bøndenes overgang til selveie og arvefeste. Statsmakten var hurtig til å tre inn i stedet, bl.a. med opprettelsen av sognefogdembetet, som ble den stedlige politimyndighet i landkommunene. I 1793 fikk sognefogedene også tilsynet med veiene underlagt seg.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=193–197.}}</ref> Landboreformene førte til en avgjørende endring i det danske landbruket, og anses som «et av de mest gjennomgripende, og vellykkede, reformprosjektene til det opplyste eneveldet i noe land.».<ref name=":0">Hobson 2015, s. 64</ref>