Redigerer Bekenntnis der deutschen Professoren zu Adolf Hitler (avsnitt)

== Taler (utdrag) ==
'''Eugen Fischer, rektor, Berlin:'''<blockquote>«En mektig byggmester har tegnet skissen og ledet an konstruksjonen, og gjennom kraften og magien i sin personlighet revet med seg hele 65 millioner mennesker […] til en mektig sambyggingsbølge for å samarbeide for denne nye staten. Dette er hva verden kaller revolusjon [...] fordi den kom susende som en storm, [...] på grunn av én manns vesen, én manns vilje, som har ødelagt det som var råtten og dårlig, og gitt folk nye idealer som retningslinjer i tråd med det tyske viset for sedvane, ro og orden [...] som vi forskere bygger på [...] av vårt hele og fulle hjerte i den nye statens følge.»

«Dette er sosialisme i handling ['Sozialismus der Tat']! Vi vil bygge den opp og bygge den ut, ikke fordreid av arbeidernes knyttnever, ikke fordreid av klassekamp og klassemotsetninger, men bygget på vår fellesskapelige arvelinje, på vårt felleskapelige blod, som i de siste folkefeller ser de samme menneskene av den samme stammen som oss selv.»</blockquote>– s. 9 f. oversatt basert på Dresden-utgaven [1933]

'''Martin Heidegger, rektor, Freiburg im Breisgau:'''<blockquote>«Tyske lærere og kamerater! Tyske folkekamerater og folkekameratinner! [...] Vi har avsverget oss fra avgudsdyrkelsen av en bunnløs og maktesløs tenking. Vi ser enden på denne underdanige filosofi. Vi er sikre på at den klare hardheten og hensiktsmessige sikkerheten ved det nådeløse, enkle spørsmål om essensen ved det å være, vil komme tilbake. Det opprinnelige motet, som i konfrontasjonen med væren enten fører til at en vokser eller blir ødelagt, er ens innerste motivasjon for å ønske seg en nasjonalsosialistisk vitenskap. [...] Den nasjonalsosialistiske revolusjonen er ikke kun overtakelsen av den eksisterende makten i staten ved et annet parti, [...] men denne revolusjonen bringer en fullstendig omveltning av vår tyske eksistens. Fra nå av fordrer hver og en ting beslutning, og all gjøren ansvarlighet.»</blockquote>– s. 13 f.

'''Wilhelm Pinder, München:''' Han viser til feiringen av 10-årsjubileet 9. november 1923 og beskriver iscenesettelsen av denne minnestunden som en gjenreisning av middelalderens tapte «ridderlighet» og «stil», noe som påvirket ham dypt:<blockquote>«Dette har ikke eksistert siden det geistlige skuespillets dager. Det var ikke lenger et teater, det var ikke lenger et skille mellom skuespillere og tilskuere, scene og publikum […], her var igjen fellesskapet! Og nå handler igjen alt sammen. Dette er mer enn et bilde […] Dette er hva stil er, dvs. fellesskapets uatskillelige forening for å produsere form, et ufrivillig skapt symbol på en tanke som tusenvis føler; alles samarbeid for det individuelle livets uttrykk, strengt tatt noe religiøst.»</blockquote>– s. 19