Redigerer Barokken (musikk) (avsnitt)

===Concertoer og suiter===
[[Bilde:Albinoni.jpg|miniatyr|[[Tomaso Albinoni]] var, sammen med [[Antonio Vivaldi]], med på å utvikle både concertoen og suiten.]]

Concertoen var en genuint italiensk affære før århundreskiftet, og det fortsatte også slik en god stund. Tomaso Albinoni ga ut sine første konserter allerede i år 1700. Ettersom Albinoni var en bemidlet mann, var han fri fra formaninger fra velgjørere. Han definerte raskt concertoene sine som tre satser, og han benyttet seg flittig av kontrapunkt. I tillegg eksperimenterte han med formen i den sakte andresatsen. Det var også Albinoni som introduserte obo som soloinstrument for et italiensk publikum.<ref>Side 103-04, Anderson</ref>

I 1702, to år etter at Albinoni ga ut sine første concertoer, ble Antonio Vivaldi den som definerte concertoen. Han var lærer ved den kristne jenteskolen for foreldreløse, hittebarn og uekte døtre, og lærte dem opp i musikkspill med stor suksess. Både hans og jentenes spill fikk nok oppmerksomhet til at det ble en severdighet i Venezia.<ref>Side 216-217, Taruskin</ref> Av de 500 av Vivaldis concertoer som har overlevd var 350, omtrent tre fjerdedeler, for soloinstrument, og 230 av dem for fiolin. Fiolin var ikke bare Vivaldis instrument, men også instrumentet flesteparten av de kvinnelige studentene lærte seg. I tillegg skrev han 37 for fagott, og ellers for fløyte, obo, blokkfløyte, viola d'amore, cello og mandolin.<ref name="tosøtten" />

{{Listen|
|filnavn=11 - Vivaldi Winter mvt 2 Largo - John Harrison violin.ogg
|tittel= Vivaldi: «Largo» fra «Vinteren» av ''De fire årstider'' (2:12)
|beskrivelse=John Harrison (fiolin), Wichita State University
|pos=left}}

Vivaldis concertoer skilte seg ut på grunn av friske melodier, en livlig rytme, dyktig behandling av solopartier og formklarhet. I tillegg hadde Vivaldi dyktige musikere i skolejentene, og han fikk mulighet til å eksperimentere med concertoen. Nettopp fordi han hadde en enkel grunnoppskrift som han kunne være fleksibel med, hadde han stor suksess med utviklingen av concertoen. Blant annet hadde Vivaldi stykker der flere solister spilte mot resten av orkesteret, men i motsetning til Corellis concerto grosso, kopierte ikke det store orkesteret det lille, men spilte opp mot dem akkurat som i en soloconcerto. Vivaldi brukte også bevisst både [[pizzicato]] og sordin for effekt. Vivaldi brukte nesten konsekvent tresatsersconcertoer i formen hurtig-langsom-hurtig introdusert av Tomaso Albononi.<ref>Side 425, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Blant de mest kjente er ''[[De fire årstidene]]''. Her, som i de fleste andre concertoene, valgte Vivaldi en mer homofon stil, altså med en ledende melodistemme, mens de andre stemmene støtter opp om denne.<ref>Side 62, Nesheim</ref>

Han brukte også nesten konsekvent ''ritornello'', det vil si et refreng, og utformet også en egen ritornelloform. Refrenget kommer allerede i begynnelsen, delvis for å bekrefte tonestrukturen, hvilken toneart som brukes. Hele orkesteret er med, med deler for soloinstrumentet. Dette består som oftest av små deler som gjentas eller varieres. Når refrenget gjentas, er det oftest bare delvis. Refrengene deles opp av soloepisoder, stort sett virtuose og karakteristiske. Deler av refrenget kan gjentas og varieres med, men Vivaldi brukte oftere skalaer, arpeggioer og andre musikalske uttrykk. Tonearten kunne byttes ut via modulering. Dette skapte en ritornelloform som var svært variert fra standard ritornello. I tillegg var Vivaldi avgjørende i å løfte den sakte delen fram til å være like viktig som de raske, blant annet ved å ha uttrykksfulle og sangbare melodier (lytteeksempel). I tillegg skulle gjerne virtuosene legge på litt ekstra ornamentering. Vivaldis evne til å gi soloisten en egen stemme og en egen personlighet ble avgjørende for concertoen.<ref>Side 425-428, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

{{Listen|
|filnavn=5-George Frideric Handel - Water Music Suite in F major (Air) HWV348.ogg
|tittel= «Air» fra Händels orkestersuite ''Water Music'' (4:11)
|beskrivelse=
|pos=left}}

Bach ble inspirert av Vivaldi både i concertoene og i klavermusikken. Han lærte blant å gjøre temaene og den harmoniske planen klarere, og å jobbe med formelle strukturer basert på ritornello-effekten.<ref>side 446, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I konsertsammenheng var Bach som i alt annet variert, og lot seg påvirke av annen musikk. Dette ser man i ''[[Brandenburgkonsertene]]'', som varierer stort, fra den concerto grosso (1, 2, 4) til konsertoverturer (3, 6) og 5, som minner mest om en solokonsert for cembalo og orkester. Muligens inspirert av Vivaldi, hadde han flere soloinstrumenter i concertoene. Han skrev også to rene soloconcertoer for fiolin og til sammen 13 for fra en og opp til fire tangentinstrumenter - stort sett cembalo i samtiden.<ref>Side 69-70, Nesheim</ref> Bach plasserte ofte fuger i concertoene. Händel skrev også concertoer, men langt færre. Han skrev obokonserter og tolv concerti grossi i tillegg til 14 orgelconcertoer.<ref>Side 80, Nesheim</ref>

Orkestersuiter hadde vært i økende popularitet siden midten av 1600-tallet. Fra 1690 til 1740 var imidlertid suitene i Tyskland forskjellige fra de tradisjonelle franske blant annet i at de brøt med ideen om en fast rekkefølge, og dermed kunne dansene komme når det passet komponisten. Händels to mest kjente stykker – ''Water Music'' og ''Music for the Royal Fireworks'' – var begge tyske orkestersuiter, komponert med omtrent 30 års mellomrom.<ref>Side 190, 196, Herresthal</ref> Også François Couperin skrev orkestersuiter – han kalte dem ''concertes royaux'', men det framstår mer som en samling løselig sammenbundne danser spilt av et relativt lite ensemble. Suitene hans var også sterkt inspirert av italiensk musikk.<ref>Side 366-368, Anthony, Side 430-31, Burkholder, Grout, Palisca</ref>