Redigerer Båtbygging (avsnitt)

====Glassfiberarmert polyester====
Glassfiberarmert polyester i de første tiårene var tungt som skrogmateriale ettersom det har god styrke, men en måtelige stivhet, slik at skroget ble unødvendig tykt. Båtprodusentene ønsket lav skrogvekt, og dermed startet en utvikling mot lette og billige skrog. Lett fyllmateriale som skumplast eller balsa skåret som tverrved blir nødvendige, gjerne mellom to tynne ytterlag av GRP, dette kalles ''sandwichlaminat''. Båter som blir bygd som enkeltlaminat med ett eneste lag GRP, måtte ha innvendige forsterkninger for å ha bedre stivhet i den isotrepiske konstruksjonen. Et plant laminat har ikke den samme stivhet som et bøyd laminat, og de fleste hurtiggående fritidsbåter har store plane flater på undervannsskroget.

Den sterke delen i laminatet er glassfiberen, faktisk rent glass i lange, tynne tråder, som blir bundet sammen av plasten. Det beste forholdet mellom plast og fiber i vanlige familiebåter med nok styrke og stivhet er at glassfiberen utgjør omtrent 30 prosent og plasten 70 prosent av laminatets vekt. Innbakt i plasten blir glassfiberen beskyttet mot vær og vind. Båtbyggeren prøver å redusere plastandelen for å ha større letthet og mindre kostnad, men i de meste ekstreme tilfeller hendt det at lagene mistet sin holdefasthetsevne. Mindre laminattykkelse betyr større mulighet for skader, og glassfiberen kunne løsne fra den omkringliggende polyesteren. Jo lengre fibrene er, jo mindre er risikoen for dette. Dessuten måtte båtbyggeren om han ønsker polyester av lav kvalitet, ha glassfiber av høy kvalitet, og om han benytter billig glassfiber som vil tøye seg mye, måtte han ha dyrere plast.

Sandwichbyggete plastbåter med «distansematerialer» som kjerne i konstruksjonen har større stivhet enn disse plastbåter bygd som enkeltlaminat, og kunne ha mindre skrogvekt uten behov for innvendige forsterkninger utover det normale på planende båtskrog. I nyere tid er spesielt hard skumplast populært fordi det ikke ødelegges av vannet, balsaklosser som har blitt limt sammen på en tynn glassfibervev, kunne ødelegges ved råteangrep. Båtbyggeren som bygger plastbåter med innvendige forsterkninger, måtte være i stand til å forutse belastningene så strukturen ikke skulle svekkes ved feil. En serieprodusert plastbåt er ikke lik sterk som en velbygget plastbåt.