Redigerer Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington (avsnitt)

== Død og begravelse ==
[[Fil:EmilySDrummondWellingtonFuneral1852.jpg|thumb|Hertugens gravprosesjon gjennom [[Trafalgar Square]]]]
[[Fil:Tomb Wellington.jpg|thumb|Wellingtons grav i [[St. Pauls katedral]], London]]
Wellington døde ved [[Walmer Castle]] i [[Deal (Kent)|Deal]] i Kent den 14. september 1852. Det var hans residens som Lord Warden of the Cinque Ports. Det ble hevdet at denne historiske festningen var hans favorittbolig. Han ble funnet uvel en morgen i militære feltseng (den samme han hadde benyttet gjennom hele sin militære karrière) og han døde sittende i sin stol. Hans død ble nedtegnet som effektene etter et slag som endte i rekke anfall. Han ble 83 år gammel.<ref> Corrigan (2006), s. 353.</ref><ref name="Bloy_Wellington"/> 

Selv om han mislikte sterkt å reise med jernbane (etter å ha vært vitne til at parlamentsmedlemmet [[William Huskisson]]s død, et av første ofrene i en jernbaneulykke), ble hans legeme fraktet til London med tog. I hovedstaden ble han gitt en [[statsbegravelse]], som en av svært få britiske statsborgere som fikk denne æren (andre eksempler er [[Horatio Nelson|lord Nelson]] og [[Winston Churchill]]) – og den siste adelige statsbegravelse i Storbritannia. Begravelsen skjedde den 18. november 1852.<ref>''The Times'', torsdag 18. november 1852; s. 5; utgave 21276; spalte A: Funeral Of The Duke Of Wellington [Announcement of arrangements] og ''The Times'', fredag 19. november 1852; s. 5; utgave 21277; spalte A: [Report of the event].</ref><ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/21381/page/3079 «No. 21381»], ''The London Gazette''. 16. november 1852, s. 3079.</ref> Ved hans begravelse var det knapt plass til å stå på grunn av alle som var tilstede, og den overstrømmende lovprisningen av ham i [[Alfred Tennyson]]s dikt «Ode on the Death of the Duke of Wellington» vitner om hans status ved hans død. Han ble gravlagt i en [[sarkofag]] av en sjelden type [[granitt]] kalt for ''luxulyanite'' (fra landsbyen [[Luxulyan]] i [[Cornwall]]) i [[St. Pauls katedral]] ved siden av lord Nelson.<ref>Holmes (2002), s. 297.</ref> Et minnesmerke i bronse ble utformet av Alfred Stevens, og har to intrikate støtter: «Truth tearing the tongue out of the mouth of False-hood», og «Valour trampling Cowardice underfoot». Minnesmerket ble Stevens’ fremste verk, men levde ikke selv lenge nok til å se det ferdigstilt i en av de store hvelvingene i katedralen.<ref> [http://collections.vam.ac.uk/item/O127118/model-for-wellington-monument-truth-model-stevens-alfred-george/ «Model for Wellington Monument: Truth and Falsehood»], ''Victoria and Albert Museum''. </ref>

Wellingtons kiste ble dekorert med faner som ble framstilt for hans gravprosesjon. Opprinnelig var det også en fra [[Preussen]], men ble fjernet under [[den første verdenskrig]] og aldri plassert tilbake.<ref>[http://www.stpauls.co.uk/Cathedral-History/Discover-the-Crypt «Discover the Crypt»] {{Wayback|url=http://www.stpauls.co.uk/Cathedral-History/Discover-the-Crypt |date=20090430144742 }}, ''St Paul's Cathedral''.</ref> I prosesjonen ble «Den store fane» båret av general [[James Charles Chatterton]] fra kavaleriregimentet 4th Royal Irish Dragoon Guards på sterk anmodning fra dronning [[Victoria av Storbritannia|Victoria]].<ref> Dalton (1904), s. 77.</ref>

Wellingtons slagrekorder er eksemplarisk: han deltok i rundt 60 slag i løpet av sin militære karriere.<ref>Roberts, Andrew (17. februar 2011): [http://www.bbc.co.uk/history/british/empire_seapower/wellington_01.shtml «The Duke of Wellington: Soldiering to Glory»], ''BBC''. </ref> Etter hans død diskuterte irske og engelske aviser om Wellington var å betrakte som irsk eller engelsk.<ref>Sinnema (2006), s. 93–111.</ref> I en avstemning i BBC over de hundre største briter i 2002 ble Wellington plassert på plass 15.<ref>Cooper, John; Harrison, Brian Howard (2002): [https://books.google.no/books/about/Great_Britons.html?id=n8pSA-NFhrYC&redir_esc=y ''Great Britons: the great debate''], National Portrait Gallery, s. 13.</ref>