Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

=== Atferd ===
I sin ungdom var Hitler ofte ensom og hadde en viss «fasthet» overfor de få jevnaldrende han omgikk og han hadde en tendens til å fremføre monologer om selvsagte sannheter. Blant annet i München-årene fremsto som han som underlig person som ga inntrykk av å være sosialt dysfunksjonell. Fra 1919 bygget Hitler systematisk opp sin personlige utstråling. I DAP ([[Det tyske Arbeiderparti]]) fikk han respekt for sine talegaver. Utover i 1920-årene hadde Hitler finpusset sine ferdigheter i å manipulere folkene rundt seg. Ifølge Michael Kater viste han frem mot 1933 sterk misnøye med tankeløs heltedyrkelse av seg selv,{{efn|«At that point Hitler had the good sense to channel the enhusiasm surrounding him lest overkill should deflate and destroy it altogether. Significantly, as early as 1929 Hitler frowned on indiscriminate idolatry and forbade the publication of ill-constructed love poems in the party press. When party comrade Muth-Klingenbrunn, writing in the Nazi publication ''Illustrierter Beobachter'', compared him with the Germanic Siegfried, Hitler was so outraged that he cancelled the cooperation with his publisher forever.»<ref name="Kater" />{{rp|side=258}}}} trolig av frykt for at overdreven lovprising kunne ha motsatt effekt. Han ble for eksempel i 1929 rasende da naziavisen ''Illustrierter Beobachter'' publiserte et hyllingsdikt der Hitler ble sammenlignet med sagnfiguren Siegfried. Han la også ned forbud mot å bli sammenlignet med Jesus..<ref name="Kater" />{{rp|side=257–259}}<ref name=":0" /> 

Hans [[karisma]]tiske positur ble institusjonalisert etter 1933 og som karakteristisk for en karismatisk leder var muntlige utsagn viktigere enn formelle, skriftlige ordrer. Slike «Führerbefehle» (førerordrer) ble ofte gitt i form av tilsynelatende uvesentlige eller kryptiske bemerkninger, men var viktig for den indre krets for eksempel [[Martin Bormann]] som tok notater. I motsetning til for eksempel Stalin utstedte Hitler bare sporadisk formelle direktiver. Hitler mislikte sterkt å lede regjeringsmøtene og disse ble det etter hvert slutt på.<ref name="Kater" />{{rp|side=257–259}}<ref name=":0">Kershaw, I. (1993). [https://doi.org/10.1017/S0960777300000382 ‘Working Towards the Führer.’Reflections on the Nature of the Hitler Dictatorship]. ''Contemporary European History'', 2(2), 103–118.</ref> 

[[Werner von Blomberg]] foreslo ved Hindenburgs gravferd at tyske soldater fra da skulle sverge troskap til Adolf Hitler, Tysklands ''Führer'', et forslag som allernådigst ble akseptert.<ref>Roberts, A. (2009). ''The storm of war: A new history of the Second World War''. Penguin UK.</ref><ref>Kershaw, I. (1936). Hitler, 1889–1936. Hubris (London: Allen Lane, 1998).</ref> Om Hitler objektivt hadde rett var uvesentlig for hans tilhengere så lenge han opprettholdt inntrykket av å være ufeilbarlig. Han fremsto derfor med stor selvsikkerhet og den øverste autoritet på utvalgte områder, bare når hans nærmeste ikke var til stede lot han faglige spesialister lede an.<ref name="Kater" />{{rp|side=265-266}}

For å være en karismatisk ledelse basert på en antatt unik person skilte han seg ut på flere måter: ved antrekk (i 1920-årene i [[trenchcoat]] og filthatt, som diktator i enkelt brunskjorte med jernkorset), ved at han avsto fra formelle titler og ved at han ikke stiftet familie.<ref name="Kater" />{{rp|side=267}} Ved motgang trakk han seg ofte tilbake og levde som en eremitt, særlig da krigslykken snudde i 1942. [[20. juli-attentatet|Etter attentatet i juli 1944]] ble forholdet til de nærmeste håndlangerne anstrengt. Da katastrofen var tydelig forsvant også Hitlers karisma. Typisk for karismatiske ledere rasjonaliserte han fallet ved å skylde på folket som ikke hadde gjort seg fortjent til en stor leder.<ref name="Kater" />{{rp|side=260}}

Hitler hadde en tendens til å forenkle kompliserte problemer. Han hadde en egen ferdighet til å fornemme og utnytte motpartens svakhet med en god sans for timing. Han hadde en begrenset horisont og misforsto ofte briter og amerikanere.<ref name="Vernon" /> Hitler gjorde en rekke feilvurderinger og strategisk uheldige beslutninger som øverste leder. For eksempel var invasjonen av Sovjetunionen dårlig forberedt og trolig hadde Tyskland aldri mulighet til å vinne krigen på Østfronten. Han undervurderte amerikanernes evne til å føre krig og særlig USAs industrielle kapasitet ble undervurdert. Han var ubesluttsom under [[landgangen i Normandie]] i 1944 og ga ikke skikkelige ordrer.<ref name="Gupta" /> 

Den tysk/britiske historikeren H. W. Koch skriver at Hitler ofte var uberegnelig og ubesluttsom, men når han hadde bestemt seg gjennomførte han beslutningen ubønnhørlig.<ref name="Koch" /> Invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) var Hitlers største strategisk feil. Ved planlegging av invasjonen gjorde han alvorlige militære feil i strid med generalenes anbefaling for eksempel beslutningen om å dele opp styrkene langs flere akser i stedet for å gå rett mot Moskva og ikke gi styrkene vinterutrustning.<ref name="Glad2002" />

[[Ernst Röhm]] var en av Hitlers få mannlige venner. Röhm var en av de få Hitler snakket til med det på tysk personlige ''du.'' Röhm og flere andre nære eller tidligere forbundsfeller ble drept under [[de lange knivers natt]]. Hitler synes i større grad enn Stalin å ha holdt avstand til drap og brutaliteter utført under hans ledelse. I tilfeller satte Hitler pris på brutaliteten for eksempel etter attentatet 20. juli 1944 ga han selv konkrete instrukser om at åtte medvirkende skulle henges pianostrenger. Henrettelsene ble filmet og ifølge Speer elsket Hitler filmopptaket som han så mange ganger.<ref name="Vernon" /><ref name="Glad2002" /> Ifølge flere erindringer hadde ikke Hitler noen egentlig varige vennskap. Ifølge Speer var Hitler svært nøye med å skjule sine egne følelser.<ref name="Glad2002" />