Redigerer «Mary Rose» (avsnitt)

== Marinarkeologi og gjenstandskonservering ==

Som en av de mest ambisiøse og kostbare prosjekter innenfor [[marinarkeologi]] var arbeidet med «Mary Rose» unikt i Storbritannia. I tillegg til å være en av de første vrak som ble beskyttet av loven ''Protection of Wrecks Act 1973''. Det var første gang et privatfinansiert britisk prosjekt fullt ut benyttet vitenskapelige metoder og ikke var avhengig av å auksjonere bort deler av funnet for å dekke kostnadene. Bergingen av «Mary Rose» muliggjorde etableringen av Storbritannias første skipsvrakmuseum. Utgravingen av «Mary Rose» viste også at det var mulig å gjennomføre utgraving på havbunnen med et presisjonsnivå som tilsvarte utgraving på land.<ref>Marsden (2003), side. 143–146</ref>

I løpet av 1970-årene ble vrakstedet omhyggelig utgravd og registrert ved hjelp av de siste marinarkeologiske metoder. Arbeid under vannet medførte at prinsipper for landbasert [[arkeologi]] ikke alltid kunne benyttes. Gravemaskiner og slamsugere ble brukt for å blottstille vraket, men utgravningene krevde forsiktigere metoder.<ref>Rule (1983), s. 61.</ref> Mange av gjenstandene fra «Mary Rose» var godt bevart, men samtidig meget skrøpelig, så varsom håndtering var nødvendig. Gjenstander av alle størrelser ble beskyttet ved å bli støpt i bløtt materiale, blant annet gamle plastpakninger fra [[iskrem]]salg, noen av pilene var «myk som smøreost» slik at disse måtte bringes opp i spesielle beholdere av [[Polystyren]] (styrofoam).<ref>Rule (1983), s. 89.</ref> Slamsugeren, som suget ut leire, sand og slam og deponerte det et annet sted på havbunnen eller på land, måtte brukes med stor varsomhet for å ikke forstyrre utgravningsstedet mer enn nødvendig. Gjenstander kunne dateres ved hjelp av deres beliggenhet i de akkumulerte sedimentlag, og måtte derfor registreres nøyaktig. Forskjellige avleiringslag og kjemiske rester på gjenstandene er spor etter hvordan nedbrutte gjenstander kan ha sett ut, så for å berge viktig informasjon måtte arbeidet gjøres med størst mulig forsiktighet.<ref>Marsden (2003), s. 44-47.</ref>

Etter hevningen ble dykkeroperasjonene på vrakstedet innstilt selv om utgravningsutstyret og deler av skipet fremdeles lå på bunnen. Stiftelsens midler ble brukt på arbeidet med å konservere flere titusen gjenstander samt for å bevare skipet. Det var ikke midler for dykking på vrakstedet. I 2002 meddelte det britiske forsvaret at man har planer om bygging av to nye [[hangarskip]] av [[Queen Elizabeth-klassen (fremtidig hangarskipsklasse)|Queen Elizabeth-klassen]]. Ettersom hangarskipene skulle være meget store, måtte utseilingen fra Portsmouths havn undersøkes for å være sikker på at de kunne seile ut uten hensyn til tidevannet. Det ble planlagt å grave en seilrenne ikke langt fra vrakstedet, og derfor ble utgravningene gjentatt for å hente ut det som var tilbake. Hangarskipene ble noe mindre enn opprinnelig tenkt så utseilingen trenger ikke kunstig inngrep, men arbeidet på vrakstedet fortsatte fram til 2005. Noen av de viktige funnene var den forreste forlengelsen av kjølen, en ti meter lang [[Stevn|forstavn]], som gir en bedre oppfattelse av skipets opprinnelige profil.<ref>Childs (2007), s. 208-10.</ref>

=== 26&nbsp;000 gjenstander ===
[[Fil:MaryRose-carpentry tools1.jpg|mini|alt=En samling tømrerverktøy av tre på en hvit bakgrunn|Trekølle, [[Bor (redskap)|borsving]], [[høvel]] og annet [[tømrer]]verktøy, hvorav det meste ble funnet i kister i en av kahyttene på batteridekket]]
[[Fil:MaryRose-rosary-81A1414h.jpg|mini|alt=Et halsbpnd av lett irregulære trekuler med et lille, utskåret trekors i midten, vist ovenpå en gjennomsiktig plastisk sylinder på en hvit bakgrunn|En av flere [[rosenkrans]]er funnet ombord på «Mary Rose», og som hadde tilhørt besetningsmedlemmer av lavere rang]]

Over 26&nbsp;000 gjenstander, inkludert besetningens skjeletter og løse deler fra skipet, ble berget under utgravningene.<ref>Marsden (2003), xi.</ref> Siden «Mary Rose» skulle fungere som et selvforsørgende samfunn på en kjøl, var det forsynt med nok [[proviant]] for å forsørge besetningen i flere uker. Som oppbevaringsbeholdere blant annet for proviant var [[tønne]]r brukt på seilskipene, og disse fra «Mary Rose» ble sammenlignet med andre fra et handelsskip som sank i 1560-årene.

Tønnene fra «Mary Rose» var av bedre kvalitet, hvilket betyr at provianteringen av den kongelige flåten hadde høy prioritet.<ref>Jen Rodrigues, "Stafed containers (casks)" i Gardiner (2005), s. 421.</ref> Som et miniatyrsamfunn inneholdt «Mary Rose» også besetningens mange personlige nyttegjenstander, for eksempel deres klær, rekvisitter til forskjellige spill, ting for åndelig føde eller avslapning samt verktøyer for daglige gjerninger som personlig hygiene, fiskeri og sying.<ref>Childs, s. 79-88.</ref>

Det var dyktige håndverkere ombord som medbrakte det nødvendige utstyret for å kunne foreta både rutinemessig vedlikehold og reparasjoner av skader som kunne oppstå under kamp. I og rundt en av kahyttene på batteridekket under akterkastellet ble åtte kister med alt slags verktøy, «uovertruffent i variasjon og omfang», funnet. Sammen med trekøller og tjærebøtter, kan denne samlingen ha tilhørt en eller flere av tømrere og snekkere som gjorde tjeneste ombord på «Mary Rose».<ref>Colin McKewan, "The Ships' Carpenters and Their Tools", i Gardiner (2005), s. 297.</ref>

Mange av [[kanon]]ene og andre skytevåpen fra «Mary Rose» er uvurderlige fysiske beviser på 1500-tallets våpenteknologi. Et mindre antall våpen som såkalte ''gunshields'' (se [[«Mary Rose»#Håndvåpen|Håndvåpen]]) og fire små stykker av støpejern med [[hagl]] som ammunisjon er de eneste kjente eksemplarer.<ref>Alexzandra Hildred, "The Fighting Ship" i ''Your Noblest Shippe'', s. 313; Rosemary Weinstein, Julie Gardiner & Robin Wood, "Official issue or personal possession?" i Gardiner (2005), s. 494-495.</ref>

Rester av dyr ble også funnet i vraket, de inkluderer skjelettet av en [[rotte]], en frosk og en hund.<ref name="10T">
{{Cite web
|title=10 things you might not know about the Mary Rose
|date=5. oktober 2012
|work=Current Archeology
|publisher=Current Publishing
|author=Roseanna Cawthorne
|accessdate=
|url=http://www.archaeology.co.uk/articles/features/10-things-you-might-not-know-about-the-mary-rose.htm}}</ref> Hunden var mellom atten måneder og to år gammel og ble funnet nær luken til en av skipets tømmermenn og antas å ha blitt tatt ombord for å fange rotter.<ref name="BBC">
{{Cite web
|title=Dog skeleton from Mary Rose displayed in Portsmouth
|date=12. mars 2010
|work=BBC News
|publisher=British Broadcasting Corporation 
|accessdate=
|author=Uncreditted
|url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/england/hampshire/8564209.stm}}</ref> Det ble funnet ni tønner som inneholdt ben fra kveg, noe som antyder at de har vært fylt med kjøttstykker for mat til mannskapet.<ref name="LMR">{{Cite web
 |title       = Life on Board the Mary Rose
 |date        = udatert
 |work        = The Mary Rose
 |publisher   = 
 |author      = Anonymous
 |accessdate  = 
 |url         = http://www.maryrose.org/discover-our-collection/her-crew/life-on-board/
 |url-status  = død
 |archiveurl  = https://web.archive.org/web/20130308090549/http://www.maryrose.org/discover-our-collection/her-crew/life-on-board/
 |archivedate = 2013-03-08
}}</ref> I tillegg har det også blitt funnet ben av svin og fisk, lagret i kurver.<ref name="LMR" />

=== Musikkinstrumenter ===
To [[fiolin]]er med en fiolinbue, en [[skalmeie]], tre trehullsfløyter og en [[tromme]] med en trommestikk ble funnet rundt om i skipet. De var beregnet for besetningens underholdning og for å gi en koordinerende rytme under arbeidsøkter, som når man arbeidet med riggen eller gangspillet på øverste dekk. Trommen er det tidligste kjente eksemplaret av sitt slag, og trommestikken er også av en ukjent type. [[Fløyte]]ne er lengre enn andre eksemplarer som er kjent fra samme periode, noe som har bidratt til å avlive historikeres skepsis mot avbildninger av meget lange fløyter. Fløytene og trommen kunne betjenes av en musikant som bar trommen (en såkalt tamburtromme) i en rem over skulderen og slo på den med høyre hånd mens han spilte på fløyten med venstre (han spilte på pipe (fløyte) og tromme, ''pipe and tabor'').

Musikk- og instrumentshistorikere hadde undret seg over henvisninger til «lavmælte» skalmeier (''shill shawn''), hvis lydbilde skulle være dypere og mindre skingrende enn både tidligere og senere skalmeier.<ref>Jermy Montagu "Music on Board the «Mary Rose» i Gardiner (2005), s. 226-230.</ref> Denne ukjente typen ble ikke lenge brukt i 1500-tallet, så skalmeien som ble funnet på «Mary Rose», er den eneste som er kjent i moderne tid. Man har fremstilt en kopi av skalmeien og den ble brukt sammen med fløyte og tromme. De ulike instrumentene tilsammen kunne være utmerket for dans om bord på et skip med sitt [[lydbilde]].<ref>Original sitat: ''very effective bass part'', ''rich and full sound, which would have provided excellent music for dancing on board ship'', Charles Foster "Wind Instruments" i Gardiner (2005). s. 240-241.</ref> Andre fioliner fra 1500-tallet er kjent, men ingen av disse er av den samme type som dem fra «Mary Rose». Reproduksjoner av begge fioliner er fremstilt, men ettersom halsen og strengene fra originalen er borte, er disse ikke nøyaktige kopier.<ref>Mary Anne Alburger, "Bowed String Instruments" i Gardiner (2005), s. 242-249.</ref>

=== Navigasjonsinstrumenter ===
[[Fil:Henry VIII and the Barber Surgeons, by Hans Holbein the Younger, Richard Greenbury, and others.jpg|mini|alt=Kong Henrik VIII i fullt kongelig antrekk med regalier, omringet av en knelende gruppe menn, alle i sort tøy og noen med tilsvarende, tettsluttende huer|Blant de medisinske instrumenter fantes også bartskjærerens personlige eiendeler, blant annet en kostbar colif (tettsluttende hue) i sort av samme type, som medlemmer av Worshipful Company of Barbers bærer i dette maleri av Hans Holbein den yngre fra 1540.<ref>Kirstie Buckland, "Silk Hats to Woolly Socks: Clothing Remains from the «Mary Rose», Silk caps or coifs" i Gardiner (2005), s. 35-37.</ref>]]

I det som var tilbake av et lite rom i forenden og andre steder rundt om på skipet kan de eldste navigasjonsinstrumenter fra Europa ha blitt funnet; [[Kompass]], [[passer]], dybdelodd, vinkelmåler (transportør), hjelpemidler for å forutse fjære og flo, og en logg for å måle skipets fart. Flere av disse gjenstandene er enestående fordi de er eldre enn de tidligste skriftlige beskrivelser av slike gjenstander. Passer kan ha vært brukt for å måle avstand på [[sjøkart]], engelske navigatører var ikke kjent for å ha brukt sjøkart i den første halvdel av 1500-tallet. Kompass var ikke avbildet på engelske skip før i 1560-årene. Det eldste beviset på en logg før funnet av «Mary Rose» var fra 1574.<ref>Robert Hicks, "Navigation and Ship's Communication" i Gardiner (2005), s. 264; Alan Stimson, "The Navigation Instruments" i Gardiner (2005), s. 267-281.</ref>

=== Barbererens rom ===
Et av de mest bemerkelsesverdige funn ble gjort i en av batteridekkets kahytter, som kan ha tilhørt [[bartskjær]]eren (barber surgeon), en høyutdannet medisinsk ekspert som tok seg av besetningens helse og velferd som skipslege. Over 60 ulike gjenstander ble funnet i en intakt trekiste som bartskjæreren hadde brukt i sine behandlinger. En komplett samling av kirurgiske instrumenter og mange barberkniver (stålblader var rustet bort), en [[sprøyte|injeksjonssprøyte]] i kobber til bruk av rensning av sår og behandling av [[gonoré]], en stor samling beholdere med [[medisin]] og en utskåret sutteflaske i tre for å mate pasienter.

Det var også gjenstander knyttet til hygiene som øreskjeer, skåler for barbering og kammer. Med denne omfattende samlingen av verktøy og medisin kunne barbereren sammen med en eller flere medhjelpere behandle benbrudd, foreta [[amputasjon]]er, ta seg av andre akutte skader, behandle et stort antall sykdommer og hjelpe besetningen med å opprettholde et minimum av personlig hygiene.<ref>Jo Castle og andre, "Septicaemia, Scurvy and the Spanish Pox: Provisions for the Sickness and Injury at Sea" i Gardiner (2005), s. 171f.</ref>

=== Konservering ===
[[Fil:Mary Rose, Historic Dockyard, Portsmouth, Hampshire - geograph.org.uk - 720237.jpg|left|mini|alt=En diagonal del av et treskip liggende på en stålramme, mens det oversprøytes med vann fra dusinvis av sprinklere|«Mary Rose» oversprøytes med vann ved dokken i Portsmouth, bildet er fra mars 1984]]

Konserveringen av «Mary Rose» og gjenstandene som ble funnet under utgravningene og bergningen var et sentralt emne helt fra prosjektets start. Mange gjenstander som var velbevarert, spesielt disse som hadde vært innelukket i sedimenter, kunne lett ødelegges når de ble hentet opp i et [[oksygen]]rikt miljø. For å redde de mange gjenstander for ettertiden måtte arkeologer og konservatorer samarbeide.<ref>Marsden (2003), s. 145.</ref> For å forhindre nedbrytning på kort sikt før man kunne begynne med den aktive konservering, ble funnene lagt i såkalt passiv forvaring, etter det materiale gjenstanden bestod av. Små tregjenstander ble forseglet i plastposer for å holde dem fuktige mens deler av skipets konstruksjon og andre tregjenstander ble lagt i åpne vannbad. Mikroorganismer som kunne nedbryte tre ble bekjempet med forskjellige metoder som oppbevaring ved lav temperatur eller behandling med kjemikalier, med de større gjenstander ble [[stor damsnegl|damsnegl]]er brukt for å ta bort disse organismer, mens de lot treverket i fred.<ref>Jones, s. 35-43.</ref>

Andre organiske materialer som [[lær]], [[skinn]] og [[tekstil]] ble behandlet med lignende metoder som treet ved å bli lagt i vannbad eller forseglet i plast. [[Ben]] og [[elfenben]] ble avsaltet i vannbad for å unngå dannelse av saltkrystaller, man gjentok den samme metoden med [[glass (materiale)|glass]], [[keramikk]] og stein. Gjenstander av [[jern]], [[kobber]] og kobberlegeringer ble lagt i en spesiell oppløsning av natriumkarbonat (trinatriumhydrogenkarbonat) Na<sub>3</sub>H(CO<sub>3</sub>)<sub>2</sub>) for å hindre oksidasjon og reaksjoner med klorider, som kunne penetrere gjenstandens overflate. Legeringer av [[bly]] eller [[Tinn (grunnstoff)|tinn]] er stabile i atmosfæren og trenger normalt ikke særlig behandling, mens [[sølv]] og [[gull]] var de eneste materialer som ikke trengte behandling.<ref>Jones (2003), s. 47-49.</ref>
[[Fil:MaryRose-conservation2.jpg|mini|alt=En diagonal del av et treskip sett fra stevnen, mens den oversprøytes med en klar væske fra et sprinklersystem. På restene av hoveddekket kunne en person i en sort beskyttelsesdrakt og gul hjelm sees|«Mary Rose» oversprøytes med PEG ved anlegget i Portsmouth]]

Konserveringen av selve skipet var den mest kompliserte delen av prosjektet. Heritage Lottery Fund donerte 4,8 millioner pund i 2002 for arbeidet med konserveringen, sammen med en tilsvarende sum fra myndighetene i byen Portsmouth og Hampshire County.<ref>Childs (2007), s. 204-5.</ref> Av praktiske grunner kunne ikke skroget forsegles i plast før den passive forvaring. For at det ikke skulle tørke ut, ble det regelmessig oversprøytet med filtrert vann fra et lukket kretsløp, som holdt en temperatur på 2-5 grader Celsis.<ref>Jones (2003), s. 40-41.</ref> Hvis tre som hadde vært under vann i flere hundre år skulle tørres uten å bli behandlet, vil en omfattende krymping skje (20-50 %), det betyr kraftig deformering og dannelse av revner når vannet fordamper fra treets celler. Stoffet polyethenglykol (PEG) hadde tidligere vært benyttet for å behandle arkeologisk tre i 1980-årene, blant annet under konserveringen av det svenske skipet «Vasa». PEG sprøytes over skipet i flere år så det trenger inn i treet og gradvis erstatter vannet i cellene. Årene med PEG-behandling etterfølges av en lang periode med kontrollert lufttørring.

Etter nesten ti års forsøk i mindre skala med mindre tredetaljer ble den første fasen av konserveringen innledet på «Mary Rose»s skrog i 1994. Under den første fasen som strakk seg til 2003, ble skipet oversprøytet med PEG av lav molekylvekt. Fra 2003 ble PEG med noe høyere molekylvekt brukt for å forsterke overflatens holdbarhet og det fortsatte fram til 2010. Den tredje og siste fasen med kontrollert lufttørring kommer til å vare fra tre til fem år. Slutten på den tredje fasen og deretter den fullstendige konserveringen av «Mary Rose» er satt til senest [[2015]].<ref>Jones (2003), s. 67-69.</ref>