Redigerer William McKinley (avsnitt)

=== Ettermæle ===
[[File:Harriet Anderson Stubbs Murphy - William McKinley - Google Art Project.jpg|thumb|upright|Det offisielle portrettet av president William McKinley.]]

Biograf H. Wayne Morgan bemerker at McKinley døde som den mest folkekjære presidenten i USAs historie.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 404.</ref> Minnet om ham ble imidlertid raskt overskygget av Theodore Roosevelt, hvis personlighet, lederstil og politikk omformet presidentembedet i langt større grad. Allerede i 1920 mener biograf Lewis L. Gould at McKinley-regjeringen ikke ble husket som mer enn «en middelmådig forløper til vigøren og energien hos Theodore Roosevelt».<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 252.</ref> I historikernes rangeringer av amerikanske presidenter blir han ofte plassert på midten, som regel i følge med samtidige som Hayes og Cleveland.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 252 og [[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 648–649.</ref> Morgan tror at mange historikere ikke rangerer McKinley høyere fordi de mener at han fulgte opinionen mer enn å lede den, og fordi forventningene til presidentembedet har endret seg.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 472.</ref>

Biograf Kevin Phillips mener at McKinleys lave rangering er ufortjent, og at han burde rangeres rett etter de største presidentene, som [[George Washington]] og Abraham Lincoln. Han peker på hvordan McKinley lyktes i å bygge en velgerbase som holdt republikanerne ved makten i nært en generasjon. Phillips mener at en del av arven etter McKinley var de mennene han oppnevnte i sin regjering og stab, som dominerte Det republikanske parti i 25 år etter hans død. Blant disse var Cortelyou, som hadde tre ministerposter under Roosevelt, og Dawes, som ble visepresident under [[Calvin Coolidge]]. Day ble oppnevnt til høyesterettsdommer av Roosevelt, mens [[William Howard Taft]], som McKinley utnevnte til generalguvernør på Filippinene, etterfulgte Roosevelt som president.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 156–157 og 163–164.</ref>

Det er bred enighet blant historikerne om at McKinley markerer et skille mellom to epoker i amerikansk politisk historie, kalt de tredje og fjerde partisystemene, eventuelt den forgylte æraen og den progressive æraen.<ref>[[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 278–279, [[#Rauchway|Rauchway (2005)]], s. 235–256 og [[#Nice|Nice (1984)]], s. 448.</ref> Historiker Daniel P. Klinghard mener at McKinleys regi over sin egen valgkamp i 1896 frigjorde presidenten fra partiprogrammet og lot ham fremstå som folkets representant.<ref>[[#Klinghard|Klinghard (2005)]], s. 736–760.</ref> [[Karl Rove]] mener at McKinley var hovedmannen bak skiftene i velgermønstre på 1900-tallet. På den andre siden betviler historikere som David Mayhew og Eric Rauchway at presidentvalget i 1896 var epokegjørende, og dermed at McKinley kan tillegges æren for et slikt skifte.<ref>[[#Rauchway|Rauchway (2005)]], s. 242–244.</ref> McKinley anses ofte som et vendepunkt i utviklingen fra den kongressdominerte politikken til et mektigere presidentembede, men historiker Michael J. Korzi påpeker at denne utviklingen skjedde over flere tiår.<ref>[[#Korzi|Korzi (2004)]], s. 281.</ref>

En omstridt side av McKinleys presidentperiode er imperialismen og ekspansjonen. Unntatt Filippinene, som ble uavhengige i 1946, har USA beholdt de besittelsene som ble ervervet under McKinley.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 154.</ref> Historikerne anser ofte krigsbyttet etter den spansk-amerikanske krigen som begynnelsen på den amerikanske imperialismen.<ref>[[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 278, [[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 99 og [[#Simensen|Simensen (1986)]], s. 148–150.</ref> Slaget om Cuba kan, ifølge historiker [[Hans Olav Lahlum]], forstås «som en endelig fastslåing av [[Monroe-doktrinen]] og USAs hegemoni på det amerikanske kontinentet».<ref>[[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 278.</ref> Lahlum og Jarle Simensen påpeker at ervervelsene under McKinley ikke var tale om kolonistyre etter europeisk mønster, men heller et «uformelt imperium» for å utøve innflytelse.<ref>[[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 278 og [[#Simensen|Simensen (1986)]], s. 149.</ref> I tillegg til USAs strategiske interesser mener Morgan at McKinleys kamp mot det spanske kolonistyret må forstås på bakgrunn av cubanernes og filippinernes humanitære situasjon.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 468.</ref>