Redigerer Vinterkrigen (avsnitt)

== Krigens gang: 1940 ==
=== Reformer og militære forberedelser i Den røde armé ===
[[Josef Stalin]] var ikke fornøyd med resultatene etter den første måneden av felttoget mot Finland. Den røde armé hadde blitt ydmyket. I krigens tredje uke arbeidet sovjetisk propaganda hardt for å forklare den sovjetiske befolkningen hvorfor hæren hadde sviktet. Den la skylden på vanskelig terreng og hardt klima, og hevdet dessuten at Mannerheimlinjen var sterkere enn [[Maginotlinjen]], og at amerikanerne hadde sendt 1&nbsp;000 av sine beste piloter til Finland. Generalstabssjefen for Den røde armé, [[Boris Sjaposjnikov]], fikk full myndighet over operasjonene ved krigsskueplassen i Finland og beordret stans i frontalangrep i slutten av desember. [[Kliment Vorosjilov]] ble erstattet av [[Semjon Timosjenko]] som sjef for de sovjetiske styrkene den 7. januar 1940.

Tyngdepunktet for det sovjetiske angrepet skulle nå være Det karelske nes. Timosjenko og [[Andrej Zjdanov|Zjdanov]] reorganiserte ulike grener av Den røde armé og styrket forbindelsen mellom dem. De endret også taktiske doktriner for å møte realitetene i situasjonen i Finland. Alle sovjetiske styrker på Det karelske nes var nå fordelt på to hærer: den 7. og den 13. armé. 7. armé, nå under [[Kirill Meretskov]], skulle konsentrere tre fjerdedeler av sin styrke mot den 16 kilometer lange strekningen av Mannerheimlinjen mellom [[Solovjovo|Taipale]] og Munasuo-sumpen. Taktikken ville være grunnleggende: en pansret kile skulle sørge for det første gjennombruddet, etterfulgt av store styrker av infanteri og kjøretøyer. Forberedende artilleribeskytning skulle ødelegge de finske festningsverkene. 

Fra januar til februar øvde den 123. stormdivisjon seg på angrepet ved hjelp av legemsstore [[attrapp]]er. Sovjet plasserte ut en stort antall nye stridsvogner, artilleri og annet materiell ved krigsskueplassen. Troppeantallet ble økt fra ti divisjoner til 25-26 divisjoner, 6-7 stridsvognsbrigader og flere separate avdelinger, i alt 600&nbsp;000 mann.<ref>Laaksonen, Lasse (1999). ''"Kannaksen taistelut".'' in Leskinen, Jari; Juutilainen, Antti. ''Talvisodan pikkujättiläinen.'' s. 424–425.</ref>

=== Massiv sovjetisk offensiv på Det karelske nes ===
[[Fil:Soviet-t26-destroyed-february-1940-winterwar.png|thumb|En hvitmalt sovjetisk T-26 stridsvogn ødelagt av en finsk Kasapanos ved Mannerheimlinjen i februar 1940]]
[[Fil:Finnish-lightmachinegun-skis-winterwar.png|mini|Finsk lett maskingevær, med ski som underlag, fra fronten ved Viborg {{Byline|WSOY kuva-arkisto}}]]

Den 15. januar 1940 innledet Den røde armé kontinuerlige bombardementer mot de finske forsvarslinjene, mens de systematisk rekognoserte forsvarsverkene. Russernes bombardement slet på forsvarerne og Mannerheimlinjens befestninger. Om dagen søkte finnene ly for bombardementene i sine festningsanlegg, og om natta reparerte de skadene som var blitt påført dem i løpet av dagen. Situasjonen førte raskt til utmattelsessymptomer blant finnene, som i løpet av denne perioden mistet over 3000 mann. Russerne utførte også sporadisk små infanteriangrep bestående ofte av ett eller to kompanier.

Den 1. februar 1940 ledet general Timosjenko det første angrepet med 4 infanteridivisjoner mot de finske stillingene ved Summa. I løpet av offensivens første døgn ble 300&nbsp;000 skudd løsnet mot de finske forsvarsstillingene. Samtidig ble stillingene ved Summa bombardert av 500 sovjetiske bombefly. Angrepet skulle kun være en slags demonstrasjon, hvor russerne eksperimenterte med den såkalte «oppdrags-taktikken» («Auftragstaktik»), som den tyske [[Wehrmacht]] brukte under [[felttoget i Polen i 1939]]. De underordnede offiserene fikk fullmakt til fritt å planlegge sine operasjoner og fritt bruke troppene etter sitt eget beste skjønn for å gjennomføre det oppdraget de hadde fått. Finnene hadde på dette tidspunkt kun 2 panservernkanoner til rådighet for hvert regiment, og ettersom de sovjetiske infanteri- og stridsvognsenhetene nå koordinerte operasjonene sine med hverandre, var det umulig å sende ut panserverntropper armert bare med improviserte panservernvåpen.<ref name="Trotter, William R.: side 214">Trotter, William R.: side 214-215</ref>

1. februar ble en dag med kontinuerlige sovjetiske angrep mot de finske bunkerne, men de sovjetiske angrepene førte kun til begrensede territoriale gevinster. Angrepene økte i omfang de neste to dagene, og det ble kjempet hardt om kontrollen over hver bunker. Den 3. februar hadde over 1000 sovjetiske soldater falt. Den 6. februar ble en sovjetisk angrepsstyrke langs Johannes-hovedveien sørvest for Summa stanset etter å ha blitt utsatt for et finsk artilleribombardement, og den 7. februar kunne de finske soldatene rapportere om 90 ødelagte sovjetiske stridsvogner, til tross for mangelen på panservernvåpen.<ref name="Trotter, William R.: side 216">Trotter, William R.: side 216</ref>

I elleve dager holdt de finske styrkene stillingene langs Mannerheimlinjen mot de mindre sovjetiske angrepene, som fortløpende ble evaluert av den sovjetiske ledelsen. Mens artilleribombardementene fortsatte, forverret situasjonen seg for de finske soldatene for hver time som gikk. På grunn av den kritiske mangelen på ammunisjon fikk det finske artilleriet den 8. februar ordre fra general Öhquist om kun å åpne ild mot direkte truende angrep som ikke kunne bli slått tilbake med infanterivåpen alene.<ref name="Trotter, William R.: side 218">Trotter, William R.: side 218</ref>

[[Fil:DotSJ5.jpg|mini|De ødelagte restene av «Million-Dollar-bunkeren», fotografi fra 2009 {{Byline|А.Н. Мухранов}}]]

Den 12. februar hadde russerne samlet 123. divisjon og 35. lette stridsvognsbrigade som forberedelse til en massiv offensiv i Summa-Lähdesektoren. Klokken 08.00 ble de finske styrkene i sektoren utsatt for et langt artilleribombardement som varte i 2 1/2 time, og ved middagstid angrep to regimenter fra 123. divisjon de finske stillingene.<ref name="Trotter, William R.: side 227">Trotter, William R.: side 227</ref> Et regiment angrep direkte mot den såkalte «Million-Dollar-bunkeren», mens en bataljon støttet av to stridsvognskompanier gikk etter «Poppius-bunkeren». Etter harde kamper ble den røde fanen heist over «Poppius-bunkeren» kl. 12:30, mens «Million-Dollar-bunkeren» holdt stand til klokken 05.00 neste dag, etter at ingeniørtropper sprengte bunkeren ved hjelp av 225&nbsp;kg sprengstoff.<ref name="Trotter, William R.: side 228">Trotter, William R.: side 228</ref>

Gjennombruddet i den finske forsvarslinjen ved Lähdeavsnittet var en katastrofe for det finske forsvaret av Mannerheimlinjen. Men gjennombruddet fikk ikke tilstrekkelig oppmerksomhet fordi de sovjetiske styrkene på dette tidspunkt hadde brutt gjennom de finske forsvarsstillingene langs Mannerheimlinjen på flere steder. Et motangrep av 5. divisjon var planlagt til den følgende morgen, men kun ett infanteriregiment (JR 14) kunne umiddelbart iverksette det, ettersom de to andre regimentene (JR 13 og JR 15) var beordret til å forsterke andre deler av Mannerheimlinjen.<ref name="Trotter, William R.: side 229">Trotter, William R.: side 229</ref>

De sovjetiske styrkene forsøkte å utnytte gjennombruddet i den finske forsvarslinjen. Et sovjetisk panserregiment nådde helt frem til veikrysset ved Lähde, men fikk ordre om å stanse der. Til tross for at Den røde armé hadde en overlegen seier innen rekkevidde, fikk panserspydspissen stoppordre.

Mange finske kompanier ble under kampene redusert til det halve av deres opprinnelige styrke, og et kompani mistet 86 av 100 mann. I løpet av natten mellom den 14. og 15. februar begynte finnene å trekke seg tilbake fra stillingene ved Summa. Om morgenen den 15. februar inntok to sovjetiske divisjoner støttet av 100 stridsvogner de forlatte stillingene ved Summa. Klokken 16 samme dag ga Mannerheim ordre om en allmenn retrett til Mellomlinjen.<ref name="Trotter, William R.: side 233">Trotter, William R.: side 233</ref>

=== Kampene i Mellomstillingen ===
Den finske tilbaketrekningen fra Mannerheimlinjen fikk også konsekvenser for den militære ledelsen. Den 19. februar byttet Mannerheim ut generalløytnant Hugo Östermann, sjefen for Nessets Armé, med generalmajor og sjef for III. armékorps [[Erik Heinrichs]]. Han ble i sin tur erstattet av generalmajor [[Paavo Talvela]]. 1. Divisjon og 2. Divisjon ble trukket ut av II. armékorps og dannet I. armékorps under ledelse av generalmajor [[Taavetti Laatikainen]]. Hensikten med å danne dette nye armékorpset var å gi II. armékorps mulighet for helt og fullt å konsentrere seg om forsvaret av Viborg.

Man kan med god grunn hevde at den såkalte ''Mellomstillingen'' eksisterte mer på kartet enn i virkeligheten. Den begynte i vest ca. 10&nbsp;km syd for Viborg, ved Samola-viken, derfra gikk den østover via Näykkijärvi, Muolanjärvi, Äyräpäänjärvi til Salmenkaita og Suvanto og fulgte Vuoksen ned til Taipale. Det fantes noen ferdigbygde forsvarstillinger, men de var bygget i 1920-årene og nå foreldet.

Slik som situasjonen hadde utviklet seg, var det av avgjørede betydning for det finske forsvaret at Mellomstillingen kunne holdes i de 3-4 ukene som fortsatt trengtes for å bygge den nye forsvarslinjen over Tali-Vuoksen ferdig. Samtidig gjaldt det å holde Viborg.

Den 19. februar gjenopptok sovjetstyrkene sin offensiv og angrep med en ca. 8&nbsp;km lang infanteri- og panserkolonne i området mellom Näykkijärvi og Kämäränjärvi, der den lange Mustalampiåsen som gikk i nordlig retning ga gode fremrykningsforhold for de sovjetiske stridsvognene. Sovjetrusserne klarte å trenge ca. 3 kilometer inn i de finske linjene, og til tross for finske motanrep klarte finnene ikke å kaste dem tilbake. Også ved Näykkijärvis østre strand klarte sovjetrusserne å bryte gjennom de finske stillingene og bite seg fast. De sovjetrussiske angrepene fortsatte så med i alt 4 divisjoner dagen etter, til tross for store tap. Den 26. februar ga Mannerheim ordre om at I. og II. armékorps skulle trekke seg tilbake til den bakre stillingen Tali-Vuoksen. Mellomstillingen hadde da holdt i de tolv døgn som var blitt utnyttet til best mulig å bygge ut T-stillingen, den site finske forsvarsstillingen. Skulle denne falle, ville veien ligge åpen for de sovjetiske styrkene mot Helsingfors og Savolax.

=== Angrep over Viborg-bukten ===
[[Fil:Karelian Isthmus 13 March 1940 finnish.png|right|thumb|Stillingen på Det karelske nes 13. mars 1940]]
Etter at tilbaketrekningen til T-stillingen var fullført 3. mars, sto den finske ledelsen overfor store problemer. Den sovjetrussiske offensiven hadde uttømt de finske reservene. Nå måtte reserver fremskaffes til Det karelske nes og til forsvaret av den bukten ved Viborg, der forsvaret besto av en gruppe kystartillerister ledet av oberst Arvo Lyytinen. I denne vanskelige situasjonen bestemte Mannerheim seg for å overlate ansvaret for Salla-avsnittet til den svenske frivilligkåren på ca. 8000 mann,derav ca. 700 nordmenn. Ordren om overtagelse ble gitt 19. februar med effekt fra 22. februar, da den svenske frivilligkåren overtok frontansvaret i 47 graders kulde. Ett infanteriregiment og to bataljoner ble på denne måten frigjort og kunne overføres til det Karelske Nesset.

Sovjetroppene angrep i to hovedretninger over Viborgske-bukten – det ene over Uuransari, Suonionsaari og Raansari ca. ti km sydvest for Viborg, og det andre litt lenger vest langs Pulliniemi-odden mot Häränpäänniemi og Vilaniemi. Den 4. mars måtte de finske styrkene trekke seg tilbake til Ravansaari, hvor de holdt ut til kvelden 8. mars.

Etter at sovjetrusserne fikk fotfeste på venstre side av Viborg-bukten, gjorde de store anstrengelser for å utvide brohodet og bryte gjennom de finske forsvarsstillingene. Den 7. mars lyktes det de sovjetrussiske styrkene å avskjære veien mellom Viborg og Säkkijäri, og det innebar at kystsektoren ble delt i to. Ved krigens slutt seks dager senere var dette brohodet blitt utvidet til et område på 10 x 7&nbsp;km.

=== Fronten svikter ved Vuosalmi ===
Sovjetstyrkene hadde helt fra krigsutbruddet utøvd et sterkt press mot Taipale for å få et gjennombrudd på dette frontavsnittet, men uten å lykkes. I slutten av februar var trykket imidlertid redusert i takt med de russiske fremgangene på vestsiden av Det karelske nes og ved gjennombruddet ved Summa. Tilbaketrekningen av I. og II. armékorps til T-stillingen medførte også at III. armékorps fikk sin frontlinje forlenget med 20&nbsp;km. Dette fremstod nå som de finske styrkenes svakeste punkt, og for sovjetrusserne som en gyllen anledning til å innta [[Kexholm]]. Den finske ledelsen var klar over forholdet og overførte derfor 2. divisjon fra I. armékorps til generalmajor Paavo Talvelas III. armékorps. Imidlertid var divisjonen så svekket at Talvela overførte JR 23 fra Taipale for å forsterke 2. divisjon ved Vuoksen. JR 23 under kommando av oberstløytnant Matti Laurila var først på plass og grupperte seg i forsvar ved Vuoksens søndre strand på åsene ved Äyräpää. Denne stillingen var av stor betydning da man herfra behersket de lavreliggende områdene nord for Vuoksen.
 
Stridene ved Äyräpää begynte 29. februar. En sovjetrussisk bataljon angrep, men ble slått tilbake. Angrepet ble gjentatt både 1. og 2. mars. Den 3. mars angrep sovjetrusserne på bredere front og lyktes i å innta øya Mustasaari og kirkebakken i Äyräpää, hvorved de behersket fergeleiet ved Vuosalmi og avskar forsyningslinjene til de finske styrkene rundt Äyräpää. Den sovjetiske 13. armé angrep med 5 divisjoner, og generalmajor Talvela måtte frigjøre ytterligere tre bataljoner fra Taipale-avsnittet og to bataljoner fra 8. divisjon, som hadde ansvaret for Suvantoavsnittet litt lenger nordvest, for å stå imot det sovjetrussiske trykket.
 
Den 5. mars forøkte de finske styrkene et motangrep mot kirkebakken i Äyräpää, med styrker fra 8. Divisjon, men de ble slått tilbake med store tap. Samme dag angrep sovjetrusserne igjen og inntok øya Vasikkasaari. Under presset fra de sovjetiske angrepene besluttet nå generalmajor Talvela å beordre hele 21. divisjon fra Taipale og nordover for å forsterke forsvaret av Vuoksen. De finske tapene økte nå, og den 13. mars var 21. divisjons styrke redusert til under tusen mann.
 
Den 11. mars klarte sovjetrusserne også å ta seg over Vuoksen og fikk et brohode ved Vuosalmi. Samme dag mistet finnene også området Vitsaari på 2. divisjons frontavsnitt. Det var nå ikke mange finske soldater igjen, og det sies at det ved våpenstillstanden 13. mars kl. 11 bare var åtte mann som reiste seg i stillingene til JR 23.

=== Trykket mot Viborg øker ===
[[Fil:Red Army Finnish flag Winter War.png|miniatyr|høyre|Sovjetiske soldater med et erobret finsk flagg.]]
De første dagene i mars måtte den finske militære ledelsen konsentrere alle krefter om de to kritiske områdene på Det karelske nes, Viborg-bukten og Vuosalmi. Men det var klart at det bare var et tidsspørsmål når sovjetarméen også ville angripe T-stillingen på bred front, fremfor alt på avsnittet øst og nordøst for Viborg, som tilhørte II. Armékorps' ansvarsområde. 3. divisjon hadde ansvaret for forsvaret av indre del av Viborg-bukten og selve Viborg by, mens 5. divisjon var gruppert ut nord for Viborg. Videre østover sto 23. divisjon og 1. divisjon. Det finske hovedkvarteret spilte et høyt spill ved å konsentrere alle tilgjengelige styrker til områdene ved Viborg-viken, byen Viborg og Vuosalmi. Dette medførte at Taipale-fronten og I. armékorps' frontavsnitt ble forsvart av minimale styrker. Det viste seg imidlertid at finnene hadde tydet de sovjetrussiske planene riktig, noe som var en forutsetning når man med de små styrker som var tilgjengelige skulle stå imot og unngå et fullstendig sammenbrudd. Men det må ikke glemmes at de finske divisjonene hadde lidd store tap og nå var blitt sterkt desimert etter 3 måneders nærmest umenneskelige påkjenninger, og at de nå sto overfor en knusende overmakt. 

Sojetstyrkene nådde frem til T-stillingen 3. mars og fikk stridskontakt, men det drøyde til den 7. mars før de angrep på II. armékorps' svakeste avsnitt, mellom Kärstilänjärvi og Lyykylänjärvi, som ble forsvart av 23. Divisjon. Både innenfor II. armékorps og ledelsen for 23. divisjon hadde man regnet med at det avgjørende angrepet ville komme mot Viborg. Angrepet kom derfor som en stor overraskelse på finnene, ikke minst for JR 62, som hadde ansvaret for den østre delen av frontlinjen. Det hele sluttet med at en av regimentets bataljoner ble helt overrasket; flere finske soldater ble tatt til fange, og resten flyktet bakover i panikk. Man må også ta i betraktning at 23. divisjon var en erstatningsavdeling og kanskje den dårligst trente og utrustede divisjon i den finske hær. En annen årsak var at divisjonen hadde fått ordre om å flytte til Viborg-bukten, og divisjonsjefen oberst Wolde Oinonen var allerede på vei dit for å rekognosere. 

Et motangrep for å tette gjennombruddet ble foretatt 8. mars, men dette ga ikke noe resultat. De sovjetrussiske angrepene fortsatte de påfølgende dagene med fornyet intensitet. Det var ingen reserver å sette inn, og sovjetrusserne trengte helt frem til Portinhoikka. På de øvrige avsnittene i T-stillingen var situsjonen fortsatt under kontroll. Trykket mot Viborg var hardt, men oberst Isaksons 5. divisjon nordøst for byen gjorde hard motstand i forstaden Karjala og rundt Tammisuo jernbanestasjon. Oberst Kaila med sin 3. divisjon holdt stillingene i syd foran det egentlige byområdet. Hovedansvarlig for forsvaret av Viborg var sjefen for II. armékorps, generalløytnant Harald Öhquist. Ved ildopphør 13. mars var Viborg fortsatt på finske hender.

=== Våpenhvile ===
[[Fil:Evacuees from East-Finland.jpg|mini|Finske sivile evakueres fra områder erobret av sovjetiske styrker]]
Sovjetiske etterretningskilder informerte den sovjetiske ledelsen om de alliertes planer om å gripe inn i konflikten, men ikke om detaljene manglende beredskap hos de allierte. Derfor følte russerne seg tvunget til å få om en rask slutt på krigen før de allierte ville gripe inn og erklære krig mot Sovjetunionen.

Sovjetunionen led store tap i den fire måneder lange krigen. En sovjetisk general bemerket at «vi hadde vunnet nok land til å begrave våre døde». Tapstallene varierer voldsomt. Ifølge de offisielle sovjetiske tapstallene som ble offentliggjort rett etter krigen utgjorde tapene 48&nbsp;000 som var drept, dødelig såret eller savnet i kamp. Etter en nylig publisert undersøkelse skal det virkeliget tallet ha vært 391&nbsp;800.<ref>A.E.Taras, ''Soviet-Finland 1939-1940 war'', Minsk, 1999.</ref> 

Ifølge [[Nikita Khrusjtsjov]] ble 1,5 millioner mann sendt til Finland og 1 million ble drept, mens 1&nbsp;000 fly, 2&nbsp;300 stridsvogner og panservogner og en enorm mengde av annet krigsmateriell gikk tapt.<ref>{{kilde www|url=http://www.kaiku.com/winterwar.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-07-24 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090302160341/http://www.kaiku.com/winterwar.html |arkivdato=2009-03-02 }}</ref> En annen kilde angir tallet til å være 126&nbsp;875 drepte og 264&nbsp;908 sårede.<ref>[http://www.soldat.ru/doc/casualties/book/total.html www.soldat.ru] {{Wayback|url=http://www.soldat.ru/doc/casualties/book/total.html |date=20080329072336 }}</ref> Det mest realistiske tapstallet ligger antagelig omkring 270&nbsp;000<ref name="Krivosheev" /> og minst 2&nbsp;268 stridsvogner.<ref>Kantakoski, p. 286</ref> Det mest realistiske tallet for tilfangetatte russere ligger omkring 5&nbsp;600.<ref name="Krivosheev" />

Finlands tap utgjorde omkring 26&nbsp;662 drepte, 39&nbsp;886 sårede og 1&nbsp;000 tilfangetatte. Tallet på falne inkluderer 3&nbsp;671 hardt sårede som døde av sine sår etter at krigen var slutt, uten å forlate sykehusene, for noen flere år senere.<ref name="tappiot">Finnish Defence College, ''Talvisodan historia 4'', p.406, 1991, ISBN 951-0-17566-8, WSOY.</ref><ref name="WinterWarCom">[http://www.winterwar.com Winter War Website]</ref>