Redigerer Sovjetunionen (avsnitt)

== Økonomi ==
[[Fil:Magnitogorsk steel production facility 1930s.jpg|miniatyr|upright|Stålverket i [[Magnitogorsk]] på 1930-tallet]]
Etter den såkalte [[krigskommunisme]]n under [[Den russiske borgerkrigen|borgerkrigen]] hadde Lenin innført den såkalte «nye økonomiske politikk» ([[NEP]]) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta [[femårsplan]]er for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning. Den første femårsplanen ble lansert i 1928. Under [[andre verdenskrig]] ble mye sovjetisk industri flyttet langt østover for å unngå at den skulle falle i hendene på tyskerne. Etter krigen ble mye tysk industri tatt som krigsbytte, sammen med kunnskapsrike tyske ingeniører og vitenskapsmenn.

Etter NEP-perioden hadde Sovjetunionen en sentralstyrt økonomi – såkalt [[planøkonomi]]. All økonomisk virksomhet fant sted etter planer fra byrået [[Gosplan]]. Før kollapsen var den sovjetiske økonomien den største planøkonomien i verden. Sovjetunionens [[bruttonasjonalprodukt]] (BNP) var estimert til 2,4 [[billion]]er [[USD]] (1986), noe som tilsvarte 8&nbsp;375 USD pr. innbygger. Den økonomiske veksten (justert for inflasjon) var på samme tid ca. 1,5&nbsp;%.<ref>
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0009%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Economy
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = Gross National Product (GNP): Estimated at US$2.4 trillion (= norske billioner) in 1986; US$8,375 per capita in 1986; real growth rate in 1988 about 1.5 percent, continuing deceleration begun in mid-1970s.
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDQ7T20s?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0009%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref> Til sammenligning hadde [[Norge]] i 1989 et BNP på 75,8 milliarder USD (17&nbsp;900 pr. innbygger) og en økonomisk vekst på 5,7&nbsp;%, mens [[USA]] hadde BNP på $5,2 billioner USD (21&nbsp;082 pr. innbygger) og en økonomisk vekst på 2,9&nbsp;%.<ref name="CIA2">
{{Kilde www
|url=http://www.gutenberg.org/dirs/etext91/world12.txt
|tittel=The 1990 CIA World Factbook 
|besøksdato=23. august 2008 
|utgiver=[[Central Intelligence Agency]] (Internett-utgave tilrettelagt av [[Prosjekt Gutenberg]])
| dato=1. april 1991}}</ref>

Det sovjetiske jordbruket var hovedsakelig basert på kollektivbruk og statsbruk, disse stod for mesteparten av produksjonen av [[hvete]], [[poteter]], [[sukker]], [[bomull]], [[solsikker]] og [[lin]]. Private jordstykker var også viktige i matproduksjonen, her ble det spesielt produsert [[kjøtt]], [[melk]], [[fugleegg|egg]] og [[grønnsaker]]. Det var stadig underproduksjon av mat, og store mengder korn og kjøtt måtte importeres. Selv om jordbruket stadig ble prioritert fra statens side var det mange strukturelle svakheter i systemet, blant annet utilstrekkelig gjødsling, manglende kjølesystemer, dårlig lagring og transport, samt urealistisk planlegging og styring av landbrukssektoren. Videre hadde kun 1,1&nbsp;% av jordbruksarealet optimale [[nedbør]]smengder, noe som gav sterkt varierende kornhøster. Store deler av landet lå også for langt nord til å kunne brukes til effektivt jordbruk.<ref name="LOC-eco" />

Hovedårsaken til matknappheten var imidlertid [[korrupsjon]], lav arbeidsmoral og svinn. Én tredjedel av produserte varer på kollektivbrukene og statsbrukene forsvant på veien fra jordet til konsumentene. Samtidig hadde bønder liten grunn til å slite seg ut på kollektivbrukene; en bonde i 1950 fikk {{Brøk|2|3}} av inntekten sin fra å jobbe på sitt lille private jordstykke på fritiden og kun {{Brøk|1|3}} fra fulltidsjobben i stats- eller kollektivbruket. Når bøndenes små, private jordstykker i 1950 stod for 38&nbsp;% av landets samlede matproduksjon er det tydelig at produktiviteten på fellesjorden var langt lavere enn den kunne ha vært.<ref>
{{Kilde bok
| forfatter=McCauley, Martin 
| redaktør= 
| utgivelsesår=2008 
| tittel=The Rise and Fall of the Soviet Union 
| utgivelsessted=Harlow 
| forlag=Person 
| side= 290 og 442
| isbn=978-0-582-78465-9 
| url= }}</ref> Selv om Khrutstsjov i 1960 erklærte at Sovjetunionen skulle gå forbi USA i kjøttproduksjon innen 1980 var det lite som endret seg. På begynnelsen av 80-tallet stod de 4&nbsp;prosentene av de totale dyrkede landområdene som ble drevet privat for 60&nbsp;% av potetavlingene, 40&nbsp;% av frukt og grønnsaker og mellom 30 og 40&nbsp;% av produksjonen av kjøtt og egg. Samtidig gikk tallet på kollektivbrukbønder ned fra 17 millioner på midten av 60-tallet til 9 millioner i 1980, noe som ytterligere bidro til problemene i jordbruket.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Steinfeld, Hans Wilhelm
| utgivelsesår= 1982
| tittel= Arven etter Bresjnev
| forlag= Cappelen
| side= 147–149
| isbn= 82-02-09064-4}}</ref>

Sovjetunionen hadde verdens største havgående fiskeflåte, som ble etterfulgt av store, moderne fiskeforedlingsskip. Mesteparten av fisket foregikk i [[Atlanterhavet]] og i [[Stillehavet]], kun 10&nbsp;% av fisket ble gjort i innsjøer og i elver.<ref name="LOC-eco">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0009%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Economy
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDQ7T20s?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0009%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>
[[Fil:DneproGES.jpg|miniatyr|Sovjetunionen var selvforsynt med kraft, etter en massiv utbygging av atomkraftverk og vannkraftverk. Bildet viser byggingen av vannkraftverket [[Dneproges]] i [[Zaporizjzjia]] i Ukraina, ca. 1930.]]

Sovjetisk industri vokste etter hvert og gjorde landet til det nest største industrilandet i verden. Graden av industrialisering varierte stort innad i landet, de mest industrialiserte delene av Sovjetunionen var det nordvestlige Russland, områdene like øst for [[Ural]] og det østlige Ukraina. Minst industrialisert var Sentral-Asia, Moldova, Belarus og det vestlige Ukraina.<ref>
{{Kilde artikkel
| forfatter= Dienes, Leslie
| tittel= Investment Priorities in Soviet Regions
| publikasjon= Annals of the Association of American Geographers
| utgivelsesår=1972
| bind=62
| nummer=3
| side=437–454
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/2562297 jstor]
}}</ref> De høyest prioriterte industrisektorene var maskinindustrien og metallindustrien, i tillegg til produksjonen av forsvarmateriell. Produksjonen av forbruksvarer ble i liten grad prioritert. Mesteparten av forskningsressursene ble brukt i forsvarssektoren. Sovjetunionen var selvforsynt med energi og var en viktig eksportør av kraft. Landet var på slutten verdens største produsent av [[olje]] og [[naturgass]], og verdens nest største produsent av [[kull]]. De viktigste kildene til elektrisk strøm var kull, [[petroleum]], [[atomenergi]] og [[vannkraft]].<ref name="LOC-eco" />

Det var et mål for sovjetmyndighetene å være selvforsynte, og utenrikshandelen spilte derfor en mindre rolle for landets næringsliv. I 1985 var importen og eksporten samlet på 185,9 milliarder USD, noe som kun utgjorde 4&nbsp;% av BNP. Landets viktigste handelspartnere var de andre kommunistiske landene i Øst-Europa, handelen med disse utgjorde 67&nbsp;% av utenrikshandelen. Av den resterende utenrikshandelen var 22&nbsp;% med [[i-land]] og 11&nbsp;% med [[u-land]]. De viktigste eksportvarene var petroleumsprodukter, industriutstyr, metaller, tømmer, landbruksvarer, maskinutstyr og våpen og annet militært utstyr. De viktigste importvarene var korn og andre jordbruksvarer, stål (spesielt rørledninger), industrivarer og forbruksvarer. Handelen med andre kommunistiske land foregikk på bilateral basis, der importen og eksporten var like stor. Med vesten var det stadig underskudd i handelsbalansen, men dette ble oppveiet av inntekten ved våpeneksport til [[den tredje verden]].<ref name="LOC-eco" /> Kjente sovjetiske eksportvarer inkluderte bilmerkene [[Lada]] og [[Moskvitch]], lastebilene [[Kamaz]] og [[Ural kjøretøyfabrikk|Ural]], våpen som automatgeværet [[AK-47]] og [[stridsvogn]]en [[T-55]], kameramerket [[Zenit (kamera)|Zenit]] og andre.

Veksten støtte på problemer fra 1970-tallet, hvor industrivekst basert på mengde med arbeidskraft og tilgjengelige råvarer ikke lenger var mulig. Kvaliteten måtte heves for å hevde seg på eksportmarkedet, noe som viste seg vanskelig å få til. Produksjonen av forbruksvarer var alltid mindre enn etterspørselen, noe som førte til en vedvarende vareknapphet. Kvaliteten på mat, klær, husvære og tjenester var også ofte utilstrekkelig for innbyggerne. Sent på 1980-tallet ble det innført økonomiske reformer, spesielt under Gorbatsjovs ''[[glasnost]]'', hvor sentral styring ble redusert til fordel for økt lokalt selvstyre og en viss markedstilpasning.

[[Fil:Soviet Union-1961-Bill-25-Obverse.jpg|miniatyr|Sovjetisk 25-rubelseddel, 1961.]]

Sovjetunionens valuta het ''rubel'' (valutakode: [[Sovjetisk rubel|SUR]]), og var delt inn i 100 kopek. Det var ikke lov å omsette rubler utenfor landets grenser, og innenlands ble vekslingskursen bestemt av myndighetene. Under valutareformen i 1961 ble kursen satt til 90 kopek for én dollar.<ref>
{{Kilde artikkel
| forfatter= Bornstein, Morris
| tittel= The Reform and Revaluation of the Ruble
| publikasjon= [[The American Economic Review]]
| språk=
| utgivelsesår=1961
| dato=
| bind=51
| nummer=1
| side=117–123 
| url=
| doi=
| pmid=
| isbn=
| issn=
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/1818912 jstor]
}}
</ref> Kursen kunne variere fra år til år, for eksempel gikk den gradvis fra 0,838 rubler for én dollar i 1985 til 0,580 rubler for én dollar i 1990.<ref name="CIA">
{{Kilde www
|url=http://www.gutenberg.org/dirs/etext92/world91b.txt 
|tittel=The 1991 CIA World Factbook 
|besøksdato=20. august 2008 
|utgiver=Central Intelligence Agency 
| dato=15. oktober 1991}}</ref> Siden vekslingskursen mot andre valutaer var satt urealistisk høyt vokste det frem et stort svartbørsmarked for handel med utenlandsk valuta i Sovjetunionen.

Sovjetunionen hadde i 1991 ca. 1&nbsp;100 flyplasser med permanent dekke. Flyflåten var på ca. 4&nbsp;000 sivile fly. Jernbanenettet var på samme tid på totalt 147&nbsp;400 kilometer, hvorav 53&nbsp;900 var elektrifisert. Veinettet var på 1&nbsp;757&nbsp;000 kilometer, hvorav 1&nbsp;310&nbsp;600 hadde fast dekke. Landet hadde 123&nbsp;700 kilometer med navigerbare vannveier (ikke inkludert [[Kaspihavet]]). Sovjetunionens viktigste havnebyer var [[Leningrad]], [[Riga]], [[Tallinn]], [[Kaliningrad]], [[Liepāja]], [[Ventspils]], [[Murmansk]] og [[Arkhangelsk]].<ref name="CIA" /> Det sovjetiske handelsflåten var på ca. 2&nbsp;500 havgående fartøyer.<ref name="LOC-eco" />