Redigerer Slaget ved Waterloo (avsnitt)

=== Tapere og seierherrer ===
Marskalk Grouchy, som fortsatte å følge sine ordre, slo dagen etter general Johann Adolf von Thielmann i [[slaget ved Wavre]] og trakk seg tilbake i god orden, til prisen av {{formatnum:33000}} franske soldater som aldri nådde slagfeltet sør for Waterloo. Samme dag sendte Wellington til Storbritannia sin offisielle rapport som beskrev slaget, den ankom London den 21. juni 1815 og ble publisert som ''[[London Gazette|London Gazette Extraordinary]]'' den 22. juni.<ref>{{London Gazette|issue=17028|startpage=1213|date=22. juni 1815|accessdate=19. mai 2010}}</ref> Wellington, Blücher og andre koalisjonsstyrker rykket så videre frem mot Paris.

[[Fil:Cuirass holed by a canonball at Waterloo Antoine Fauveau 18Juin 1815.jpg|mini|Rustning som tilhørte den franske rytterkarabineren Antoine Favreau. Den ble gjennomhullet av en kanonkule ved Waterloo, og Favreau ble bare 23 år gammel (Musée de l'Armée, Paris).]]

Den 24. juni 1815 kunngjorde Napoléon sin andre [[abdikasjon]]. I de siste trefningene i Napoleonskrigene ble marskalk [[Louis Nicolas Davout]], Napoléons krigsminister, slått av Blücher i slaget om Issy den 3. juli 1815.<ref>[http://www.fromoldbooks.org/Wood-NuttallEncyclopaedia/i/issy.html Nuttal Encyclopaedia: Issy]</ref> Napoléon forsøkte å flykte til USA, men Storbritannias [[Royal Navy]] blokkerte franske havner for å hindre ham i å unnslippe. Han overga seg den 15. juli til [[kommandør]] Frederick Maitland på HMS «Bellerophon». Det var fortsatt kamper mot franske festninger, den som holdt ut lengst var [[Longwy]], den kapitulerte den 13. september 1815. Den 20. november ble [[Paris-traktaten av 1815|fredstraktaten]] undertegnet og kong [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]] ble gjeninnsatt. Napoléon ble sendt i eksil til [[St. Helena]], hvor han døde i 1821.<ref name="Hofschroer-274-276-320">{{Harvnb|Hofschröer|1999|pp=274–276, 320}}</ref>

<blockquote>«Deres kongelige høyhet, – Utsatt for de fraksjoner som deler mitt land, og fiendeskapet fra stormaktene i Europa, har jeg avsluttet min politiske karrière, og jeg kommer, som [[Themistokles]], for å be om generøsiteten til det britiske folk. Fra deres kongelige høyhet ber jeg om lovens beskyttelse, og overgir meg til den sterkeste, den mest utholdende, og den mest generøse av mine fiender.», Napoléon. (brev til prinsregenten hvor han overgav seg)<ref name="Booth-57">{{Harvnb|Booth|1815|p=57}}</ref></blockquote>

Generalmajor Maitlands 1st Foot Guards ble antatt å ha slått keisergardens grenaderer, selv om de «bare» hadde møtt jegere fra den nylig opprettede midlere garden.<ref name="Barbero 2006 264">{{Harvnb|Barbero|2006|p=264}}</ref> I erkjennelsen av bragden ble de uansett hedret med tittelen Grenadier Guards og fikk benytte bjørneskinnsluer tilsvarende de keisergarden brukte. Storbritannias Household Cavalry kopierte tilsvarende de franske kyrassérenes brystplate som et tegn på deres suksess mot sine pansrede franske fiender. Effekten av [[lanse]]n førte til at den ble tatt i bruk over det meste av Europa. Britene la om deres første lette kavaleriregiment til [[lansenér]]er i 1816, uniformene var basert på det polske 1. lette kavaleriregiment fra keisergardens lansenérer.