Redigerer Slaget om Storbritannia (avsnitt)

=== Hovedangrepet mot flyplassene ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1969-094-18, Dornier Do 17 und Supermarine Spitfire.jpg|mini|Spitfire i ferd med å angripe [[Dornier Do 17]] bombefly {{Byline|Speer / Deutsches Bundesarchiv}}]]
Den 23. august beordret Göring at de britiske flyplassene skulle angripes. Den 24. august ble en rekke flyplasser bombet, men også havnebyen [[Portsmouth]] og deler av London. RAF bombet Berlin i et gjengjeldelsesangrep natten fra 25. til 26. august, på tross av at Göring tidligere hadde hevdet at britene aldri ville klare å bombe den tyske hovedstaden.

Fra 24. august var slaget et oppgjør mellom Kesselrings ''Luftflotte 2'' og Parks ''11 Group''. Luftwaffe sendte hovedstyrken sin mot Fighter Command i den hensikt å slå dem ut, og foretok gjentatte angrep mot de britiske flyplassene. Av 33 større angrep de neste to ukene var 24 mot flyplasser. De sentrale sektorstasjonene ble truffet gjentatte ganger: Biggin Hill og Hornchurch fire ganger hver; Debden og North Weald to ganger hver. Croydon, Gravesend, Rochford, Hawkinge og Manston ble også utsatt for tunge angrep. Coastal Commands flybase i Eastchurch ble bombet syv ganger da Luftwaffe feilaktig antok det var en base for Fighter Command.

For å erstatte tapene ble 58 frivillige piloter fra Fleet Air Arm og et tilsvarende antall piloter fra det énmotors bombeflyet Fairey Battle fordelt på RAFs jagerskvadroner. Mange av de nye pilotene hadde så lite som ni timers flytid og ingen skytetrening eller øvelse i luftkamp. I denne kritiske fasen av slaget viste Fighter Command sin internasjonale karakter; flyvere fra Australia, Canada, New Zealand og Sør-Afrika deltok, i tillegg ble det satt inn polske og tsjekkoslovakiske skvadroner som Dowding tidligere hadde vært skeptisk til å benytte. Den polske 303-skvadronen ble den allierte enheten med størst antall nedskutte tyske fly.

De tyske angrepene ga imidlertid begrensede resultater, både med hensyn til ødeleggelser av flyplasser, tap av fly og piloter. Skadene etter bombing ble raskt utbedret og flyplassene var sjelden ute av drift i mer enn noen timer. Skadede fly ble reparert, mens nye ble produsert i stort tempo. I tillegg fikk britene en stadig strøm av nyutdannede piloter.