Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

==== Kollaps ved elven Meuse ====
[[fil:Bundesarchiv Bild 101I-769-0229-12A, Frankreich, Guderian, "Enigma".jpg|miniatyr|[[Heinz Guderian|Guderian]] med [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma]] krypteringsmaskin{{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-769-0229-12A / Borchert, Erich (Eric) / CC-BY-SA 3.0}}]]

Kommandant for XIX panserkorps, general Heinz Guderian, hadde allerede 12. mai antydet at han ønsket å utvide brohodet ved Sedan til en dybde av minst 20 kilometer. Hans overordnede, general [[Ewald von Kleist]], beordret ham imidlertid til å begrense det til maksimum 8 kilometer og så konsolidere stillingen. Den 14. mai bekreftet generaloberst Gerd von Rundstedt, sjef for armegruppe A, denne ordren. I praksis medførte den at stridsvognene skulle etablere seg i forsvarsposisjon. Guderian ignorerte ordren, utvidet området han kontrollerte mot sør, og begynte et selvstendig fremstøt med panserstyrker mot vest.<ref name="Frieser2012_193–194">Frieser 2012, s. 193–194, 196, 252–253, 348</ref><ref>Jackson 2003, s. 50</ref> Ifølge historikerne Julian T. Jackson og Karl-Heinz Frieser var Guderians selvstendige fremstøt den 14. mai avgjørende i felttoget. Hans initiativ dro resten av hæren med seg, da seieren kom delvis fordi den tyske overkommandoen i perioder mistet kontrollen.<ref>Jackson 2004, s. 215</ref><ref>Frieser 2012, s. 348</ref><ref>Ferris 2017, s. 301–302</ref>

De franske styrkene hadde den 14. mai fremdeles en mulighet for et motangrep. De tyske 1. og 2. panserdivisjonene hadde begynt fremrykking vestover, mens 10. panserdivisjon fremdeles ikke var over Meuse. Muligheten forsvant da et planlagt angrep fra 3 DCR ble utsatt, ifølge Frieser ved en feilvurdering av divisjonens kommandant, general Flavigny.<ref>Frieser 2012, s. 200–202</ref> I den opprinnelige planen Guderian hadde lagt frem for Manstein, skulle avledende angrep foretas i sørøst, bak Maginotlinjen, for å forvirre den franske overkommandoen, men dette elementet ble fjernet av Halder. Guderian valgte imidlertid på eget initiativ å sende 10. panserdivisjon sørover for å gjennomføre et slikt skinnangrep, for fremrykkingen valgte man platået over landsbyen Stonne (om lag 17 kilometer sør for Sedan). I det samme området hadde imidlertid general Charles Huntziger, sjef for den franske 2. armé, valgt å gjennomføre et motangrep for å ødelegge brohodene. Dette resulterte i en serie kamper om landsbyen Stonne, som varte fra 15. til 18. mai. Huntziger anså slaget som en defensiv suksess, og begrenset sine styrker til å sikre 2. armées flanke.<ref>Forczyk 2017, s. 184–185</ref><ref name="Frieser2012_206–210">Frieser 2012, s. 206–210</ref>

Kampene om Stonne var blant de hardeste under felttoget. Fransk seier ville gitt gode observasjonsmuligheter for kontroll med fransk artilleribeskytning av det tyske brohodet ved Sedan. Guderians ordre om fremrykking, som var et offensivt forsvar av brohodet ved Sedan, ledet til fransk feiltolkning av situasjonen. General Charles Huntziger, sjef for den franske 2. armé, antok at det tyske hovedfremstøtet ville gå sørover, for å ta Maginotlinjen bakfra. Etter nederlaget ved Stonne evakuerte han derfor store deler av sin 2. armé sørover mot Inor, og oppga det befestede området ved Mouzon. Med det ble den tyske åpningen ved Sedan utvidet fra 6 til 30 kilometer.<ref>Frieser 2012, s. 213–214</ref><ref name="Frieser2012_206–210"/><ref>Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 30</ref><ref>Jackson 2003, s. 52–54</ref>

Den 15. mai ble forsterkninger fra den nylig opprettede franske 6. armé splittet i harde kamper ved sine samlingsområder vest av Sedan. Det tyske angrepet skar 40 kilometer inn i den franske 9. armés sørlige flanke og tvang den 102. festningsdivisjonen å evakuere stillingene som hadde blokkert tyske panserstyrker fra XV panserkorps ved Monthermé. Mens den franske 2. arméen hadde blitt maltraktert og hadde sterkt redusert kampkraft, begynte den franske 9. armé å oppløses fullstendig. Den 9. armé hadde ikke fått tid til å etablere sine styrker under fremrykkingen inn i Belgia, og hadde blitt drevet tilbake av tysk infanteri. Det ga general [[Erwin Rommel|Rommel]] en åpning for å trenge gjennom med sin 7. panserdivisjon. En fransk panserdivisjon (1. DCR) ble sendt for å blokkere det tyske fremstøtet. Den raske tyske fremrykkingen overrumplet den franske panserdivisjonen under brennstoffylling den 15. mai og splittet den, på tross av noen tap påført de tyske styrkene, av de kraftige franske stridsvognene.<ref>Jackson 2004, s. 54</ref> Fremrykkingen til Rommels 7. panserdivisjon, sammen med general Kemps 6. panserdivisjon i senter av fronten og Guderians XIX panserkorps i sør, førte til fullstendig kollaps av den franske fronten ved Meuse.<ref>Frieser 2012, s. 239</ref>