Redigerer Sjøsamer (avsnitt)

==== Eiendom og rettigheter ====
Finneodelen som ble innstiftet på begynnelsen av 1600-tallet kom under press i slutten av århundret og utover på 1700-tallet. Det var mange nordmenn som ville flytte inn i fjordene i Nordland på denne tiden, mulighetene for boplasser kom når sjøsamene solgte sine gamle ''finnejorder''. Samene solgte eiendommene for å sanere gjeld. Eiendommene ble gjerne kjøpt opp av kjøpmenn, prester og sorenskrivere og solgt videre til innflyttere.<ref name=Huk144145>[[#Huk|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 144–145.]]</ref>

Myndighetene likte ikke denne utviklingen. Kongen ga i 1727 beskjed om at samenes privilegier skulle undersøkes, og at nye byrder ikke måtte pålegges. Kongen skriver at «en del av de norske undersåtter i Nordlandene gjør finnerne og lapperne sammensteds atskillig innpass og uret i de småe plasser, som en del av disse fra arilds tid, innerst i fjordene på en del steder ... har oppryddet».<ref name=Huk144145/>

Presset på samene fortsatte til tross for myndighetenes inngripen for å beskytte deres jordeiendommer. I 1755 kom en bestemmelse om like skattesatser for nordmenn og samer. Så i 1761 ble finneodelen avskaffet.<ref name=Huk144145/>

I Finnmark var forholdene annerledes, ved at staten eide praktisk talt all jord frem til 1775. Da kom det en forordning om salg av jordbruksland. Dette fordi staten ville stimulere til utvikling av jordbruket, og derfor ville innføre privat eiendomsrett til jord. Imidlertid var dette et brudd med samisk tradisjon som innebar at siidaen i fellesskap eide jorden. Systemet ble avviklet av flere årsaker. Både sjøsamer og innlandssamer drev nomadisk reindrift i større utstrekning enn før, dermed ble siidagrensene overskredet. Dessuten kom det innflyttende [[kvæner]] og nordmenn som fikk eiendomsrett, dermed ble det også nødvendig for samene som drev jordbruk å få samme private rettigheter.<ref name=Å26/>

Typisk viste plasseringen i kirkene rangordenen i samfunnet ellers: Handelsmenn og øvrighet satt fremme i kirken, bøndene satt på plassene lenger bak, husmenn på gallerier og samer på de minst standsmessigst plassene. Slik var det i [[Skjerstad kirke]] i Salten bygget i 1759. Her ble samen sett ned på i samfunnet, men andre steder kunne det være helt annerledes. I Tysfjord der halvparten av befolkningen var samer på slutten av 1700-tallet, levde nordmenn og samer tett sammen. De samme forholdene kjenner en til fra [[Skjomen]] i Ofoten. Sjøsamene fra gamle gårder kunne slike steder ha fremtredende stillinger i bygdesamfunnet, blant annet kjenner en til at de var [[Lagrettemann|lagrettemenn]], altså meddommere i retten.<ref>[[#Huk|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 174.]]</ref>