Redigerer Samisk historie i middelalderen (avsnitt)

=== Misjonering i middelalderen ===
[[Fil:Skigudinne.jpg|mini|Skigudinne, eller samisk kvinne på ski, bearbeidet fra [[Olaus Magnus]] (1555).]]

I 1215 ble det via Fjerde laterankonsil (av til samen fem viktige kirkemøter i Roma) stilt minimumskrav til hva som skulle til for å bli regnet som kristen. Det ble forventet at folk ble døpt, skriftet og deltok i nattverd minst én gang i året. Sannsynligvis tok samene i alle deler av Nordkalotten del i disse ritene slik at de ble godtatt som kristne, men at de samtidig praktiserte egen religion. Samene fikk ikke lov til å gi barna samiske navn, imidlertid gikk barn gjennom et hemmelig ritual og ble gitt et samisk navn. I kirken ble de døpt og gitt et navn som var akseptabelt for kirken, men på hjemveien ble det utført nye ritualer for «å vaske» av navnet de ble gitt ved dåpen. Samer hadde dermed doble navn, hvor det samiske navnet ikke måtte bli røpet til utenforstående. Også i forbindelse med nattverd var det ritualer for å kunne krysse mellom de forskjellige religiøse grensene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

I henhold til ''[[Håkon Håkonssons saga]]'' fikk kong Håkon Håkonsson bygget den første kirken i Troms rundt 1250. Folkene som bodde der måtte da ta til seg kristendommen. En kirken spesielt tiltenkt samene ble bygget i Ofoten på omtrent samme tid. På 1300-tallet fikk kong [[Håkon V Magnusson|Håkon V]] bygget en kirke og et fort ved Vardø. En kongelig kunngjøring fra 1313 formanet samene om å gå over til kristendommen. Dog kjenner en til at samene allerede rundt år 1000 tok til seg kristne symboler i deres religionsutøvelse.{{sfn|Kent|2018|p=85–90}} En mener at de første spor av utbredelse av kristendom blant samer i Sverige går tilbake til 1300-tallet. I 1345 ble samer i [[Torneå]], i dagens Lappland i Finland, døpt under en visitas av erkebiskopen av Uppsala.{{sfn|Kent|2018|p=90–94}}

Den samiske befolkningen i randsonen av bosetningsområdene ble fra slutten av høymiddelalderen påvirket av de kristne. Spesielt ser det ut til at sjøsamer i Nord-Norge var påvirket via den katolske kirkes håndhevelse av kristenrett. Imidlertid var nok ikke denne kristningen kommet særlig langt, som en beskrivelse fra Trondenes kirke sies det at det var samer «[..] fulle av magiske kunster og som i stort monn påførte de kristne skade og forfølgelse». Også fra Nord-Sverge kjenner en til misjonering blant samene i høymiddelalderen, en kjenner til at erkebiskopen av Uppsala i 1345 skal  ha døpt flere «finnar ogc Lappar» i Tornå. Sikre kilder om misjonering i Lappland har en først fra 1419.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

Kirkens menn benyttet også anledningen til å få istand vareutbytte med samene. Norges lover fra 1313 har en forordning om at fogdene tilhørende erkebiskopen i Nidaros, som farer rundt i fjordbotnene i Nord-Norge, ikke får pålegge samene med for store skatter. Selv var erkebiskopen engasjert i handel via England, og hadde dermed gode muligheter til å få omsatt innkrevde varer.{{sfn|Fjellström|1985|p=63}}

I de russiske områdene var det fra seinmiddelalderen av etablert klostre som spredde den ortodokse kristendommen. Disse misjonerte på Kolahalvøya og vest for Kvitsjøen. Hverken i norske-, svenske- eller russiske områder var innføring av kristendommen viktig for samene før ut på 1500-tallet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} Innføringen av den ortodokse kristendommen i samiske områder var mindre konfliktfylt enn overgangen til katolisisme og senere protestantismen. Årsaken var at den ortodokse kirken ikke motsatte seg blanding av kristendom og tradisjonell samisk religion. Samiske guder og ble dermed blandet inn i en kult sammen med kristne helgener.{{sfn|Kent|2018|p=94–102}}