Redigerer Samisk historie i jernalderen (avsnitt)

== Samisk kultur og bosetning rundt 1000-tallet ==
På slutten av jernalderen, altså i vikingtiden, ekspanderte den norrøne bosetningen i nord enda lengre innover i landet og nordover langs Norskekysten enn tidligere.<ref name=BNM/> Flesteparten av samene hadde lenge tilknytning til jakt, sanking og ferskvannsfiske, samt at samene ved Norskekysten drev med havfiske, altså at de var [[sjøsamer]] (kystsamer). I sørlige deler hadde noen grupper også startet tidlig med husdyr og muligens jordbruk. Samisk deltagelse i jordbruk støttes av arkeologiske undersøkelser i Misvær og Beiarn, samt av sagatekster som ''[[Flateyjarbók]]'' der ''bufinner'', altså samiske [[Fiskerbonden|fiskerbønder]], omtales rundt år 1000.{{sfn|Bratrein|2018|p=41–46}}

=== Økt handel og gjenoppretting av østlige kontakter ===
I vikingtid og starten av middelalderen øker samhandlingen mellom samene og andre grupper. I innlandet oppstår en kraftig økning av villreinfangst og jakten på pelsdyr øker også. Innenfor pelshandelen var det fortsatt de norrøne og finske bondesamfunnene som er viktige mottakere av varene. Fra omkring 800 til 900 oppstår på nytt kontakter med fjerne, østlige grupper i Nordvest-Russland, rundt Østersjøen og Finskebukta. Disse aktørene var store handelssystemer, noen var også statlige. Kontaktene mot øst viser seg i det arkeologiske materialet, som smykker i samiske graver og offerplasser. Sentralt i det østlige handelsnettverket var Novgorod, en by med internasjonale kontakter, blant annet til Vest-Europa.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=136–149}}

I vikingtid og tidlig middelalder blir fangstkulturen på ny synlig i de arkeologiske funnene. Kontakten som tas opp med fjerne samfunn var av en annen karakter enn i tidlig jernalder, ved at samene fikk erfare direkte kontakt med representanter for handelssystemene. Med disse kontaktene og den store etterspørselen etter pelsvarer fikk samene til å øke sin aktivitet, noe som kunne ha ført økt spesialisering og avhengighet av importerte varer. Knapphet på ressurser kan ha gitt økte indre motsetninger og konflikt om territoriene. I tidligere deler av jernalderen stod samene i forhold til sitt lokale redistributive system, men de blir i vikingtiden trukket inn i økonomiske rivaliseringer over ressurser og varene som de produserer. Samene kom i en mer presset situasjon, både økonomisk og kulturelt. Arkeologene ser en sterkere etnisk markering, i form av gravskikker, offerplasser, sølvskatter og andre uttrykk. Samiske kulturuttrykk som tidligere var lokalt forankret, ble mer generelle og utbredd, slik at det oppstår et felles tegnsett for å uttrykke samisk identitet/etnisitet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=136–149}}

=== Samiske gravritualer ===
[[Fil:Samisk gravkammer.jpg|mini|Et samisk gravkammer på Mortensnes, Nesseby i Finnmark. {{byline|Svein O. Solhaug}}]]

Urgravene er en type samiske graver som finnes i steinur, under berg og store steiner. Begravelsesformen oppstod i jern- og middelalder innenfor en stor del av området med samisk tilstedeværelse, og var i bruk helt opp til 1700-tallet. Likene ble svøpt i never og lagt i et luftig rom. Felles for alle slike graver er at de er anlagt i steinete landskap der ingen bodde.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}{{sfn|Hætta|2002|p=35–36}}

En annen tradisjonell samisk gravskikk var begravelser på små øyer, gjerne i elveløp. Spesielle øyer ble valgt ut og ble kun brukt til de døde. En teori er at disse stedene ble valgt for at de dødes ånder ikke skulle kunne påvirke de levende, da det var en allmenn oppfatning at slike ånder ikke kunne passere over rennende vann.{{sfn|Kent|2018|p=119–122}}

En annen rituell praksis var de såkalte ''bjørnebegravelsene''. Dette er et østlig kulturtrekk, som var vanlig i nordområdene. [[Samiske bjørnegraver|Bjørnegravene]] er opprettet fra rundt 200-tallet og tradisjonen har hold seg helt opp til 1700-tallet. Praksisen har dog hatt størst betydning i vikingtid og tidlig middelalder. Spesielt er det mange bjørnegraver i grenseområdene mellom samisk og norrøn befolkning.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}

=== Offerplasser og mulig sosial utjevning ===
[[File:Samisk offerplass i Leivset, 1964 - Norsk folkemuseum - NF.09012-015.jpg|mini|Samisk offerplass på Leivset, Fauske. {{byline|Asbjørn Nesheim}}]]

I indre deler av Norrland har en funnet flere [[samiske offerplasser]] (edelmetalldeponier) med metallgjenstander som mynter, jaktvåpen, glassperler og smykker, men også andre metallgjenstander fra 800- til 1300-tallet. Arkeologer mener at disse offerplassene har sammenheng med økt aktivitet med handelskontakter mot vest og øst. Historikeren Inga Maria Mulk (f. 1950) mener at de har hatt en viktig religiøs og sosial betydning. Med de rikdommene som samene tjente på pelshandel ville noen personer kunne få større makt og status enn andre, noe som kunne skape sosiale hierarkier. Utviklingen kunne ha ført til mindre samhold og solidaritet, og her mener Mulk at offerplassene hindret at noen ble rikere enn andre.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}

Til tross for slike offergaver er det forhold som tyder på at i alle fall noen samiske samfunn opplevde dannelse av hierarkier av sosial og religiøs art.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}} Graden av egalitet i de samiske samfunnene har vært diskutert hyppig blant historikerne. En tror mer og mer at kollektiv fordeling av fangstutbytte først og fremst gjaldt i de tilfellene der jaktmetoden krevde samarbeid, for eksempel villreinfangst eller stengselfiske. Generelt kan innslaget av fordeling og utjevning ha variert fra sted til sted og over tid,{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=349–350}} for eksempel finnes indikasjoner på at samiske samfunn var lagdelt i Mellom-Skandinavia allerede ved år null.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

=== Kristning og statsdannelse ===
[[Fil:Ansgarius predikar Christna läran i Sverige by Hugo Hamilton.jpg|mini|[[Ansgar]] (801–865), Nordens apostel, var den første kristne misjonær i Sverige. {{byline|Hugo Hamilton|Kunstner}}]]

Den samiske kulturen får en ny påvirkning da de norrøne folkene blir kristnet på slutten av jernalderen. Kristningen har både sammenheng med misjon og at herskere i Europa bruker kristendommen for å legitimere sin egen makt. I årene før 1100 ble bispeseter opprettet flere steder i Norge og Sverige, og fra da av blir kristendommen eneste tillatte tro. Dog gjøres det ikke noe forsøk på å kristne samene. Troen på samenes trolldom levde uansett videre blant de norrøne folkene, men myndighetene ville ikke ha noe av at de oppsøkte samer for å få hjelp til magi.<ref name=BNM/>

I Nord-Norge var det tidlige aristokratiet i vikingtiden avhengig av samenes ressursutnytting for sin makt. For det norske rikskongedømmet ble det også viktig å få makt og kontroll over kystleien og finneskatten. Historikerne har regnet at skatten ble en kongelig særrett fra [[Harald Hårfagre]]s tid, og ikke bare det, men at kongen fikk enerett til å kjøpe samiskprodusert pelsverk. En regner også med at de samlede skatteinntektene var så høye at det fikk betydning for det økonomiske grunnlaget for statsmakten.{{sfn|Pedersen|1994|p=12–13}}

De nordiske statene får med tiden en mer sentralisert makt. En konfliktlinje som gikk mellom storkarer i nord og den sørlig kongemakt oppstod om hvem som har rettighetene til handel og beskatning av samene. Denne retten blir i løpet av 1000-tallet et kongelig privilegium. Fra denne tiden av må samene i Vest-Skandinavia betale skatt til en kongemakt langt unna. Utover i middelalderen danner det seg sterke sentraliserte stater i de sørlige delene av Skandinavia. For dem var også makt og strategisk innflytelse over de samiske landområdene viktig.<ref name=BNM/>