Redigerer Planet (avsnitt)

=== Dynamiske egenskaper ===
==== Bane ====
{{Se også|Bane|Keplers lover for planetenes bevegelser}}
[[Fil:TheKuiperBelt Orbits Pluto Ecliptic.svg|thumb|Banen til planeten Neptun sammenlignet med [[Pluto]]s. Legg merke til [[elongasjon]]en til Plutos bane i forhold til Neptuns ([[Baneeksentrisitet|eksentrisitet]]), så vel som dens store vinkel mot [[ekliptikken]] ([[inklinasjon]]).]]
I henhold til de nåværende definisjonene går alle planeter i omløp rundt stjerner, og «[[Interstellar planet|frie planeter]]» er ekskludert. I solsystemet går alle planetene i bane rundt solen i samme retning som solen roterer (mot klokken sett ovenfra solens nordpol). Minst én eksoplanet, [[WASP-17b]], går i bane mot rotasjonsretningen til sin stjerne.{{Sfn|Anderson|2009}} Tiden for et omløp av en planets bane er kjent som dens [[Omløpstid|sideriske omløpstid]] eller ''[[år]]''.{{Sfn|Young|1902|s=324–327}} En planets år avhenger av avstanden fra stjernen; jo lengre unna den er stjernen, jo lengre varer et år. Dette skyldes en lengre bane rundt stjernen, men også at hastigheten blir mindre siden den er mindre påvirket av stjernens [[Tyngdekraft|gravitasjon]].
[[Fil:Semimajoraxis.svg|thumb|left|Illustrasjon av store halvakse]]
Fordi ingen planets bane er perfekt sirkulær, varierer avstanden fra stjernen i løpet av et år. Det nærmeste punktet fra stjernen kalles periastrum ([[perihelium]] i solsystemet), mens punktet lengst unna kalles apastrum ([[aphelium]]). På vei mot periastrum øker hastigheten siden den gravitasjonelle potensielle energien endres til kinetisk energi, akkurat som objekter i fritt fall på jorden akselererer mens de faller. På vei mot apastrum avtar hastigheten, liksom et objekt som kastes oppover på jorden mister hastigheten når den nærmer seg toppen av banen.{{Sfn|Dvorak|2005|s=}}

Hver planets bane har et sett med [[baneelement]]er:
[[Fil:Orbit1 no.svg|thumb|Skisse av et referanseplan (grått) og en banes vinkel eller inklinasjon (gul).]]
* ''[[Baneeksentrisitet|Eksentrisiteten]]'' til en bane beskriver dens [[elongasjon]]. Planeter med lav eksentrisitet har mer sirkulære baner, mens høy eksentrisitet gir mer elliptiske baner. Planetene i solsystemet har svært lave eksentrisiteter, og er derfor nær sirkulære baner.{{Sfn|Young|1902|s=324–327}} Kometer og Kuiperlegemer (så vel som flere eksoplaneter) har svært høye eksentrisiteter, og dermed svært elliptiske baner.{{Sfn|Moorhead|2008|s=475}}{{Sfn|''The Astrophysics Spectator''}} 
* ''[[Store halvakse]]'' er avstanden fra en planet til midtpunktet langs den lengste diameteren av dens elliptiske bane (se bilde). Avstanden er ikke det samme som apastrum, siden ingen planet har sin stjerne nøyaktig i midten av sin bane.{{Sfn|Young|1902|s=324–327}}
* ''[[Inklinasjon]]en'' er den [[vinkel]]en en planets baneplan danner i forhold til et referanseplan. I solsystemet er [[ekliptikken]] (jordens bane) brukt som referanseplan. En inklinasjon på 0° betyr en bane rundt jordens ekvator, 90° en bane rundt polene, og 180° en bane rundt ekvator i motsatt retning av jordrotasjonen. For eksoplaneter er planet, kjent som ''himmelplanet'' eller ''planet til himmelen'', planet til observatørens siktlinje fra jorden.{{Sfn|Tatum|2007|loc=kap. 17}} De åtte planetene i solsystemet ligger svært nær ekliptikken; kometer og [[Kuiperbeltet|kuiperlegemer]] som Pluto ligger ved langt mer ekstreme vinkler mot den.{{Sfn|Trujillo|2002|s=L125}} Punktene hvor en planet krysser over og under referanseplanet kalles [[baneplanknute|oppstigende]] og [[baneplanknute|nedstigende knute]].{{Sfn|Young|1902|s=324–327}} [[Lengden til oppstigende knute|Lengden til den oppstigende knuten]] er vinkelen mellom referanseplanets 0-lengde og planetens oppstigende knute. Periapsisargumentet (eller [[perihelargument|perihelium]] i solsystemet) er vinkelen mellom planetens oppstigende knute og dens nærmeste punkt til stjernen.{{Sfn|Young|1902|s=324–327}}

==== Aksehelning ====
[[Fil:Aksehelning-oblikvitet.svg|miniatyr|Jordens aksehelning er ca. 23°.]]
Planeter har også varierende grader av [[aksehelning]]; de ligger ved en vinkel mot planet til sine [[Inklinasjon|stjerners ekvator]]. Dette gjør at mengden lys som treffer de ulike halvkulene varierer i løpet av et år; når den nordlige halvkulen er lengst bort fra stjernen, er den sørlige halvkulen nærmest, og vice versa. Hver planet innehar derfor [[årstid]]er – endringer i klimaet over et år. Tidspunktene for når hemisfærene peker bort eller mot stjernen er kjent som [[solverv]]. Hver planet har to solverv i løpet av et omløp rundt sin stjerne; når den ene halvkulen har sommersolverv – når dagen er lengst – har den andre vintersolverv – når dagen er kortest.

Den varierende mengden av lys og varme som når hver av halvkulene skaper årlige endringer i værmønstre for hver halvdel av planeten. Jupiters aksehelning er svært liten; årstidenes endringer er derfor minimale. Uranus har en aksehelning så ekstrem at den tilnærmet ligger på siden, slik at halvkulene enten har uavbrutt sollys eller uavbrutt mørke rundt tidspunktet for solverv.{{Sfn|Harvey|2006}} Blant eksoplanetene er aksehelningene ikke kjent med sikkerhet, men de fleste «[[hot Jupiter]]»-planetene antas å ha en ubetydelig til ingen aksehelning som et resultat av nærheten til moderstjernene.{{Sfn|Winn|2005|s=L159}}

==== Rotasjon ====
Planetene roterer rundt en usynlig akse gjennom sentrum. [[Rotasjonsperiode]]n er kjent som en [[dag]]. De fleste av planetene i solsystemet roterer i samme retning som solen, som er mot klokken sett fra ovenfra solens [[Polene til astronomiske legemer|nordpol]]. Unntaket er Venus{{Sfn|Goldstein|1963|s=910–911}} og Uranus{{Sfn|Belton|1984|s=327}} som roterer med klokken. På grunn av Uranus' ekstreme aksehelning er det ulike konvensjoner om hvilken av polene som er «nord», og dermed også om den roterer med eller mot klokken.{{Sfn|Borgia|2006|s=195–206}} Uavhengig av konvensjonen som brukes har Uranus en [[Retrograd bevegelse|retrograd rotasjon]] relativ til sin bane.

Rotasjonen kan settes i gang av flere faktorer under dannelsen. Et netto [[drivmoment]] kan settes i gang av de individuelle drivmomentbidragene til akkreterte objekter. Gasskjempenes akkresjon av gass kan også bidra til drivmomentet. I de siste fasene av dannelsen, kan en [[stokastisk prosess]] med protoplanetarisk akkresjon tilfeldig endre spinnaksen.{{Sfn|Lissauer|1993|s=129–174}} I solsystemet er det stor variasjon i lengden på dagene til de respektive planetene. Venusdøgnet tilsvarer 243 dager på jorden, mens gasskjempenes døgn tilsvarer noen få timer på jorden.{{Sfn|Strobel}}

Rotasjonsperioden til eksoplaneter er ikke kjent, men nærheten til moderstjernene betyr at «hot Jupiter»-planeter er tidevannslåst (banene er synkron med stjernenes rotasjon). Det betyr at den ene siden alltid vil vende mot stjernen og være belyst, mens den andre alltid vil være mørklagt.{{Sfn|Zarka|2001|s=293}}

==== Banerydding ====
En planet har ryddet sitt nabolag. Den har akkumulert tilstrekkelig masse til å samle opp eller feie bort alle [[planetesimal]]ene i sin bane. I praksis går en planet i en isolert bane rundt sin stjerne, i motsetning til å dele banen med en rekke tilsvarende store objekter. Denne egenskapen var et mandat som en del av [[Den internasjonale astronomiske union|IUA]] [[planetdefinisjon]] i august 2006. Kriteriet ekskluderer [[Pluto]], [[Eris (dvergplanet)|Eris]] og [[Ceres (dvergplanet)|Ceres]] som planeter, og de er i stedet klassifisert som [[dvergplanet]]er.{{Sfn|IAU, ''Result of the IAU Resolution votes''}} Selv om dette kriteriet per i dag kun gjelder for solsystemet, er det blitt funnet en rekke systemer av eksoplaneter hvor det ser ut til at rydding av nabolaget finner sted i skivene som omgir stjernene.{{Sfn|Faber|Quillen|2007}}