Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

== Ettermæle ==
{{utdypende artikkel|novemberforbryterne{{!}}«Novemberforbryterne»|dolkestøtlegenden}}
[[Fil:Stab-in-the-back postcard.jpg|thumb|upright|Politisk illustrasjon på et østerriksk postkort som framstiller en [[Karikatur|karikert]] [[jøde]] som dolker den tyske hæren i ryggen. Skylden for den tysk kapitulasjonen ble lagt på den påståtte upatriotiske befolkningen, sosialistene, bolsjevikene, Weimarrepublikken og særlig på jødene.<ref name="Barth2003"/>{{byline|Kilde: [http://www.history.ucsb.edu/faculty/marcuse/publications/reviews/BarthRev069.htm www.history.ucsb.edu/]|Postkort fra 26. mars 1919}}]] 
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1968-032-32, Revolution in Bayern, Panzerauto.jpg|thumb|upright|[[Frikorps]] under revolusjonen i Bayern.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1968-032-32}}]]

Novemberrevolusjonen er en av de viktigste hendelser i moderne [[tysk historie]], men er dårlig forankret i det historiske minnet til tyskerne. De mislykkede prosjektene under Weimarrepublikken, som denne revolusjonen skapte, og [[det tredje rike]] (Nazi-Tyskland under Hitler) som kom etterpå, forvrengte lenge bildet av hendelsene. Tolkningen av revolusjonen har lenge vært mer farget av myter enn fakta.

Både det radikale høyre og det radikale venstre har – under ulike omstendigheter, næret bildet av et kommunistisk opprør som hadde til hensikt å etablere en sovjetrepublikk etter [[sovjetunionen|sovjetrussisk]] mønster. Heller ikke det demokratiske sentrum, deriblant SPD, har vært særlig interessert i å omtale hendelsene som gjorde Tyskland til en republikk på en balansert måte. Ved nærmere betraktning ser vi at dette etter hvert ble en revolusjon som ble støttet av sosialdemokratene, og stanset av deres lederskap. Det faktum at Weimarrepublikken viste seg å være et svakt demokrati som forsvant 14 år senere, har å gjøre med denne og andre fødselsskader under novemberrevolusjonen.

Etter at den keiserlige regjering og overkommandoen (tysk: Oberste Heeresleitung) fraskrev seg ansvaret for første verdenskrig og dens tap på et tidlig stadium, ble majoritetspartiene i Riksdagen belastet med byrdene av dette. I sin selvbiografi, skrev Ludendorffs etterfølger Groener: «Det passet meg bra at hæren og overkommandoen forble så uskyldige som mulig i disse ulykkelige fredsforhandlingene, fra hvilke ingenting kunne bli forventet.» (''Mir konnte es nur lieb sein, wenn bei diesen unglückseligen Waffenstillstands-Verhandlungen, von denen nichts Gutes zu erwarten war, das Heer und die Heeresleitung so unbelastet wie möglich blieb.'')<ref name="Schulze1994_149"/>

Slik ble den såkalte [[dolkestøtlegenden]] født, som gikk ut på at de revolusjonære dolket hæren i ryggen, som ellers var «ubeseiret i felten», og dermed snudde en nesten sikker seier mot nederlag.<ref name="Barth2003"/> Det var hovedsakelig Ludendorff som bidro til denne [[Pseudohistorie|historieforfalskningen]], for å skjule sin egen rolle.<ref name="Barth2003"/> Denne myten vant innpass i nasjonalistiske og [[Völkische Bewegung|''völkiske'' kretser]].<ref name="Barth2003"/> De bragte snart vanære over de revolusjonære, ved å betegne dem som «[[novemberforbryterne]]».<ref name="Knörzer2007_18"/> Dette gjaldt endog politikere som Friedrich Ebert &ndash; som selv aldri ønsket revolusjon, men som forsøkte å kanalisere og avgrense den. Selv de politiske mordene på [[Matthias Erzberger]] og [[Walter Rathenau]], skremte ikke det radikale høyre.<ref name="Uthmann2001"/> Det var en bevisst [[symbolpolitikk]] at Hitler og Ludendorff valgte datoen 9. november som datoen for [[ølkjellerkuppet]].

Helt fra fødselen av var Weimarrepublikken beheftet med [[stigma]]et om militært nederlag. Alle historikere som har forsket på første verdenskrig er i dag enige om at Tyskland ville tapt krigen uansett, men at novemberrevolusjonen framskyndet dens avslutning. En stor del av borgerskapet og de gamle eliter fra storindustrien, godseiere, militære og folk i rettsvesenet og forvaltningen, aksepterte aldri den nye statsformen og håpet på å kvitte seg med den ved første anledning.<ref name="Sontheimer1962"/> På venstresiden drev handlingene til SPDs lederskap under revolusjonen mange av partiets tidligere tilhengere over til kommunistene. Ifølge [[Kurt Sontheimer]] (1928–2005) førte begrensningen av revolusjonen til at Weimarrepublikken ble et «demokrati uten demokrater».<ref name="Sontheimer1962"/>

En historisk forskning, med en balansert vurdering av novemberrevolusjonen, fant &ndash; med få unntak, ikke sted før i 1960-årene.