Redigerer Napoléon Bonaparte (avsnitt)

=== Striden mot kirken tiltar ===
[[Fil:Jacques-Louis David 015.jpg|thumb|Pave [[Pius VII]] med kardinal [[Giovanni Battista Caprara Montecuccoli|Caprara]].]]
Napoleon gjorde sitt ytterste for å hemmeligholde at paven hadde ekskommunisert ham og at han nå var i keiserlig fangenskap - avisene fikk forbud mot å nevne det. Men [[pavelig bulle|bannbullen]] ble smuglet til Lyon og sirkulert i Frankrike av medlemmer av en ny presteorden, [[vincentinerne|lazaristene]]. At noe var galt, ble videre åpenbart fordi paven nektet å utnevne nye biskoper til 20 bispestoler som etterhvert var blitt vakante. Pius VII meddelte gjennom kardinalene [[Joseph Fesch|Fesch]], [[Giovanni Battista Caprara Montecuccoli|Caprara]] og [[Jean-Siffrein Maury|Maury]] at så lenge han var i fangenskap kunne han ikke foreta meningsfylte konsultasjoner om hvem som burde utnevnes. Dermed begynte bildet av normale kirke-stat-relasjoner å rakne. Napoleon utnevnte derfor et kirkelig råd (ledet av kardinal Fesch) som skulle foreta de nødvendige disposisjoner ikke bare i Frankrike, men etterhvert også i Tyskland og Italia.

I 1810 gikk keiseren inn for en ordning der paven skulle gis en rekke æresbevisninger mot at han godkjente de såkalte gallikanske artikler (som gav den franske stat avgjørende myndighet over kirken) og som innebar at Pius VII måtte bli boende i [[Paris]]. Han tvang alle de kardinaler som fremdeles var i [[Roma]] til å begi seg til Frankrike, og fikk også fraktet Vatikanets arkiver til Paris. De 27 kardinaler som etterhvert befant seg i den franske hovedstaden ble forsøkt bestukket og sjarmert, men etter råd fra kardinal [[Ercole Consalvi|Consalvi]] nektet de å skrive til paven for å få ham til å gi etter.

Napoleons ønske om å skifte ut sin barnløse hustru, gjorde at han ville ha kirken til å erklære ekteskapet med Josephine ugyldig. En slik prosess kunne bare paven åpne for, men paven hadde jo ekskommunisert Napoleon. Keiseren prøvde da gjennom kardinal [[Etienne-Hubert de Cambacérès|Cambacérès]] til å få erkebispedømmet Paris til å ta prosessen. De ville ikke, men ved manipulasjon og en prosess der Napoleons onkel kardinal [[Joseph Fesch|Fesch]] og andre avla meget tvilsomme vitnesbyrd ble nullitetsdom felt. Mange kardinaler nektet å overvære Napoleons annet bryllup, og de ble straffet av keiseren med forvisning til forskjellige franske provinsbyer, ved inndragelse av eiendom og forbud mot å bære de røde kardinalsdrakter. (Disse kardinalene fikk da tilnavnet de «sorte kardinaler» siden de gikk i vanlige presteklær.)