Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

==== Utdanning og kultur ====
Selv om boktrykkerkunsten hadde eksistert i hundre år ved begynnelsen av perioden og nesten to hundre ved slutten, var fortsatt flesteparten av Europas befolkning analfabeter. Samtidig opplevde flere land i Europa en markant økning i lesekyndigheten, spesielt protestantiske. I Sverige og Nederland var lesekyndigheten høy, spesielt i byene. Flere områder i Det tysk-romerske rike hadde økt fokus på skolegang; I Würtemberg økte antall skoler fra 40 i 1520 til 200 i 1600. Selv i områder uten skoler, som i Skandinavia og Sveits, var det mye egenlæring i hjemmene.<ref> Robert A. Houston: [https://brewminate.com/the-growth-of-literacy-in-western-europe-from-1500-to-1800/ The Growth of Literacy in Western Europe from 1500 to 1800] Brewminate</ref>

Likevel var lesekyndigheten som oftest på et basalt nivå, og få leste seg gjennom romaner eller dikt. Den kulturelle utviklingen var derfor nesten todelt mellom de beleste og rike og de fattige analfabetene.<ref>Side 49-50, Peter Burke: ''Popular Culture in Early Modern Europe'', 3. utgave, Ashgate, Farnam (Storbritannia)/Burlington (USA), 2009, opptrykk 2013</ref> Samtidig var det flere tilfeller der de rike enten på grunn av religiøse arrangementer, forventninger om at regenten deltok eller egen lyst, deltok på folkelige arrangementer. Ofte kunne de samme klovnene, musikerne eller andre opptre både for den adeliges hoff og på den lokale tavernaen.<ref>Side 50-53, Buke</ref> Likevel, selv om de rike deltok i den folkelige tradisjonen, var det svært sjelden at de fattige deltok i den rikes. Samtidig var det ikke alltid de rike som gjorde det heller. Lesekyndigheten varierte stort også blant adelige. I Krakow var omtrent 80 % av de adelige analfabeter i 1565, og kvinner hadde som oftest bare overfladisk utdannelse.<ref>Side 55, Burke</ref>

Den folkelige tradisjonen var også svært variert mellom geografisk og kulturell tilknytning, religion, kjønn, alder og andre inndelinger. Forskjellen mellom en søritaliensk by, en engelsk landsby og en norsk husstand var markant. Flesteparten av de som levde i Europa på 1500- og 1600-tallet bodde utenfor byer. Det var imidlertid svært store variasjoner mellom de forskjellige gruppenes kulturer. Skillet gikk geografisk, men også blant annet mellom frie bønder og leilendinger, rike og fattige bønder, løsarbeidere og fast ansatte. Fjellfolk og lavlandsfolk var også markant forskjellige fra hverandre, og bonde- og gjeterkultur, for ikke å snakke om gruvearbeidere.<ref>57-60; 63-64, Burke</ref> 

Forskjellen var likevel markant i forhold til byene. I byene var det stor tilgang til underholdning fordi det som oftest var en eller annen festival til en eller annen helgen. Mens trubadurer, sangere og komikere av og til kom til bygdene, var de ofte å finne i byer, i de store byene nesten hele tiden. Byene hadde også egne avlukkede områder der folk med samme bakgrunn holdt sammen. Mest kjent er de jødiske gettoene, men også gresk-ortodokse i Venezia og muslimer i Spania hadde egne områder i byene der man utviklet sin særegne kultur. De enkelte laugene hadde også sin egen kultur med feiring av deres helgener, og selv fellesfeiringer som påske ble også organisert laug for laug. Og det var også her nesten like store forskjeller mellom for eksempel vevere og smeder som det var mellom gjeterkulturen og bondekulturen.<ref>Side 64-65, Burke</ref>