Redigerer Mao Zedong (avsnitt)

=== Kulturrevolusjonen ===
:''Se hovedartikkel [[Kulturrevolusjonen]]''

==== Foranledningen ====
Blant kritikerne av «det store spranget» var den store krigshelt fra Koreakrigen, marskalk [[Peng Dehuai]]. Mao tolererte ikke motstanden, og sørget for å fjerne ham fra embetet. Kort tid etter begynte teatrene å sette opp et teaterstykke skrevet av historikeren [[Wu Han (1909-1969)|Wu Han]]:  ''[[Hai Rui avsettes fra embetet]]''. Det handlet om en rettskaffen embetsmann på [[Song-dynastiet]]s tid som hadde stått opp mot myndighetene og forsvart folkets rettigheter. Folk forstod med én gang at dette var et ''a propos'' til Maos avsettelse av Peng. Mao sørget for at stykket ble diskreditert: Det kom angivelig til kort når det ble analysert etter marxistiske prinsipper. Frontlinjene var nå trukket opp mellom Mao og hans motstandere i Partiet.

Men det ble ikke med dette. I 1966 møttes den såkalte ''femmergruppen'' ledet av Beijings borgermester [[Peng Zhen]] for å diskutere tilfellet Wu Shan. Selv om de var enige om at det var en alvorlig sak, lot de være å gjøre noe. Men Maos hustru, [[Jiang Qing]], så det annerledes, og under et forum i [[Shanghai]] la hun frem behovet for en renselse innen kunstens verden. Etter dette bad [[Lin Biao]] henne om å koordinere [[Folkets frigjøringshær]]s kulturpolitikk. Dermed lå forholdene til rette for det som skulle komme: kulturrevolusjonen.

==== Kulturrevolusjonen ====     
Motgangen som de forskjellige problemene førte med seg, motvirket Mao med på sette i gang skarpe politiske angrep mot [[Liu Shaoqi]] og [[Deng Xiaoping]] og andre pragmatiske politikere. Han lanserte en bevegelse som han kalte ''«[[kulturrevolusjonen|den store proletariske kulturrevolusjon]]»''. Ved hjelp av [[rødegardistene]] ''(hongweibing)'' både sikret hans egen posisjon, og lot revolusjonen fortsette i hele landet, skjønt på en måte som rystet Kina. I tråd med Maos teori om motsigelsen, var ''den vedvarende revolusjon'' en forutsetning for å lede landet til det kommunistiske samfunnstadium, og dette sørget han for å få nedfelt i [[Det kinesiske kommunistpartis konstitusjon|partiets konstitusjoner]] under [[Det kinesiske kommunistpartis 9. nasjonalkongress]] i 1969.

Rødegardistene var grupper av unge mennesker, ofte tenåringer, som hadde fått røde armbind og sendt ut på gatene. De fikk etablere egne tribunaler. Kulturrevolusjonen ødela meget av Kinas kulturelle arv. Et stort antall kinesiske intellektuelle ble kastet i fengsel, ikke minst ble undervisningsinstitusjonene berørt,med alvorlige følger både for samfunnsstrukturene og for økonomien. Politisk og sosialt var det anarkistiske tilstander. Mange nonner, prester, munker, forfattere, professorer og kunstnere ble banket opp, noen så grundig at det stod om livet, andre tok sitt eget liv. Særlig brutalt gikk det for seg i provinsen [[Sichuan]] og i storbyen [[Wuhan]].

Under kampanjen mot kulturelle institusjoner i hele Folkerepublikken Kina ble også [[Tibet]]s [[Tibetansk buddhisme|buddhisme]] rammet. Mange av Tibets buddhistklostre ble ødelagt, og munker og nonner ble kvestet/drept eller fengslet.

Maos hovedmotstandere ble sjaltet ut; president Liu Shaoqi døde i fengsel i 1969, og Deng Xiaoping ble sendt som arbeider til en bilmotorfabrikk sør i landet. Personkulten rundt Mao nådde nye høyder, han ble hyllet som en halvgud. For første gang etter [[Puyi]]s abdikasjon kom folk for å hylle den nasjonale leder med ordene «lenge leve i ti tusen år», et utrop som hadde sitt historiske utspring i det kinesiske føydalsamfunn.

Det var under kulturrevolusjonen at Mao utpekte [[Lin Biao]] til sin fremtidige etterfølger. I ettertid er det uklart om Lin planla et kupp eller mordforsøk. Han døde i en flystyrt i Mongolia i et forsøk på å forlate Kina, formodentlig etter at han fant ut at han var i fare for å bli arrestert. Det ble deretter hevdet at Lin hadde planlagt å avsette Mao, og han ble posthumt ekskludert fra Kommunistpartiet.

Etter denne hendelsen mistet Mao sin tiltro til mange i partiets ledersjikt.