Redigerer Longyearbyen (avsnitt)

=== Etableringen av Store Norske Spitsbergen Kulkompani ===
Etter avviklingen av driften i Longyear City startet prosessen med å selge selskapets eiendeler. Flere interesser meldte seg, blant annet [[Centralbanken for Norge]] med [[Adolf Hoel]] som geologisk ekspert. I tillegg var [[Johan Anker]] og hans selskap [[Green Harbour]] interessert sammen med en gruppe russiske investorer. Ankers gruppe fikk en kortvarig forkjøpsrett som ikke ble benyttet. I ettertid hevdet Anker at dette var for å «redde Spitsbergen for Norge», men kan også ha sammenheng med at hans bankforbindelse var Centralbanken. Direktør Kielland-Torkildsen i Centralbanken hadde gode forbindelser til statsminister [[Gunnar Knudsen]] og i januar 1916 ble [[Det norske Spitsbergensyndikat]] etablert med blant annet åtte norske banker, Elkem, Hydro og Gunnar Knudsen som aksjonærer.<ref name="Svalbards historie side 265" />

1. april 1916 aksepterte John M. Longyear Det norske Spitsbergensyndikats bud på totalt 3,5 millioner norske kroner og den formelle overtagelsen ble satt til 1. september. I løpet av 1916 fikk syndikatet også kontroll over felter i Grønfjorden og eide tilsammen 1200 km² på Spitsbergen. Kjøpet var av stor nasjonal betydning for Norge, og avgjørende for norsk næringsmessig lederstilling på øygruppen.<ref name="Svalbard, vårt nordligste Norge side 198" /> 

Syndikatet ble opprettet for å kjøpe Longyears interesser i Longyear City og hadde ikke til hensikt å drive gruvevirksomhet. Til det ble [[Store Norske Spitsbergen Kulkompani|Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S]] stiftet 30. november 1916 i [[Oslo]] for å overta syndikatets innkjøpte eiendommer.
 
Etter overtagelsen av gruvene kom Store Norske Spitsbergen Kulkompani godt i gang. Overskuddet i første driftsår var på en million kroner og utbytte ble betalt til eierne. På grunn av første verdenskrig var kullprisene høye og det aller meste ble solgt til norske statlige foretak.

De gode tidene varte frem til kullstøveksplosjonen i Gruve 1 3. januar 1920, hvor 26 gruvearbeidere omkom. Gruve 1 ble totalskadd og ble ikke senere satt i drift. Store Norske Spitsbergen Kulkompani kom i en dyp økonomisk krise. Økonomiske støttetiltak ble etter hvert nødvendig fra den norske stats side for å opprettholde produksjonen og dermed klarte man å opprettholde kontinuerlig drift.