Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

===Krav om offentlig ansvar for boligproduksjonen===

Boligmangelen og krav om bygging av tilstrekkelig antall sunne arbeiderboliger i kommunal regi ble tatt opp på et massemøte arrangert av [[Den socialdemokratiske Forening|Socialdemokratisk forening]] i 1886. Dette var et tidsskille, ved at et slikt krav for første gang bygget på at samfunnet har plikt, og rett, til å sørge for produksjonen av boliger – å innskrenke seg til regulering og kontroll er ikke nok. Redaktør [[Ola Thommessen]] (1851–1942) i [[Verdens Gang (1868–1923)|''Verdens Gang'']] støttet kravet og mente den beste formen var kooperative selskaper med kommunal støtte.<ref>Myhre 1990, side 371 og Fredriksen 1948, side 69–70.</ref>

[[Fil:Dannevigs gate 7 Sagene.jpg|thumb|[[Dannevigsveien (Oslo)|Dannevigsveien]] 7, Sagene, kommunal leiegård 1902.{{byline|Helge Høifødt}}]]

Boligbyggingen hadde ikke holdt tritt med befolkningsøkningen, og husleienivået og trangboddheten økte. Svaret fra Axel Holst, som gjorde boligundersøkelsen i 1893, var at det måtte bygges flere boliger. To tiltak som fulgte behandlingen av rapporten var et boligkontor under Sunnhetskommisjonen fra 1896 og byens første to kommunale leiegårder i Dannevigsveien 7 på Sagene og Åkebergveien 50 på Tøyen. Begge ble fullført i 1902 og var tegnet av arkitekt [[Henrik Nissen]] (1848–1915).<ref>Erling Annaniassen: ''Hvor nr. 13 ikke er …'' Boligsamvirkets historie i Norge, bind 1. Oslo Gyldendal, 1991, side 50–55. ISBN 82-05-19103-4,  [http://www.nb.no/nbsok/nb/f94872da89bdbd19475fbfb2c1c6180c?index=1#1 Odd Brochmann: ''By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo''. Oslo, Cappelen, 1958, side 91–92. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1.], Morten Bing: ''Østkanthjemmene og Østkantutstillingen. Boskikk og boligidealer i mellomkrigstidens Oslo''. Oslo, Norsk folkemuseum, 2001, side 43–44. ISBN 82-90036-76-0, Fredriksen 1948, side 47 og ''Beretning om Kristiania kommune for årene 1887−1911''. Kristiania kommune, 1914, side 176.</ref> Han foreslo også at sunnhetskommisjonen måtte kunne forby losjerende, påby riving av dårlige hus og ekspropriere områder med særlig usunn bebyggelse med sikte på riving og fornyelse. Han pekte også på at siden boliger for den fattige delen av arbeiderklassen var usikker forretning, ble dette markedet overlatt til spekulanter som måtte låne penger til høy rente, og dermed ble husleiene høye for dårlige boliger.

I 1896 gjentok Arbeiderpartiet i Kristiania kravet om kommunal bygging av sunne arbeiderboliger som kunne leies ut til en rimelig pris, slik at «arbeidernes boliger litt etter litt blir unddratt den private spekulasjon». At Venstre vant flertall i bystyret fra 1894, medførte en sterkere vilje til offentlig innsats i boligspørsmål. Partiet gikk i 1896 inn for offentlig ansvar for reisning av sunne boliger, ved å bygge boliger i kommunal regi, utenfor markedet, av sosialpolitiske grunner – forsyning av sunne boliger likesåvel som forsyning av sundt drikkevann.<ref>Kjeldstadli 1990, side 281.</ref> Borgermester Berner foreslo i 1899 i en innstilling til bystyret om at staten burde etablere en boligbank, fordi byrdene for kommunen ved både å føre en aktiv tomtepolitikk og egen boligbygging ville bli høyere enn kommunen kunne greie.<ref>Fredriksen 1948, side 71–73 og 77–78.</ref>

Oppsigelse fra leieforhold var regulert slik at det var 3 til 4 måneders frist før flyttedag vår og høst. Men for ett- og toromsleiligheter ble det praktisert 14 dagers oppsigelse.<ref>Aslaksby 1998, side 244–45.</ref>