Redigerer Kvarstadbåtene (avsnitt)

=== Reaksjoner på Operation Performance ===
I [[Storbritannia]] gav man de svenske myndighetene skylden for tragedien, med en lang liste av anklager. Dels hadde fartøyene bare fått seile ut fra Göteborg, som var overvåket av spioner. Dessuten hadde den svenske eskorten hatt tente lanterner, de norske fartøyenes mørklegging var derfor til liten hjelp. Fartøyene hadde heller ikke fått ankre opp i svensk farvann, men hadde blitt jaget ut. Samtidig som svenske myndigheter tillot [[Permittenttrafikken|tyske tropper å reise med svenske tog]], nektet man allierte handelsfartøy å bevæpne seg med maskingevær.<ref name="sid 208-209">Fontander 2006, s. 208-209</ref>

Den norske eksilregjeringen i London mente at britene hadde stolt for mye på improvisasjon og flaks etter den vellykkede Operation Rubble. De siterte også det tyske uttrykket «Zweimal ist nicht einmal nochmal», to ganger er ikke en gang, en gang til.<ref name="s 170">Barker 1976, s. 170</ref> Den norske forsvarsledelsen var svært kritisk til operasjonen og sjefen for admiralstaben, [[kontreadmiral]] [[Edvard Christian Danielsen]] skrev i en sjømilitær vurdering våren 1945 at operasjonen var «grensende til dumdristighet», at den kunne sammenlignes med konvoiene til [[Malta]] og [[Murmansk]].<ref>''Sjømann, lang vakt'', s. 423-424</ref>

Den tyske reaksjonen mot Sverige ble også heftig, da fartøyene i smug hadde blitt bevæpnet med maskingeværer i Göteborgs havn. Bevæpningen kunne bare skjedd med svenske myndigheters godkjenning, mente tyskerne. De krevde at de skyldige i hva de anså som et nøytralitetsbrudd skulle straffes, og truet igjen å stoppe ''[[lejdtrafiken]]''.<ref name="sid 208-209"/>

Den britiske [[Minister (diplomati)|ministeren]] i Stockholm, Victor Mallet, hadde gjentatte ganger forsikret svenske myndigheter at bevæpning av handelsfartøyene ikke skulle skje. Han og George Binney ble derfor innkalt til svensk UD for å forklare hvordan dette hadde gått til.<ref name="sid 208-209"/> Binney ble utvist etter forhøret hos UD, og forlot Sverige den 18. april.<ref name="s 176">Barker 1976, s. 176</ref> Skipsførerne på «Dicto» og «Lionel» ble tiltalt for våpensmugling, og ble dømt til å betale 70 respektive 50 pund i bøter.<ref name="sid 73">Wulvaricht 2009, s. 73</ref> De svenske myndighetene nektet også «Dicto» og «Lionel» å avseile.

Høsten 1942 ble den svenske regjeringen utsatt for stadig sterkere press fra britisk og amerikansk hold for å tillate de to fartøyene å avseile. Spørsmålet forstyrret de pågående handelsforhandlingene med de allierte, blant annet den for den svenske forsvarsevnens sentrale spørsmål om tillatelse til en fordoblet oljeimport. Til slutt ble spørsmålet koblet til hele ''lejdtrafiken'', og den svenske regjeringen hadde i praksis valget mellom at ''lejdtrafiken'' ble stanset av de allierte, dersom kvarstadbåtene ble holdt igjen, eller at trafikken ble stanset av tyskerne, dersom skipene fikk tillatelse til å avseile.<ref>Boheman 1964, s. 224-225</ref>

[[Fil:Tyska legationen Stockholm.jpg|miniatyr|Tysklands legasjon i Stockholm var engasjert i saken. Bildet er tatt 30. april 1945 {{byline|Lennart af Petersens}}]]
Den svenske regjeringen gav den 11. januar 1943 tillatelse for «Dicto» og «Lionel» til å avseile fra og med den 17. januar.<ref>Barker 1976, s. 185</ref> Dette var et viktig sikkerhetspolitisk signal til de krigførende, da det var første gang siden 1940 at Sverige sa opp en avtale fremkommet etter press fra Tyskland, og gjorde det med henvisning til de alliertes diplomatiske press.<ref name="sid 27">Hugemark 2002, s. 27</ref> Den tyske reaksjonen ble skarp, og landets legasjon i Stockholm meddelte den 14. januar 1943 at «dette betyr den alvorligste krisen mellom Sverige og Tyskland hittil» og at saken skulle tas opp til behandling direkte i [[Adolf Hitler|Hitlers]] hovedkvarter.<ref name="sid 44">Hugemark 2002, s. 44</ref>

Begge de to gjenværende kvarstadbåtene, «Dicto» og «Lionel», ankret i [[Hakefjorden]] den 17. januar 1943 som en del i Operation Cabaret, organisert av George Binney, der tre britiske modifiserte kanonbåter var tenkt å møte opp ute i [[Skagerrak]].<ref name="Warsailors"/> Dette innebar at tyskerne, som fikk informasjon om hva som var på gang, umiddelbart stoppet ''lejdtrafiken'' fra den 18. januar. I slutten av februar avblåste britene Operation Cabaret.

Den tydelig endrede svenske nøytralitetspolitikken, blant annet i samband med frislippet av kvarstadbåtene, gjorde at Hitler i februar 1943 gav ordre til stabssjefen ved Armeeoberkommando (AOK) Norwegen, generalløytnant Rudolf Bamler, om å bygge opp en styrke med to panser- og fire infanteridivisjoner, som skulle kunne holde Sverige i sjakk eller settes inn i et lynangrep.<ref name="sid 49">Hugemark 2002, s. 49</ref> Denne planlagte militærstyrken kunne bare delvis bygges opp, og fikk snart andre oppgaver i den for Tyskland anstrengte krigssituasjonen.<ref name="sid 74">Hugemark 2002, s. 74</ref>

Også etter Operation Performance hedret den norske regjeringen i London utbruddet med tildelinger av [[Krigskorset]]. I april 1942 ble utmerkelsen tildelt skipsfører [[Elias R. Blindheim]], maskinmester [[Lorentz Lund]] og maskinist [[John Magnus Haaland]] på «B.P. Newton», skipsfører [[Paul K. Monsen]] på M/T «Rigmor» og skipsfører [[Hans Anton Trovik]] og maskinmester [[Ole Haakon Bentsen]] på M/T «Lind».<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022504087#&struct=DIV62 ''Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren''], s. 60–62.</ref>