Redigerer Krigsskip i hellenistisk tid (avsnitt)

===Det tredje århundret===
Den romerske flåten på ca. tjue skip etter ca. 311 f.Kr var mest sannsynlig rettet mot å bekjempe piratvirksomhet og for å yte assistanse til det landbaserte militæret for ekspansjon på Den italienske halvøya. Marinen manglet erfaring i sjøkrig, og var dermed en ubetydelig sjømakt i forhold til de fleste mariner i middelhavsområdet fram til utbruddet på den første punerkrigen i 264 f.Kr. Underveis ble den romerske flåten utvidet med allierte deltagelse fra de søritalienske byene med gresk bakgrunn, ''socii Navales''. Den første romerske ekspedisjonen utenfor fastlandet Italia var mot øya Sicilia i 264 f.Kr under ledelse av konsul [[Appius Claudius Caudex]] over det trange Messinastredet. Dette startet den første større sjøkrigen for den romerske staten.

Selv om Roma hadde stolte på sitt militæret for erobringen av Italia, måtte operasjonene på Sicilia understøttes av en flåte sterk nok til å konfrontere den maritime stormakten Karthago som behersket det vestlige Middelhavet. Caudex som satte over Messinastredet, var nødt til å låne skipene i [[Neapolis]] og andre allierte hellenske byer i Italia som hadde inngått forbundstraktater om å levere skip til det romerske militæret. Men dette var klart utilstrekkelig mot kartagerne.

Dermed i 261 f.Kr begynte det romerske senatet arbeidet med å bygge en flåte på 100 quinquiremer og 20 triremer, hjulpet av tilgjengelighet på en betydelig verftskapasitet på Italia og større mengder skipstømmer enn Karthago hadde. Den nye flåten ble kommandert av romerske høytstående offiserer, men majoriteten av den maritime kompetansen var fremdeles knyttet til det brede laget av offiserer, for det meste grekere. Etter den langvarige sjøkrigen var vunnet i 241 f.Kr under slaget ved de egatiske øyer, oppnådde romerne en fredslutning som gav dem kontroll over [[Sardinia]] og [[Korsika]].

Den romerske marinen hadde vunnet herredømmet over det vestlige Middelhavet, hvilken tvunget [[Hannibal]] til å bringe krigen over landet til Den italienske halvøya fra sine baser i Den iberiske halvøy i begynnelsen på den andre punerkrigen (218-201 f.Kr). Samtidig hadde den romerske republikkens ekspansjon spredt seg nordøstover til [[Balkan]] over [[Adriaterhavet]] og til den hellenistiske verden omkring det østlige Middelhavet.

Under den andre punerkrigen var den romerske flåten engasjert hovedsakelig med raid utenfor den afrikanske kysten, holdt et øye med en potensiell innblanding av mulige allierte fra Hellas, og forhindret karthagenske konvoier med forsyninger og forsterkninger for Hannibals hær til Italia. Ekspedisjonen over til Afrika i 202 f.Kr avsluttet krigen og eliminterte trusselen fra Karthago. Deretter kunne den romerske marinen konsentrere seg om den hellenistiske verden i øst.

Roma hadde allerede vært engasjert i den [[første makedonske krig]]en som startet i 214 f.Kr etter Filip V av Makedonia intervenerte i den andre punerkrigen for egne vinning, men den var stort sett utført mellom Romas greske allierte og kongeriket Makedonia. Den romerske marinen i større grad samarbeidet med sine allierte og hadde tvunget seg inn i [[Egeerhavet]] før krigens slutt i 205 f.Kr som en betydelig sjømakt. I 205 f.Kr startet Filip V en ny krig mot Romas allierte, kongedømmet Pergamon på vestlige Lilleasia og Rhodos i et sist forsøk på å undertvinge seg de siste gjenværende greske stater.

Krigen endte i en stillstand etter slaget ved Chios hadde sluttet med en seier for den rhodesiske marinen støttet av Pergamon i 201 f.Kr. Pergamon og Rhodos appellerte til Roma om hjelp, og den [[andre makedonerkrig|andre makedonske krig]]en startet i 200 f.Kr.