Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Kroning i Sverige og Norge ===
[[Fil:Coronation of Charles III John of Norway, Trondheim 1818.jpg|mini|Kroningen av Karl III Johan i [[Nidarosdomen]] i [[1818]].{{Byline|[[Jacob Munch]]|type=Malt av}}]]
[[File:Karl Johans norske segl 21 12 1825.png|mini|Karl Johans segl med [[Norges riksvåpen]] den 21. desember 1825]]
Da Karl II døde, ble Karl Johan dagen etter, den 6. februar 1818, utropt til konge.<ref name="HojerKonungatiden11-17" /> Den 11. mai ble han kronet i [[Storkyrkan]] i Stockholm og den 7. september i [[Nidarosdomen]] i Trondheim.<ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 121-125</ref> Både i Sverige og Norge var begeistringen over kroningen stor, og Karl Johan ble lykkønsket av de europeiske stormaktene, noe som bidro til å minske hans bekymring over [[legitimitet]]en som tronfølger.<ref name="HojerKonungatiden18-21">Torvald T:son Höjer 1960, s. 18-21</ref>

En annen viktig sak for familien Bernadottes legitimitet var prins Oscars giftermål. Sommeren 1822 dro Oscar med følge på en europeisk reise for å møte mulige prinsesser.<ref name="HojerKonungatiden54-62">Torvald T:son Höjer 1960, s. 54-62</ref> Valget falt på [[Josefine av Norge og Sverige|Josefine av Leuchtenberg]], noe Karl Johan selv ivret for. Han mente at hennes tilknytning til både «de gamle og nye interessene», med en far som var Napoléons general og en mor som stammet fra flere betydelige tyske fyrsteslekter, var viktig.<ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 77</ref> Til tross for at hun var blitt dronning av Sverige og Norge, holdt Désirée seg fremdeles i Frankrike under påskudd av dårlig helse. Dessverre for Karl Johan utviste hun stor interesse for hertugen av Richelieu, noe han fant høyst upassende for dronningen av Sverige og Norge.<ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 129-136</ref> I forbindelse med kronprins Oscars forlovelse og giftermål valgte Désirée å returnere til Sverige i 1823 sammen med sin kommende svigerdatter.<ref name="ErikBjornskau548-553">Erik Bjørnskau 1999, s. 548-553</ref>

I 1819 begynte byggingen av det som skulle bli [[Karlsborgs festning]], et enormt byggverk midt i Sverige. Det skulle være tilfluktssted for styresmaktene om Sverige ble angrepet.<ref name="HojerKonungatiden453-457">Torvald T:son Höjer 1960, s. 453-457</ref> Bakgrunnen for bygget var tapet av Finland til Russland og den såkalte sentralforsvarstanken. Festningen lå nær Göta kanal og var planlagt sammen med kanalbygget.<ref name="HojerKonungatiden453-457" /> Etter Napoleonskrigene bygget Sverige delvis ned handelsbegrensninger mot utlandet og avskaffet [[produktplakatet]].<ref name="HojerKonungatiden290-303">Torvald T:son Höjer 1960, s. 290-303</ref> Arbeidet ble ledet av Carl David Skogman, men ble kun motstrebende akseptert av Karl Johan som sto for en mer proteksjonistisk linje i handelspolitikken.<ref name="HojerKonungatiden290-303" />

Grunnet manglende fremdrift i forhandlingene tok Danmark kontakt med stormaktene og ba om støtte for gjeldsoppgjøret med Norge. Fra [[kongressen i Aachen]] i 1818, hvor stormaktene påtok seg et slags formynderskap over de mindre europeiske statene, fikk Karl Johan kraftig press for å løse saken.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie247-251" /><ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 33-41</ref> Han lyktes å få Storbritannia til å megle, og det ledet til en avtale med Danmark. Den innebar at de opprinnelige fordringene på 6 millioner [[riksdaler]] [[Bancodaler|hamburger banco]]<ref>Sverre Steen 1954, s. 29</ref> ble redusert til 3 millioner med 10&nbsp;års løpetid (nedbetalingstid).<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie247-251" /><ref name="ErikBjornskau558-562">Erik Bjørnskau 1999, s. 558-562</ref> Gjeldsoppgjøret bidro for en tid til å kjøle ned forholdet til Russland, mens Storbritannias megling knyttet det nærmere til Sverige. Stormaktenes press næret også opp under Karl Johans bekymring for hans posisjon som valgt monark av Sverige og Norge.<ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 42-46</ref>

{{Sitat|Hvis dere vil vedbli å være uavhengige, så betal gjelden til Danmark. Hvis dere vil forenes med Sverige under den svenske forfatning, så betal ikke.|Uttalelse av Karl Johan ved gjeldsoppgjøret, fra Sejersted, ''Den vanskelige frihet'', s. 38|right}}

Stortinget var misfornøyd med avtalen om gjeldsoppgjøret og ville ved behandlingen i 1821 at Sverige skulle påta seg en del av gjelden, noe Karl Johan avviste.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie247-251" /> Blant midlene han åpnet for, var betaling av stortingsrepresentanter for å skifte standpunkt, altså [[korrupsjon|bestikkelse]].<ref name="HojerKonungatiden184-185">Torvald T:son Höjer 1960, s. 184-185</ref><ref group="note">Höjer skriver dette om saken: «Samtidig med at disse truende tiltak ble besluttet, prøvde man også muligheten av med midler av en helt annen art å komme på talefot med noen av de motvillige folkevalgte på Stortinget. I et fortrolig brev fra kabinettet for utenriks brevveksling fikk Sandels oversendt  8 000 riksdaler hamburger banco i veksler på Hamburg. De var avsett for stortingsmenn som ville medvirke til å gjennomføre septemberkonvensjonen; særskilte anordninger i spørsmål om den eventuelle utbetalingen ble anbefalt i den hensikt å bevare hemmeligholdet i denne unektelig ganske delikate sak». Se: Torvald T:son Höjer 1960, s. 184-185</ref> Da beløpet var avklart, forsøkte Karl Johan å bruke oppgjøret til å presse Norge til en tettere union, hvor kongen fikk en sterkere stilling.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie247-251" /><ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 189</ref> Saken endte med at Karl Johan samlet svenske og norske tropper på [[Etterstad]]<ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 566</ref> utenfor [[Oslo|Christiania]] og understreket at fortsatt vegring kunne sette Norges forfatning i fare, hvoretter Stortinget omsider ga etter i mai 1821.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie247-251" />

Et av de første stridsspørsmål mellom Karl Johan og Stortinget var spørsmålet om avskaffelse av [[adel]]en. Karl Johan så norsk adel som en viktig støtte for kongehuset i Norge.<ref>Per Sandin 2011, s. 76</ref> Adelen ble vedtatt avskaffet av Stortinget i 1815 og igjen i 1818, og i 1821 var saken oppe for tredje gang.<ref name="ErikBjornskau562-565">Erik Bjørnskau 1999, s. 562-565</ref> Selv om Karl Johan bestred Stortingets begrensning av hans [[veto]]rett, valgte han å akseptere loven om adelens avskaffelse i 1821.<ref name="ErikBjornskau562-565" /> Det var første gang kongens begrensede veto førte til at han ikke fikk sin vilje igjennom. Høsten 1814 hadde han gått med på § 79 i Grunnloven, som lar et tredje gangs stortingsvedtak bli lov uten kongens sanksjon.<ref name="ErikBjornskau562-565" />

{{Sitat|Tiden skal gjøre det øvrige, men du bør aldri glemme det store målet, sammensmeltningen av de to folkene med felles representasjon, felles finanser, felles sivil- og straffelov. Men stunden er ennå ikke inne.|Karl Johan i privat brev til sin sønn, kronprins Oscar, 22. juli 1821<ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 195</ref>|right}}

Karl III Johan ville knytte de to landene tettere sammen ved den såkalte [[Amalgamisme (historisk begrep)|amalgasjonspolitikken]], men den norske Grunnloven var til hinder,<ref name="ErikBjornskau567-570">Erik Bjørnskau 1999, s. 567-570</ref> og norske politikere, fremst blant dem Herman Wedel-Jarlsberg, var imot.<ref>Francis Sejersted 2001, s. 24</ref> Til Stortinget i 1824 kom han derfor med flere endringsforslag til Grunnloven. De ville medføre utvidet makt til kongen, som absolutt veto og oppløsningsrett.<ref name="ErikBjornskau567-570" /><ref>Francis Sejersted 2001, s. 47</ref> Dette ble avvist av Stortinget og medførte stridigheter. Karl Johan hadde heller ingen støtte fra datidens stormakter for en tettere union, og den russiske tsaren var spesielt negativ.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie245-247" /><ref name="ErikBjornskau567-570" />

En gammel grensetvist mellom Norge og Russland ble avklart i 1824 og en endelig grenseavtale undertegnet i 1826. Karl Johans gode forhold til tsaren bidro sannsynligvis til å få saken endelig løst.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie255">Narve Bjørgo 1995, s. 255</ref> Mot slutten av Karl Johans regjering ble det nye problemer ved den norske [[Finnmark]]sgrensen mot Russland.<ref name="DetFrieNorge97">Sverre Steen 1972, s. 97</ref>

Ved Stortingets samling i 1827 ble den såkalte [[Bodøsaken]] behandlet, og Stortinget stilte krav om at den norske statsministeren i Stockholm skulle ha innflytelse ved behandling av utenrikssaker som angikk Norge.<ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 402</ref> Den første saken for [[riksrett]] ble også fremmet, bakgrunnen var kritikk mot regjeringens bruk av midler uten Stortingets godkjennelse,<ref name="ErikBjornskau571-574">Erik Bjørnskau 1999, s. 571-574</ref> reelt en kritikk mot Karl Johan.<ref name="HojerKonungatiden209-210">Torvald T:son Höjer 1960, s. 209-210</ref> Riksrettssaken var en kamp mellom Storting og regjering om forholdet mellom statsmaktene, og finansminister [[Jonas Collett]] ble til slutt dømt på mindre punkter.<ref name="ErikBjornskau571-574" /> Karl Johan ble rasende og oppløste Stortinget før tiden, men oppnådde i praksis lite.<ref name="ErikBjornskau571-574" />

[[Fil:Wergeland tegning Torvslaget.jpg|miniatyr|Henrik Wergelands tegning av Torgslaget. Dikteren var selv til stede og ble ublidt behandlet, det hindret ikke at han senere ble en stor beundrer av Karl Johan {{Byline|[[Henrik Wergeland]]|type=Tegnet av}}]]