Redigerer Indoeuropeere (avsnitt)

=== Arkaiske urindoeuropeere: hettitter ===
[[Fil:Map Hittite rule en.svg|thumb|[[Hettittene|Det hettittske rike]] ved dens største utstrekning (ca. 1321–1295 f.Kr.)]]
[[Fil:Hittite Chariot.jpg|left|thumb|[[Hettittene|Hettittisk]] stridsvogn, avtegning fra et egyptisk relieff.]]
[[Oldtidens anatoliere]] var en gruppe særskilte indoeuropeiske folk som snakket antaoliske språk og delte en felles kultur. De anatoliske språkene var en gren av den større indoeuropeiske språkfamilien.

Selv om hettittene har datert til 1000-tallet f.Kr.,<ref name="Anthony_43-46"/> synes den anatoliske grenen å være eldre enn urindoeuropeerne, og kan ha utviklet seg fra en eldre før-urindoeuropeisk opphav.<ref name="Anthony_47-48"/> Om anatolerne skilte seg fra urindoeuropeerne er det sannsynlig at de skjedde en gang mellom 4500 og 3500 f.Kr.<ref name="Anthony_48"/>

Den arkeologiske oppdagelsen av kileskriftarkivene til hettittene og at det hettittiske språket tilhørte en adskilt anatolisk gren av indoeuropeisk språk førte til en sensasjon blant historikere. Det tvang fram en reevaluering av historien i Midtøsten og av [[Indoeuropeistikk|indoeuropeisk lingvistikk]].<ref name="Mallory & Adams_12-16">Mallory, J.P.; Adams, D.Q. (1997): ''Encyclopedia of Indo-European Culture'', s. 12–16</ref> I henhold til Kurgan-hypotesen slo J.P. Mallory fast i ''Encyclopedia of Indo-European Culture'' (1997) at det er sannsynlig at anatolerne nådde fram til Midtøsten fra nord, enten via Balkan eller via [[Kaukasia]], en gang på 2000-tallet f.Kr.<ref name="Mallory & Adams_12-16"/> Sammen med [[tokharere]] utgjorde anatolerne den første kjente bølge av indoeuropeiske emigrasjoner ut av [[den eurasiske steppe]].<ref name="Beckwith_32">Beckwith, Christopher I. (2009): ''Empires of the Silk Road'', s. 32</ref> Selv om de hadde vogner med hjul, er det sannsynlig at de utvandret før indoeuropeerne hadde lært seg å benytte stridsvogner i krigføring.<ref name="Beckwith_32"/> De hadde et indoeuropeisk avledet ord for vognstang, men ikke for vogn, noe antyder tidspunktet for deres utvandring fra steppene.<ref name="Manco_126-127">Manco, Jean (2013): ''Ancestral Journeys'', s. 126-127</ref> David W. Anthony antar de ankom Anatolia rundt 3000 f.Kr. og grunnla [[Troja]]. Det tidligste stadiet av den befestning som [[Homer]] kaller ''Ilios'' (''Wilios''), og som hettittene kalte ''Wilusa'', hadde foran sørporten en [[Antropomorfisme|antropomorf]] (menneskelignende) [[stele]] som minner om de samme i Ukraina og Krim fra samme epoke. Dette arkeologiske nivået hadde også keramikk som er nært knyttet til kulturene på Balkan. Det eneste eksempelet på skrift fra bronsealderen i Troja er et bronsesegl fra 1100-tallet f.Kr. Teksten er på [[luvisk]].<ref name="Manco_126-127"/>

Det er også sannsynlig at deres ankomst i Anatolia var en gradvis bosetning, og ikke som en invaderende hær.<ref name="Beckwith_37">Beckwith, Christopher I. (2009): ''Empires of the Silk Road'', s. 37</ref> De eldste bevitnelsene av anatolernes språklige og historiske tilstedeværelse er som navn som er omtalt i assyriske merkantile tekster fra 1800-tallet f.Kr. i [[Kanesj]].<ref name="Beckwith_37"/> Hettittene, som etablerte seg som et omfattende rike i Midtøsten på 1000-tallet f.Kr. er absolutt det meste kjente folket av den anatoliske gruppen. Historien om den hettittiske sivilisasjon er kjent hovedsakelig fra kileskrifttekster som er funnet i området av deres kongerike, og fra diplomatiske og kommersielle korrespondanse funnet i ulike arkiver i [[oldtidens Egypt]] og i Midtøsten. Til tross for bruken av betegnelsen «[[Hatti|landet Hatti]]» for deres rike, skal hettittene ikke forveksles med [[hatti]]anere, et eldre folk som bodde i samme region fram til begynnelsen av 1000-tallet f.Kr., og som snakket et ikke-indoeuropeisk språk, men hettittene tok lånord fra hattitterne, som deres ord for «konge» og «dronning», og med deres kilespråk (som hadde sin opprinnelse i Sumer) som var nødvendig for å herske over et stort rike.<ref name="Manco_144">Manco, Jean (2013): ''Ancestral Journeys'', s. 144</ref>

Selv om hettittene tilhørte bronsealderen, var de allerede forløpere til jernalderen. De utviklet og framstilte redskaper og våpen av jern så tidlig som på 1300-tallet f.Kr. Det er vist i brevveksling med utenlandske herskere som krevde jernvarer. Hettittenes militære suksess var tuftet på vellykket bruk av stridsvogner trukket av hester. Det hettittiske riket nådde sitt høydepunkt i løpet av midten av 1300-tallet f.Kr. under kong [[Suppiluliuma I]] da det utgjorde et rike som omfattet det meste av Anatolia, foruten også deler av nordlige [[Levanten]] og øvre [[Mesopotamia]]. Etter 1180 f.Kr., midt under [[bronsealderens sammenbrudd]], assosiert til blant annet den plutselige oppkomsten av «[[havfolkene]]», gikk det hettittiske riket i oppløsning og ble oppdelt i en rekke uavhengige [[Syrisk-hettittiske stater|«nyhettittisk» bystater]]. En del av disse mindre rikene varte så sent som på 700-tallet f.Kr. Betegnelsen «nyhettittisk» er tidvis reservert særskilt for de [[luvisk]]-talende fyrstedømmene som [[Melid]] og [[Karkemisj]], skjønt i en videre mening er det bredere kulturelle begrepet «syrisk-hettittisk» nå benyttet på alle de enheter som oppsto i sørlige og sentrale Anatolia etter det hettittiske sammenbruddet — som [[Tabal]] og [[Keve]] (Quwê) — foruten de i nordlige og sentrale Syria.<ref>Hawkins, John David; (1982): «Neo-Hittite States in Syria and Anatolia» i: ''Cambridge Ancient History'' (2. utg.) 3.1, s. 372-441. Se også: Hawkins, John David (1995): «The Political Geography of North Syria and South-East Anatolia in the Neo-Assyrian Period» i: ''Neo-Assyrian Geography'', Mario Liverani (red.), Università di Roma «La Sapienza», Dipartimento di Scienze storiche, archeologiche e anthropologiche dell’Antichità, Quaderni di Geografia Storica 5: Roma: Sargon srl, s. 87-101.</ref>

Landene til de anatoliske folkene ble jevnlig angrepet av en rekke folk og riker: [[frygere]], [[Bitynia|bitynere]], [[medere]], [[persere]], [[grekere]], [[Galatia|galatiske keltere]], og til sist også [[Romerriket|romere]]. Mange av invasjonene førte til bosetning i Anatolia, noe som tidvis førte til at enkelte av de anatoliske språkene døde ut. Ved middelalderen var alle de anatoliske språkene (og deres respektive kulturer) utdødde, men det var mange levninger som påvirket de moderne innbyggerne i Anatolia, mest framtredende hos [[Armenere|armenerne]].