Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

===Tyrkia etter 1980===
[[File:Harput Ruin downhill from castle in 2006 1088.jpg|thumb|Ruiner av kirke i Kharpert (tyrkisk: [[Elazığ]]).<ref name="Balakian" />]]
I frustrasjon over Tyrkias holdning innledet «Armenian Secret Army for the Liberation of Armenia» ([[ASALA]]) attentat mot tyrkiske diplomater og politikere. ASALA drepte 36 tyrkere i Frankrike, USA, Canada, Iran og USA frem til omkring 1990. Gruppen samarbeidet med [[PLO]] og fikk til dels opplæring der.<ref name=":4" /> Gruppen sprengte også en bombe på [[Esenboğa internasjonale lufthavn|Ankara flyplass]] i 1982. ASALA ble stiftet av [[Hagop Hagopian]], født i [[Libanon]] av armensk herkomst.<ref>{{Kilde avis|tittel=Armenian Secret Army for the Liberation of Armenia {{!}} Marxist-Leninist group|avis=Encyclopedia Britannica|url=https://www.britannica.com/topic/Armenian-Secret-Army-for-the-Liberation-of-Armenia|besøksdato=2018-06-03|språk=en}}</ref>

Militærkuppet i 1980 gjorde det mulig for myndighetene å sikre kontroll over Tyrkias offisiell versjon av hendelsene: Påstandene om folkemord er grunnløse, påstandene om folkemord er armensk propaganda, armenerne var en liten minoritet i det osmanske riket, armenerne fikk god behandling av det osmanske regimet, armenere samarbeidet med rikets fiender under første verdenskrig og drev opprør for å løsrive seg, og armenere begikk overgrep og massakrer mot sivile etniske tyrkere. For å imøtekomme kritikk ble tyrkiske arkiver åpnet for innsyn fra 1985.<ref name="Dixon" /> Tyrkia innrømmer at mange døde, men at dødstallene er overdrevet og at dødsårsakene som regel var sult og sykdom.<ref name=":2" /> Tyrkiske lærebøker beskriver fortsatt armenerne som forrædere, kaller folkemordet for en løgn og argumenterer med at det osmanske regimet satt i verk nødvendige tiltak mot de armenske separatistene. Ved militærmuseet i Istanbul viser et eget rom muslimenes lidelser under militante armenere.<ref name="NYTimes2015">{{Kilde avis|tittel=A Century After Armenian Genocide, Turkey’s Denial Only Deepens|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/2015/04/17/world/europe/turkeys-century-of-denial-about-an-armenian-genocide.html|besøksdato=2018-05-28|dato=2015-04-16|språk=en-US|issn=0362-4331}}</ref>

Fra 1980 besluttet Tyrkias sentrale myndigheter å introdusere det «armenske spørsmålet» i skolebøker. Mens temaet tidligere ble helt forbigått, nevnte lærebøkene etter 1980 beslutningen om å deportere armenerne og erkjent at «noe hadde skjedd» med armenerne. Samtidig la lærebøkene vekt på at deportasjonen var helt nødvendig og bagatellmessig sammenlignet med armenernes voldsbruk før, under og etter første verdenskrig. En historiebok for videregående skole poengterte for eksempel at den tyrkiske nasjonen definitivt ikke var ansvarlig for det som skjedde i løpet av den armenske «migrasjonen». En lærebok fra 1989 hevdet at armenerne drev massemord på tyrkere i det østlige Anatolia med sikte på å utrydde tyrkerne helt.<ref name="Dixon2010" />

Regjeringen har stadig protestert mot at andre land anerkjenner hendelsene i 1914-16 som folkemord. På 1980-tallet drev Tyrkia lobbyvirksomhet rettet mot akademikere, næringsliv og politikere i USA med sikte på å styrke den offisielle versjonen.<ref name="Dixon" /> Folkemordet på armenerne blir i Tyrkia oppfattet som et utenrikspolitisk spørsmål og diskutert som «armenske beskyldninger». Offentlig opinion i Tyrkia har i stor grad fulgt regjeringens linje. Oppfatninger om at beskyldninger mot Tyrkia er urettferdig styrker den nasjonalistiske responsen.<ref name="Arikan">Arıkan Açar, D., & Rüma, İ. (2007). External Pressure and Turkish Discourse on ‘Recognition of the Armenian Genocide’. ''Southeast European and Black Sea Studies,'' 7(3), 449-465.</ref> Tyrkias mål om å bli [[EU]]-medlem har lagt press på landet. Frankrikes anerkjennelse av folkemordet i 2001 og forsøk på å få noe tilsvarende vedtatt i USAs kongress var særlig provoserende for Tyrkias regjering.<ref name="Dixon" />

Tyrkia aksepterer ikke at armenerne som døde under det som kalles «evakueringen» eller «deportasjonen» (Tyrkia bruker ordet «relokalisering») kan knyttes direkte til en intensjon om å eliminere det armenske folket. Tyrkia nekter også for at det foregikk systematisk etnisk rensing i tiden da Det osmanske rike forfalt. De hevder at «blåboka» som brukes av armenerne blir tillagt altfor stor vekt som kilde, og at mye av det som står der egentlig ikke er holdbart.

Offentlige anklagere har brukt artikkel 301 i den tyrkiske straffelov, som forbyr å «fornærme tyrkiskheten», mot intellektuelle som antyder at hendelsene virkelig kan kalles et folkemord.<ref name=":5">{{Kilde www|url=https://www.economist.com/node/8820431|tittel=Waving Ataturk's flag|besøksdato=2018-05-30|forfattere=|dato=8. mars 2007|språk=en|verk=The Economist|forlag=|sitat=}}</ref> Tyrkiske domstoler påstås å ha frikjent de intellektuelle i disse sakene. Den avdøde tyrkiske forleggeren Ayşe Nur Zarakolu ble dømt til to års fengsel for å ha utgitt en oversettelse av boken ''Histoire d'un génocide'' av den franske forskeren Yves Ternon i 1993.