Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

=== Slaget ved Navarino (1827) ===
{{utdypende|Slaget ved Navarino}}

[[Fil:Naval Battle of Navarino by Garneray.jpg|thumb|«Sjøslaget ved Navarino», maleri ved Ambroise Louis Garneray (1827).]]

Etter at den greske delegasjonen, ledet av [[Alexandros Mavrokordatos]], aksepterte vilkårene i traktaten, forberedte de allierte seg på våpenstillstand, og deres to flåter ble instruert å avskjære forsyninger til Ibrahims styrker. Da [[Ibrahim Pasja]]s flåte, som ble advart av britene og franskmennene om å holde seg unna Hellas, forlot Alexandria og ble forent med de andre osmanske og egyptiske enhetene ved Navarino (det italienske navnet for [[Pylos]]) den 8. september. Codrington kom med sin skvadron utenfor Navarino den 12. september. Den 13. oktober ble Codrington forent utenfor Navarino av sin allierte, en fransk skvadron under ledelse av De Rigny og i tillegg en russisk skvadron under [[Lodewijk van Heiden]].<ref name="Howarth233-234">Howarth (1976), ''The Greek Adventure'', s. 231–234.</ref>

Ved ankomst ved Navarino forsøkte Codgrinton og de Rigny å forhandle med Ibrahim, men denne insisterte at på grunn av sultanens ordre måtte han ødelegge Hydra. Codrington svarte med å si at om Ibrahims flåte forsøke seile noe annet sted enn hjem, ville han ødelegge dem. Ibrahim gikk med på å skrive til sultanen for å se om ordren kunne endres, og samtidig klagde han på at grekerne ville være i stand til å fortsette sine angrep. Codrington lovte at han ville forhindre grekerne og filhellenere fra å angripe tyrkerne og egypterne. Etter dette oppløste han det meste av sin flåte som returnerte til [[Malta]] mens franskmennene seilte inn i [[Egeerhavet]].<ref name="Howarth233-234"/>

Imidlertid da filhellenistiske Frank Hastings ødela en tyrkisk marineskvadron sendte Ibrahim ut en avdeling fra sin flåte fra Navarino med ordre om å beseire Hastings. Codrington hadde ikke hørt om Hastings handlinger og trodde at Ibrahim brøt avtalen. Codrington avskjæret flåten og fikk dem til å trekke seg tilbake, og det samme skjedde på nytt neste dag da Ibrahīm personlig ledet flåten. Codrington samlet sin flåte på nytt da britene kom tilbake fra Malta og franskmennene fra Egeerhavet. De ble også forent med den russiske kontingent ledet av Heiden. Ibrahim begynte da krigshandlinger for å utslette grekerne på [[Peloponnes]] i den tro at de allierte hadde brutt avtalen.<ref name="Howarth236-37">Howarth (1976), ''The Greek Adventure'', s. 236–237.</ref>

Den 20. oktober 1827, da været ble verre, gikk den britiske, russiske og franske flåten kl 13.30 inn i Navarinobukten i en fredelig formasjon mens mannskapet ble beordret til å bemanne bevæpningen<ref name="Woodhouse 1965 112">Woodhouse, Christopher Montague (1965) ''The Battle of Navarino'', side 112</ref> og med delvis åpne kanonporter, men med streng ordre om å skyte bare dersom de ble angrepet. Da flåten begynte å fylle opp bukten, med de britiske fartøyene først og i midten, med de franske fartøyene til [[styrbord]], mot de osmanske fartøyene, og de russiske til [[babord]], noe bak de franske, ble det ikke gjort noen forsøk fra de osmanske kystbatteriene eller [[korvett]]ene om å hindre dem, men Codrington mottok en melding fra Ibrahim Pasja om at det ikke var gitt tillatelse til de allierte om å komme inn i bukten og at de måtte snu umiddelbart. Codrington avviste denne meldingen, og svarte at han var ikke kommet for å motta ordre, men å gi dem, og advarte om at om det ble løsnet skudd, ville den osmanske flåten bli ødelagt.<ref name="Woodhouse 1965 112"/><ref>James (1837) VI.480</ref>

Codrington hevdet at osmanene innledet kamphandlingene, ved at da en britisk [[fregatt]] sendte en båt for å anmode egypterne om å flytte deres brannskip, ble offiseren om bord skutt av egypterne. Fregatten svarte med å skyte med musketter til gjengjeld, og et egyptisk skip fyrte et kanonskudd mot det franske flaggskipet «Sirene» som gjengjeldte ilden.<ref name=Howarth239>Howarth (1976), ''The Greek Adventure'', s. 239.</ref>

Sammenstøtet førte til gjensidige fulle krigshandlinger og endte med absolutt seier for de allierte og utryddelse av den egyptisk-tyrkiske flåten. Av 89 egyptisk-tyrkiske skip som deltok i sjøslaget var det kun 14 som greide å komme seg tilbake til Alexandria. Ifølge Codrington ble 8000 osmaner drept, mens de allierte mistet ikke ett skip og fikk kun 181 døde.<ref>Woodhouse (1965) side 33</ref>
En rekke allierte skip ble imidlertid sterkt skadet og seks av disse ble enten utrangerte eller måtte reise hjem for reparasjoner.<ref>Codringtons rapport, gjengitt i James (1837) VI.486-8</ref>
Høyporten krevde skadeserstatning for de ødelagte skipene, men sultanens krav ble avvist på grunnlag at det var tyrkerne selv som hadde vært angriperne. Ambassadørene til de tre landene hos de allierte forlot også Konstantinopel.<ref name=Howarth241>Howarth (1976), ''The Greek Adventure'', s. 241.</ref>

I England ble sjøslaget kritisert for å være en «ubehagelig hendelse» (''untoward event'') mot Det osmanske rike som ble karakterisert som «gammel alliert». Codrington ble kalt hjem og klandret for å ha tillatt å la de egyptisk-tyrkiske skipene frakte med seg rundt 2000 grekere som ble tatt for å ende sitt liv som slaver. I Frankrike ble nyheten om sjøslaget møtt med stor entusiasme og regjeringen fikk et uventet løft i popularitet. Russland tok formelt anledningen til å erklære krig mot Det osmanske rike.<ref name="Howarth241"/>

I oktober 1828 omgrupperte grekerne og opprettet en ny regjering under [[Ioannis Kapodistrias]]. Deretter avanserte de for å erobre så mye områder som mulig, inkludert Athen og Theben, før vestmaktene påførte våpenhvile. I henhold til Peloponnes aksepterte Storbritannia og Russland det franske tilbudet om å sende en hær for å jage vekk Ibrahims soldater. [[Nicolas-Joseph Maison]], som ble gitt kommandoen over den franske ekspedisjonshær som gikk i land den 30. august 1828 ved [[Petalidi]], og hjalp grekerne å fjerne alle fiendtlige styrker fra Peloponnes innen 30. oktober. Maison iverksatte således den overensstemmelse som Codrington hadde forhandlet og signert i Alexandria med Muhammad Ali, og som krevde tilbaketrekning av alle egyptiske tropper fra Peloponnes.<ref>Finlay (1861), ''History of the Greek Revolution'', II, s. 192–193; Miller, William (1927): [http://books.google.no/books/about/The_Ottoman_Empire_and_its_successors_18.html?id=apgfAAAAIAAJ&redir_esc=y ''The Ottoman Empire and Its Successors, 1801-1927''], Octagon Books, [http://books.google.no/books/about/The_Ottoman_Empire_and_Its_Successors_18.html?id=HaA18-u7mMMC&redir_esc=y nyutgivelse Taylor & Francis Group], 1966, s. 102</ref>

Den siste betydelig krigshandling i krigen var [[slaget ved Petra]] som skjedde nord for [[Attika]]. Greske styrker under [[Demetrios Ypsilantis]], som for første gang var trenet til å kjempe som en regulær europeisk hær framfor som en geriljagruppe, avanserte mot Aslan Beys styrker og beseiret dem. Tyrkerne overga alt land fra [[Lebadeia]] til elven Sperchios i [[Fthiotis]] i bytte for trygg passasje ut av Sentral-Hellas. Som den nær samtidshistorikeren [[George Finlay]] har understreket:<ref>Finlay (1861), ''History of the Greek Revolution'', II, s. 208</ref>
:«Således hadde fyrst Demetrius Hypsilantes den ære å avslutte krigen som hans bror hadde påbegynt ved bredden av Prut.»