Redigerer Angevinriket (avsnitt)

== Angevin-rikets fall og ettermæle ==
I boken ''Capetian France 987 – 1328'' ble det gitt grunner for at Angevin-riket falt sammen: «Det er ofte sagt at huset Plantagenets landområder på slutten av 1100-tallet at det var et storrike i forfall, delt av forræderiet til Henrik IIs sønner og holdt sammen bare med vanskeligheter av Rikard I og Johan; og at forsøket på å holde dem sammen overanstrengte deres ressurser og underminerte deres makt fra innsiden, gjorde deres overlevelse som en felles enhet ganske umulig. Således ble Filips erobring uunngåelig, og Johans ansvar er i høy grad redusert.»

Det århundret, 1100-tallet, hvor England var en del av Angevin-riket var preget på en rekke måter.

[[Latin]] ble benyttet de lærde og skriftlærde, i regjeringen, i lovverket og ikke minst kirken gjennom 1100-tallet. Latin var et levende språk som ble hele tiden beriket av nye lånord i et samfunn i stadig endring. Når det klassisk ordforrådet ikke strakte til nølte de ikke med å benytte engelske eller franske ord. Således kom ''purkacia'' fra ''purchases'' (innkjøp), ''drana'' av ''drain'' (avløp), ''cropum'' av ''crop'' (avling) og videre. Blandingen av to eller tre språk ble mer økende med tiden.

Angevin-kongene, den herskende klasse av anglo-normannere og hoffet snakket [[fransk]], mens bøndene, håndverkerne, soldatene og den store andelen av folket snakket kun [[engelsk]]. Ordrer og instrukser ble gitt på engelsk, og engelsk og latin. En rekke skrifter fra erkebiskopen av Canterbury var tospråklige fra til Henrik IIs tid, og menn framførte sin sak i en landsens domstol på engelsk i [[1116]] og antagelig lenge etter. I hvilken grad aristokratiet fra Normandie og andre angevinske besittelser i Frankrike ble kjent med den engelske språk er vanskelig å avgjøre, men antagelig var det en språklig innflytelse fra barnepleiere, tjenere og gårdsfolk. Henrik II og hans etterkommere hadde franske drikkevaner og foretrakk [[vin]] framfor [[øl]] og [[cider]] som deres forgjengere drakk.<ref>Poole, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta, 1087-1216''. 2. utg. Oxford 1955. Sidene 249-252</ref> En del vin ble faktisk produsert lokalt, men utenlandsk vin, både ''vinum expensibile'' og ''vinum dominicum'', kom fra [[Poitou]], [[Gascogne]], og [[Auxerre]] til relativ kostbare priser. Engelsk vin ble solgt for 10 shilling for en tønne mens de fra [[Anjou]] gikk for 24 shilling.<ref>Poole, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta, 1087-1216''. 2. utg. Oxford 1955. Side 92</ref> Konsum av vin var således for de rike, men i løpet av 1200-tallet ble det fraktet vin til Storbritannia i mengder. Prisene ble mer overkommerlige og ble drukket av alle samfunnslag og så langt nord som [[Hebridene]]. Også i Skottland ble det solgt vin i [[Aberdeen]] og [[Dundee]]. Irland imoprterte vin ved salg av huder.<ref>Matthew, Donald: ''Britain and the Continent 1000-1300''. London 2005. Side 166-167</ref>

1100-tallet var også århundret for [[gotisk arkitektur]], først kjent som «Opus Francigenum» (''den franske stil'') fra arbeidene til abbed [[Suger av Saint-Denis|Suger]] ved [[Saint-Denis (Seine-Saint-Denis)|Saint-Denis]] i [[1140]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.buzzle.com/articles/gothic-art-abbe-suger.html |tittel=Gothic Art and Abbe Suger |besøksdato=2009-06-25 |arkiv-dato=2013-11-13 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131113105007/http://www.buzzle.com/articles/gothic-art-abbe-suger.html |url-status=død }}</ref> Gotisk som religiøs arkitektur introdusert i England, i ettertiden karakterisert som «Tidlig engelsk periode» eller «Lancet-gotikk», og var en konsekvens av Angevin-rikets franske innflytelse, født og spredt på samme tid, og begynte rundt 1180 eller [[1190]]. Dens tidligste opptreden var i koret i klosterkirken St Denis ved Paris, men selv før den tid hadde en del trekk blitt benyttet i [[Durhamkatedralen]] i England med en kombinasjon av [[romansk stil]] og førgotiske stiltrekk. Ved [[1175]] var gotisk arkitektur blitt solid etablert i England da koret i [[Canterburykatedralen]] ble fullført av [[William av Sens]].

[[Fil:Royal Arms of England (1198-1340).svg|thumb|Huset Plantagenets personlige våpenskjold har blitt et symbol for England.]]
De engelske kongenes motto er etter sigende fra denne tiden: «Dieu et mon droit» («Gud og min rett») var Rikard Løvehjertes ord og Angevin-kongene tok også tre kravlende løver som sitt symbol. Om disse symbolene ikke representerte England først da de var huset Plantagenets personlige våpenskjold, er de i dag ofte representert med England, særlig det engelske nasjonale fotballaget. Normandie og Aquitaine benyttet tilsvarende symboler med [[leopard]]er på deres flagg, skjønt det til Normandie er antagelig det eldste i denne sammenheng.

Fra en politisk synsvinkel ble sakene på kontinentet gitt større oppmerksomhet fra de engelske kongene enn sakene i England allerede under normannerne, men under angevinene ble det klart at maktbalansen i Frankrike var av større betydning og angevin-kongene tilbrakte mer tid utenfor England enn i landet, særlig Rikard Løvehjerte. Da Normandie og Anjou var tapt ble huset Plantagenet for første gang ble sett på som utelukkende engelske konger som hadde Gascogne som enslige besittelse på kontinentet. Det eneste som var igjen av Normandie, den viktigste besittelsen til Angevin-riket, var [[Kanaløyene]].

=== Om historien hadde gått annerledes ===
Den hypotetiske fortsettelsen og utvidelsen av Angevin-riket over flere århundrer har vært emne for flere fortellinger av alternativ historie. Historisk har både engelske og franske historikere sett sammenstilling av fransk og engelsk land under angevinsk kontroll som noe av en villfarelse og en fornærmelse til nasjonal identitet. For engelske historikere har landene i Frankrike blitt spådd for å være en hindring og byrde, mens franske historikere har betraktet en hypotetisk union som et engelsk imperium.<ref>Boussard, J.: ''Le Gouvernement d'Henri II Plantagenêt'', Editions Paris, sidene 527 til 532.</ref>

Den engelske historikeren og konservative politikeren [[Thomas Babington Macaulay]] skrev i sitt historieverk i [[1849]] om en union av Frankrike og England: «Hadde Plantagenetene, noe som en tid synes sannsynlig, lyktes i å forene hele Frankrike under deres styre, er det sannsynlig at England aldri ville ha hatt en uavhengig eksistens. Englands prinser, herrer, prelater ville ha vært av en annen rase og et annet språk fra håndverkere til ''«the tillers of the earth»''<!-- Noen som oversetter dette? -->. Inntektene fra Englands store eiere ville ha blitt brukt på festligheter og annet ved bredden av Seine. Det edle språket til Milton og Burke ville ha forblitt en landsens dialekt, uten en litteratur, uten en bestemt grammatikk, og uten en fastlagt ortografi, og ville ha blitt forlatt med hån for bruk kun av bønder. Ingen mann av engelsk raffinering ville ha steget til høy rang, unntatt ved å bli i tale og vaner en franskmann...»<ref>[http://www.strecorsoc.org/macaulay/m01a.html Integrert tekst] {{Wayback|url=http://www.strecorsoc.org/macaulay/m01a.html |date=20091224164852 }}, se seksjonen: «Separation of England and Normandy».</ref>