Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

=== Alliert overtak (1943–1944) ===
[[Fil:Canadian soldiers on Juno Beach.jpg|miniatyr|Kanadiske soldater på Juno Beach i Normandie, 6. juni 1944. [[invasjonen i Normandie]] (kjent som D-dagen) var den største amfibiske operasjonen noensinne. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/24/Canadian_soldiers_on_Juno_Beach.jpg stor versjon])]]

{{Utdypende|invasjonen i Normandie}}

I løpet av 1943 og 1944 hadde de vest-allierte bygd opp store troppekonsentrasjoner i det sørlige England, med tanke på en invasjon av det tyskokkuperte kontinentet.<ref>Bell 2011, s. 169–170</ref> Allerede i 1942 hadde kanadiske styrker gjennomført [[Diepperaidet]],<ref>Davies 2008, s. 118</ref> et raid som endte i katastrofe, men som gav verdifull kunnskap om [[amfibieangrep|amfibieoperasjoner]]. Erfaringene herfra gjorde at man valgte å gå i land på strendene i [[Normandie]], i stedet for direkte i en havneby.<ref>Beevor 2012, s. 368–369</ref>

Den 6. juni 1944 gikk de vest-allierte styrkene i land i Normandie (D-dagen), under ledelse av den amerikanske generalen [[Dwight D. Eisenhower]].<ref>Beevor 2012, s. 624</ref> De vest-allierte styrkene møtte på hard tysk motstand, og de første to månedene hadde de lite fremgang. Det var ikke før i slutten av juli at general [[Omar Bradley]]s styrker greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie.<ref>Davies 2008, s. 135–136</ref>

Den 15. august 1944 gikk allierte styrker i land på den franske [[rivieraen]] i [[operasjon Dragoon]], og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august 1944 ble Paris frigjort.<ref>Beevor 2012, s. 661, 664</ref>

I september fikk general Montgomery overtalt den allierte ledelsen til å gjennomføre [[Arnhem-operasjonen]], en dristig operasjon der broene over elvene i det tyskokkuperte Nederland skulle tas slik at den videre invasjonen inn i Tyskland ville bli lettere. Operasjonen ble mislykket, dels fordi tyskerne kjente til de allierte planene, og dels fordi tyskerne hadde sterkere militær tilstedeværelse enn hva planene forutsatte. En hel britisk [[divisjon (forband)|divisjon]] ble omringet og ødelagt av tyske styrker.<ref>Beevor 2012, s. 686–687</ref>

[[Fil:Eastern Front 1943-08 to 1944-12.png|miniatyr|Østfronten, sommeren 1943 til årsskiftet 1944–1945 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/9/96/Eastern_Front_1943-08_to_1944-12.png stor versjon])]]

Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene [[operasjon Bagration]].<ref>Davies 2008, s. 132</ref> Med 2,4 millioner mann, {{Formatnum:5200}} stridsvogner og {{Formatnum:5300}} fly ble offensiven innledet 22. juni 1944, treårsdagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og var derfor også symbolsk viktig. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen og [[Minsk]] ble erobret av sovjetiske styrker 4. juli 1944. Den røde armé hevdet etter offensiven var over at om lag {{Formatnum:400000}} tyske soldater ble drept, mens {{Formatnum:158000}} ble tatt til fange. Langs hele østfronten mellom [[Karpatene]] og Finland mistet aksemaktene gradvis fotfestet, den 2. september ga Finland opp kampen og signerte våpenhvile. Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene. Fra fronten til Tysklands østligste provins Østpreussen var det nå bare 500 kilometer i luftlinje. Den tyske armégruppe sentrum fikk stygg medfart under denne offensiven, mye på grunn av Hitlers fanatiske motstand mot tilbaketrekninger.<ref>Hastings 2012, s. 574, 592–593, 596</ref>

Høsten 1944 sto den sovjetiske krigsmakten ved grensen til Romania. [[Kongedømmet Romania]] hadde deltatt på tysk side i angrepet på Sovjetunionen, under ledelse av general [[Ion Antonescu]]. I slutten av august ble Antonescu kastet fra makten, og Romania skiftet side i verdenskrigen. Samtidig prøvde Bulgaria å trekke seg ut av krigen, de hadde deltatt i angrepene på Hellas og Jugoslavia, men de hadde aldri erklært krig mot Sovjetunionen. Ledelsen i landet prøvde å forhandle om fred med de allierte stormaktene, men den 5. september erklærte Sovjetunionen krig mot Bulgaria, fire dager etter kapitulerte landet. Sent i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Hellas, for å bruke kreftene på å forsvare Jugoslavia og Albania.<ref name="Hastings2012_597">Hastings 2012, s. 597</ref>

Høsten 1944 gikk sovjetiske styrker inn i Ungarn. Den 15. oktober erklærte Ungarns leder [[Miklós Horthy]] at verdenskrigen var over for Ungarns del, noe som gjorde at tyskerne straks avsatte ham. De tyske styrkene i landet begynte nå å rasere infrastrukturen, og da de siste tyske styrkene ble kastet ut av Ungarn i april 1945 var det et land i totalt kaos Den røde armé overtok fra tyskerne. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Warszawa i august 1944, startet den polske motstandsbevegelsen [[Armia Krajowa]] et [[Warszawaoppstanden|opprør mot de tyske okkupantene i byen]]. Dette resulterte i harde kamper mellom [[Waffen-SS]] og polakkene, men fordi Den røde armé stikk i strid med polakkenes forhåpninger valgte å forholde seg som passive tilskuere til kampene, kunne tyskerne til slutt slå ned hele opprøret.<ref>Hastings 2012, s. 595, 597</ref><ref>Davies 2007, s. 136, 206</ref> Etter at den polske ledelsen kapitulerte den 2. oktober begynte de tyske okkupantene å systematisk ødelegge byen, og da Den røde armé endelig erobret byen den 17. januar, lå nær 90&nbsp;% av Warszawa i ruiner.<ref group="note">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008070100001|tittel=Øst-Europa|etternavn=Galford|fornavn=Ellen|utgiver=Gyldendal|besøksdato=29. september 2024|år=1987|isbn=8205173052|utgivelsessted=Oslo|side=33|sitat=Men på det tidspunkt var nesten 90 % av Warszwawa (sic) blitt jevnet med jorden eller sto tilbake som gapende vegger uten gulv og tak. Mer enn {{formatnum:11000}} bygninger var fullstendig ødelagt og ytterligere {{formatnum:14000}} var alvorlig skadd. Av byens 957 historiske bygninger lå 782 i ruiner og mer enn 90 % av fabrikkene var ødelagt.}}</ref>