Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

=== Quislings rolle i jødeforfølgelsene ===
{{Se også|Holocaust i Norge}}
[[Fil:Rail leading to Auschwitz II (Birkenau).jpg|miniatyr|Få norske jøder overlevde oppholdet i [[Auschwitz]]. Det er uklart for ettertiden hvor mye Quisling faktisk visste om [[Deportasjonen av de norske jødene|de norske jødenes skjebne]], men han kjente trolig til ryktene om massedrap.<ref name="Dahl(1992)-384-385" />]]

Quisling beveget seg i antisemittisk retning i løpet av de første krigsårene, men han sto likevel for en mildere diskrimineringspolitikk enn hva tyskerne agiterte for. Quisling sto for eksempel mot tysk press for at jødiske personer skulle pålegges å bære [[davidsstjerne]] offentlig. Quisling-styret sørget for at jødiske leger og sakførere fikk yrkesforbud, og Quisling gjeninnførte også «[[jødeparagrafen]]» i grunnloven i mars 1942.<ref name="Dahl(1992)-369" />

Jødepolitikken lå ikke i Quislings hender, og tyskerne bestemte at alle legitimasjonskort som tilhørte jøder måtte stemples med en «J». Norsk politi fikk i oppgave å stå for det praktiske i registreringen av jødene, og kopier av alle innsamlede opplysninger gikk også til NS. Da tysk politi høsten 1942 bestemte at alle jødiske personer skulle arresteres, ble [[Hirden]] og [[Germanske-SS Norge]] brukt som hjelpetropper. Quisling sørget også for å gi arrestasjonene et skinn av juridisk legitimitet ved å utvide straffelovens sikringsbestemmelser, samt ved å vedta en ny lov om inndraging av jøders formue.<ref name="Dahl(1992)-369-372" />

Det er uklart hvor mye Quisling og NS-ledelsen visste om tyskernes planer for de arresterte jødene. Quisling hadde tidligere gått inn for en felleseuropeisk løsning på «jødeproblemet», men NS-styret ble også overrasket over tempoet og brutaliteten i arrestasjonene. Quisling var ikke informert på forhånd om [[Deportasjonen av de norske jødene|deportasjonen av 532 jødiske fanger]] med [[DS «Donau»]] 26. november, men forsvarte aksjonen offentlig i desember. I to taler i Trondheim omtalte Quisling jødisk innvandring som en «ren parasittstrøm» som «satte seg fast overalt», og understreket viktigheten av at «vi sikrer oss mot jødene» som en del av en «forsvarskamp for det norske folks nasjonale eksistens».<ref name="Dahl(1992)-372-380" />

Det store flertallet av jøder som ble sendt ut av Norge ble drept i tyske [[tilintetgjørelsesleir]]er. Det finnes ingen dokumentasjon for at Quisling eller NS fulgte opp med tyske myndigheter om hva som hadde skjedd med disse menneskene. Dette var i motsetning til andre deporterte grupper, der Quisling ofte henvendte seg til [[Sicherheitspolizei|Sipo]] eller [[Sicherheitsdienst|SD]] for å følge opp statusen. Quisling-biograf [[Hans Fredrik Dahl]] finner det trolig at Quisling var kjent med ryktene om massedrap på jødiske fanger, men at han «neppe [var] motivert for å feste tiltro til de historiene som gikk om jødenes ufattelige tragedie».<ref name="Dahl(1992)-384-385" /> Quisling ga blant annet i taler etter den 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 377–380.</ref> Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.35.</ref> Ved [[Det norske landssvikoppgjøret|rettsoppgjøret etter krigen]] hadde de sentrale personene ulike fremstillinger av hva de visste og hvem som tok initiativ. Etter Mendelsohns vurdering hadde særlig Quisling, Hagelin, Lie, Prytz, Fuglesang og Skancke politisk ansvar for arrestasjonene og deportasjonene.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s.219.</ref> 

Historiker [[Bodil Stenseth]] mener at Quisling visste mer om jødenes skjebne enn han ga inntrykk av. Blant annet endte kostbare gjenstander fra familien Watchman i Villa Gimle og i Quislings bolig i Asker («Ørneredet»). Familien Watchman ble drept i Auschwitz. Ifølge Stenseth måtte Quisling ha visst at jøder som ble sendt ut av landet, aldri ville komme tilbake. Quisling hadde omkring 600 kg sølvtøy, og en del av dette var støpt om fra stjålet sølv blant annet flerarmede lysestaker fra jødiske familier.<ref>{{Kilde avis|tittel=Ny bok: – Quisling plyndret norske jødiske familier|avis=NRK|url=https://www.nrk.no/kultur/ny-bok_-_-quisling-plyndret-norske-jodiske-familier-1.13742728|besøksdato=2017-10-21|etternavn=|fornavn=|dato=20.10.2017|side=|språk=no|sitat=}}</ref> Almer Haug var den 21. november 1942 på oppdrag fra [[likvidasjonsstyret]] på besiktigelse i Watchmans privatbolig. Haug var en nær venn av Quisling og den 21. november satt mannlige familiemedlemmer internert, mens Florence Watchman var til stede i boligen. Stenseth sporet 16 nummererte gjenstander fra Watchmans bo til Quislings residens på Bygdøy ([[Villa Grande]]). [[Halldis Neegård Østbye]] skrev i et brev til Quisling blant annet at «den endelige ordning må naturligvis være radikal og usentimental» og «Alt det øvrige kan vel foregå mere i stillhet, konsentrasjonsleirer osv.», noe som ifølge Stenseth etterlater lite tvil om at Quisling kjente til tilintetgjørelsen.<ref>Quislings ran av et jødisk hjem. ''Aftenposten'', 21. oktober 2017, s. 14–18.</ref>

NS klipparkiv (funnet i 2018) viser tydelig og med sikkerhet hvilken informasjon Quisling fikk. Quisling ble slik informert om blant annet om massakrer i Ukraina (et land Quisling kjente personlig) i juli 1941, i oktober 1942 kom informasjon om at {{formatnum:700000}} kunne være drept og i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Den svenske avisartikkelen fra oktober 1942 omtalte «utrydningskrigen mot jødene», den ble overlevert Quisling den 21. oktober og ble liggende på hans kontor en måned akkurat da den store deportasjonen av jøder fra Norge ble gjennomført. Klipparkivet var merket «Jødeproblemet 25.3.1941–31.12.1943».<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/article/ap-0n0E10.html|tittel=Forsker: «Selvsagt visste Quisling om jødeutryddelsene»|besøksdato=2019-09-18|forfattere=|dato=|fornavn=Carl Emil|etternavn=Vogt|etternavn2=|språk=nb-NO|verk=Aftenposten|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Hva visste Quisling om jødeutryddelsene?|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-3053-2019-03-02|url=https://www.idunn.no/nnt/2019/03/hva_visste_quisling_omjoedeutryddelsene|dato=2019-09-11|forfattere=|fornavn=Carl Emil|etternavn=Vogt|via=|serie=03|språk=no-NO|bind=36|hefte=|sider=175–191|issn=1504-3053|besøksdato=2019-09-18|sitat=Funnet av Nasjonal Samlings (NS) klipparkiv (emneord «Jødeproblemet»), opprettet for NS’ fører, viser for første gang med sikkerhet hvilken informasjon som tilfløt Quisling. Svenske presseklipp ga ham troverdig informasjon: blant annet om massakrer på jøder i Ukraina alt i juli 1941; i oktober 1942 om at 700 000 kunne være drept, i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Sommeren 1943 ble bruk av giftgass nevnt. Flere artikler slo fast at nazistenes mål var å utrydde alle jøder. Funnet er betydningsfullt, først og fremst fordi det dokumenterer Quislings, og sannsynligvis hele NS-regjeringens, kjennskap til jødeutryddelsen, og understreker dermed alvoret i Quislings ansvar.}}</ref> Quislings korrespondanse med Halldis Neegaard Østbye i 1942 viser at de kjente til hva som foregikk i Øst-Europa.<ref>{{Kilde avis|tittel=- En ikke-nyhet|avis=Klassekampen|url=|etternavn=|fornavn=|dato=14. september 2019|side=54|sitat=At Vidkun Quisling ble forelagt avisutklipp fra Sverige på pulten sin, er heller ikke et godt bevis for at han var klar over hva som ventet jødene, mener Tangestuen. Det finnes bedre bevis som viser at han var i besittelse av denne kunnskapen, forklarer Tangestuen, og trekker fram korrespondansen Quisling hadde med antisemitten Halldis Neegaard Østbye høsten 1942. – Her viser Østbye til samtalene de har hatt, og skriver videre at «den endelige ordningen må selvsagt bli radikal og usentimental». Hun skriver også at unge nordmenn ikke må brukes til å skyte kvinner, barn og oldinger. Det bør overlates til russerne eller «asiatiske folkeslag». Quisling var sikkert opptatt av hvordan svensk presse framstilte det som skjedde i Norge, men trengte ikke disse for å holde seg oppdatert. Han hadde bedre kilder, sier Tangestuen.}}</ref>

Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.35.</ref> NS-lederne, spesielt [[Sverre Riisnæs]], Jonas Lie og [[Axel Stang]], hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel fulgte Jonas Lie høsten 1941 med [[Einsatzgruppe]] D og var i [[Odessa]] da de [[Odessamassakren|massakrerte jødene i byen]] 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs så, var slavearbeidere. Einar Rustad, leder for [[NSUF]], var på en landbrukskonferanse i [[Łódź]] i 1942 og ble vist rundt i [[Ghetto Litzmannstadt|gettoen]], Rustad hevdet senere at de fryktelige forholdene i gettoen hadde opprørt ham. [[Felix Hartmann]] arbeidet for [[Sicherheitsdienst|SD]] ved [[Minsk]] i [[Hviterussland]] fra 1942, der Hartmanns sjef var ansvarlig for at {{formatnum:55000}} jøder ble likvidert på bare ti uker. [[Hans S. Jacobsen]] fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Kattowitz-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske [[frontkjemper]]e, spesielt i [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|SS-Division «Wiking»]], var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.18–22.</ref> [[Klaus Grossmann]], lederen for vaktstyrken om bord på «Donau» og «Gotenland», uttalte de «ikke hadde lov» til å vite hvilken skjebne som ventet jødene, «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 10.</ref> Noen av de tyske vaktene på Grini hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 308.</ref> [[Odd Bergfald]] forhørte selv [[Siegfried Wolfgang Fehmer]] i Gestapo, og Fehmer kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».<ref>[[#refBergfald1978|Bergfald (1978)]] s. 92</ref>

Quisling ønsket at jødesaken skulle ligge under Hagelins innenriksdepartement, slik at [[Statspolitiet]] (Stapo) måtte instrueres derifra og ikke fra okkupasjonsmakten. Karl Marthinsen motsatte seg dette: Stapo måtte ta ordre fra tysk politi, men ville orientere Hagelin om aksjoner. Quisling skal 26. november ha vært helt ukjent med arrestasjonene og opplastingen av «Donau». Den svenske reporteren [[Benkt Jerneck]] klarte å avdekke at Wilhelm Wagner var den ansvarlige tjenestemann på tysk side. Wagner hevdet at aksjonen mot jødene var et indre norsk forhold, mens norske tjenestemenn hevdet at aksjonen var utført etter tysk ordre. Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 377–380.</ref> Avisen ''Det frie Norge'' skrev i desember 1942 om da «Donau» la fra kai ved Vippetangen og bemerket at okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av at deportasjonene er NS og statspolitiets verk, «men man har sikre beviser for at aksjonen er igangsatt fra høyeste tyske hold».<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 132.</ref> Forskningen har ikke bragt klarhet i om deportasjonene skjedde etter ønske fra Quislings regjering.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 7.</ref>

{{sitat|Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var opdaget breket han til oss: Jeg det ikke gjort. Jeg så det. Jeg bo her i nærheten. Kort prosess. Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut|En frontkjemper i ''[[Hirdmannen]]'' (1941, sitert av [[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 23.|right}}

NS-regimet deltok aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av deportasjonen. I andre land okkupert eller dominert av Tyskland er det eksempler på at deportasjoner ble hindret, også fra de som var alliert med Hitler. Italia, Ungarn og Bulgaria hindret deportasjoner av jøder inntil tyskerne tok kontroll. NS-regimet hadde omtanke for andre deporterte nordmenn, men ikke for jødene. Hetland tror at velviljen og mangel på motstand i NS-regimet skyldtes antijødiske holdninger og at blant annet Quisling selv hadde tatt til orde for å deportere jødene i 1941 og forsvarte aksjonen i desember 1942. Ekspedisjonssjef [[Sigmund Feyling]] i Kirkedepartementet uttalte offentlig at «det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket». Samtidig var det flere i NS som mislikte tiltakene mot jødene.<ref>[[#ref=refSobye1998|Søbye (1998)]] s.2.</ref><ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 31–32.</ref> I 1943 og 1944 arbeidet NS-regimet med planer om å drepe «uhelbredelig sinnssyke» og «idioter», og om å internere «tatere» og hindre dem i å formere seg.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 33–34.</ref>