Redigerer Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (avsnitt)

== Utviklingen sett i ettertiden ==
[[Norge i etterkrigstida|Etterkrigstiden]] var en epoke med store og dyptgripende endringer for brede samfunnslag over kort tid. For Nord-Norges del ble omveltningene store da folk i løpet av en generasjon fikk tilnærmet samme levestandard som folk sørpå. Tradisjonell husholdningsøkonomi som fortsatt i 1945 styrte arbeids- og familiestrukturer ble drastisk endret, og i 1970 var det tradisjonelle livet så godt som forsvunnet.{{sfn|Rinde|2015|p=286–287}}

I Nord-Norge ble utbygging av velferdsinstitusjoner, aviser, radio og kommunikasjoner noe som på kort tid omformet landsdelen. Fysisk ble landskap og arkitektur omformet, men også sosiale og kulturelle forhold endret seg. Statsviter og sosiolog [[Stein Rokkan]] (1921–1979) uttalte i 1969: «Økningen i kunnskap, utvidelsen av perspektivene, forfleringen av kommunikasjonskanalene, ikke minst utad til andre land, har gjort det vanskeligere å opprettholde de smale identitetene, å sosialisere de unge inn i de gamle kanalene.» De sosiale og kulturelle forskjellene mellom Sør- og Nord-Norge ble mindre. Storsamfunnets normer og verdier fikk gjennomslag, mens det lokale og særegne gradvis ble visket ut.{{sfn|Eriksen|1994|p=329–231}}{{sfn|Eriksen|1994|p=331–232}}

=== Studieselskapet for nord-norsk næringsliv som aktør ===
Forskjellige historikere har forsøkt å finne ut av Studieselskapets betydning for industrireisningen i Nord-Norge. Historiker [[Øyvind Thomassen]] har ment at Studieselskapet tok på seg mange av de planleggingsoppgavene som var tiltenkt de statlige områdeplanleggingskontorene. På den måten kan det sies at Studieselskapet ble en drivkraft for modernisering innenfra. Andre har ment at landsdelens egen innflytelse hadde en mer beskjeden rolle. Dette har historiker Inge Strand formulert slik: «innerst inne har vi vel ei kjensle av at næringsutviklinga […] i 1950- og 1960-åra mer var resultatet av at nokon sto utanfor og skuva enn av vi sto inne og dro.»{{sfn|Rinde|2015|p=222–227}} En annen beskrivelse ble gitt av Erik Oddvar Eriksen som beskrev Utbyggingsprogrammet som «hjelp og standardisering» og ikke som tidligere i mellomkrigstiden som «hjelp til selvhjelp.»{{sfn|Eriksen|1994|p=329–231}}

Historiker Inge Strand sa at det spissformulert oppstod en allianse mellom konservative næringslivsfolk i nord, og radikale sosialøkonomer i sør. Utbyggingsprogrammet har vært omtalt som «planøkonomi», og han påpekte at sympatien for denne var langt større i nordnorsk næringsliv enn i Sør-Norge. Programmet ble påvirket av Studieselskapets holdninger og Strand trekker frem historiker [[Edvard Bull d.y.|Edvard Bull]]s (1914–1986) forklaring om «toppfolkenes partnerskap». Bull mente at det eksisterer et fellesskap mellom ledere i det offentlige, næringslivet og fagorganisasjonene, som gjør at partene ofte kommer frem til en avgjørelse som alle bøyer seg for. Med andre ord at «toppfolkene» tilpasser seg i møtet med hverandre. De endrer holdning i viktige saker, de tar til seg en annen væremåte enn det grunnplanet har og de blir mer like hverandre enn de gruppene de representerer.{{sfn|Strand|1995|p=25–26}}

=== Arbeiderpartiets mål og strategier ===
[[Fil:Einar Gerhardsen by Henriksen & Steen (1945) (20171123 00110 NB HS 45 00709).jpg|mini|[[Einar Gerhardsen]] var Arbeiderpartiets leder og Norges statsminister da Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge ble planlagt. Da planen ble fremlagt fikk den i Nord-Norge kallenavnet «Onkel Einars eventyrbok».{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}} {{byline|Henriksen & Steen}}]]

I mellomkrigstiden, da [[Venstre]] var et viktig styringsparti, var det sett på som viktig at myndighetene stod for økonomisk utjevning og modernisering i distriktene. En forskjell fra [[Arbeiderpartiet]]s ledelse, var at Venstre mente at statens rolle skulle begrense seg til å støtte opp om lokalt initiativ. Med Arbeiderpartiet som landets største parti ble staten mye mer aktiv og tok initiativ og styring. Arbeiderpartiet fikk godt handlingsrom på Stortinget med flest mandater. Et annet forhold var at sosialøkonom var blitt en ny profesjon som hadde nye redskaper for styring.{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}}

Utbyggingsprogrammet har vært oppfattet som et eksempel på Arbeiderpartiets ønske om å drive med «[[planøkonomi]]». Imidlertid var de viktigste midlene i programmet private initiativ, og stimulering av næringslivet til å gjøre investeringer. Statens oppgave skulle først og fremst være offentlige tiltak, i form av utbygging av infrastruktur og utdanning. Utbyggingsfondet var ikke noe overordnet planinstitusjon, men nøyde seg med å ha rollen med søknadsbehandling til lån og deretter gi lån.{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}}

En viktig grunn til Arbeiderpartiets sterk engasjement for Nord-Norge på slutten av 1940-årene, var at gjenreisningsarbeidet gikk mot slutten, og at en da fryktet arbeidsløshet når boliger og infrastruktur stod ferdig.<ref name="Det nye Nord-Norge">{{Kilde bok | redaktør = Eriksen, Erik Oddvar | forfatter = Fulsås, Narve  | tittel = Kvifor fekk ikkje industrikapitalisme fotfeste i Nord-Norge | verk = Det nye Nord-Norge – Avhengighet og modernisering i nord | utgivelsesår = 1996 | forlag = Fagbokforlaget | isbn = 82-7674-211-4 | sted = Tromsø | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014061108224 | side = 61–66}}</ref> I verste fall så en for seg en reprise av forholdene fra 1930-årene, med {{nowrap|25 %}} arbeidsledighet, og omtrent {{nowrap|33 %}} av befolkningen på forsorgstøtte (trygd).{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=112–114}} Det sesongpregede arbeidslivet i Nord-Norge ga spesielle problemer, fordi [[Fiskerbonden|fiskerbønder]] og småbønder meldte seg seg arbeidsledig i deler av året hvor de ikke kunne finne arbeid. Dermed mottak Nord-Norge over 85 % av midlene for særlige sysselsettingstiltak i perioden 1946–1951.{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=112–114}}

Historikerne har påpekt at også oppslutningen ved fremtidige valg var viktig, og Nord-Norge var den landsdelen hvor Arbeiderpartiet stod sterkest. Om partiet mistet oppslutningen i Nord-Norge kunne de også tape det rene flertallet på Stortinget. At Utbyggingsprogrammet var en god valgkampsak kan sees av at også de borgerlige partiene hovedsakelig var positive til initiativet. For Arbeiderpartiet var det også viktig å demme opp for oppslutningen om [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP), som stod sterkt nordpå, med over 75 partilag og mange medlemmer. NKP hadde også kommet med en utviklingsplan for Nord-Norge i 1945. I denne planen var det beskrevet omfattende kraftutbygging, industrialisering, modernisering av fiske og landbruk, samt sterk satsing på utdannelse.{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}}<ref name="Det nye Nord-Norge">{{Kilde bok | redaktør = Eriksen, Erik Oddvar | forfatter = Fulsås, Narve  | tittel = Kvifor fekk ikkje industrikapitalisme fotfeste i Nord-Norge | verk = Det nye Nord-Norge – Avhengighet og modernisering i nord | utgivelsesår = 1996 | forlag = Fagbokforlaget | isbn = 82-7674-211-4 | sted = Tromsø | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014061108224 | side = 61–66}}</ref>{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=112–114}}

=== Utbyggingsprogrammet og tryggingspolitikken ===
Mange historikere har ment at forsvar- og sikkerhetspolitikk var en viktig motivasjon for Utbyggingsprogrammet,{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}} selv om dette var lite fremme i debatten.{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=112–114}} En viktig strateg, som også regnes som hovedpersonen bak programmet, var politiker, sosialøkonom og jurist [[Erik Brofoss]] (1908–1979). Han hadde selv nevnt programmets sammenheng med et større forsvars- og beredskapsprogram i NATO-samarbeidet. Det hadde gjort inntrykk på Brofoss at ordfører i Narvik og redaktør i avisen ''[[Fremover]]'', Odd Finseth, hadde kommet med uttalelsen: «[N]år det nå ble krevd at vi skulle delta i et internasjonalt forsvarssamarbeid, som vil legge store byrder på oss, burde vi ha noe å forsvare.» Overfor USA hadde regjeringen fremholdt at programmet var viktig for å unngå avfolkning av landsdelen, noe som ville være «politisk farlig […] også i forhold til grenselandet». Dette kan neppe ha vært de eneste avgjørende motiver bak programmet, fordi initiativer for å løfte landsdelen ble tatt allerede før [[Den kalde krigen]] startet.{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}}

Norsk historieskrivning har lagt størst vekt på den økonomiske delen av historien bak Utbyggingsprogrammet. Thomassen har argumentert for at programmet var både en plan for økonomi, forsvar, sosial og kulturell utbygging på samme tid. «Det var med andre ord snakk om ett program for statsbygging innanfor eit geografisk avgrensa område, bygd på [Arbeiderpartiets] program for full sysselsetting, økonomisk vekst og utjamning.» Fra amerikansk side ble Nord-Norge fra sommeren 1951 ikke vurdert som et område som trengte spesiell finansiering ut fra militærstrategiske årsaker. Likevel mener Thomassen at det forsvarspolitiske aspektet var viktig for aktørene bak programmet. De vurderte at heving av levestandard og produksjon var viktig for den allmenne forsvarsevne.<ref name="Herlege tider">{{ Kilde bok | forfatter = Thomassen, Øyvind | utgivelsesår = 1997 | tittel = Herlege tider – Norsk fysisk planlegging ca. 1930–1965 | isbn = 8277650183 | forlag = Historisk institutt, HF-fakultetet, NTNU | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011080908016 | side = 256–259 og 274–277}}</ref> 

Handelsminister Brofoss var den sentrale aktøren fra begynnelsen av 1951, med oversikt over alle aspekter med Utbyggingsprogrammet og samtidig knutepunkt mellom alle aktørene. Thomassen mener at han var den eneste som kjente alle aktører og argumenter, som var relevante for programmet. Dermed kunne Brofoss legge frem tankene og ideene for lokale og regionale aktører på en slik måte at de som eventuelt kunne vært motstandere, istedenfor ble til medspillere.<ref name="Herlege tider"/>

Selv om det ikke har blitt funnet dokumentasjon for at utarbeidelsen av Utbyggingsprogrammet og det militære beredskapsprogrammet ble sett i nær sammenheng, mener uansett Thomassen at det er aktuelt å gjette på at det skjedde. For det første ble disse sakene diskutert samtidig frem til sommeren 1951. For det andre hadde Arbeiderpartiet et vedtak fra Landsstyret i februar 1951 der det heter at «[d]en økte beredskapen må underbygges med en planmessig økonomisk og sosial politikk. Det må sikres full sysselsetting. Investeringene må […] styrke landets økonomi og den alminnelige levestandard.» Lignende henvisning til militære strategier finnes i stortingsmeldingen om Utbyggingsprogrammet.{{sfn|Thomassen|Lurås|1997|p=123–125}}

=== Fraflytting og sentralisering ===
[[Fil:Former fish factory by Kvalsundet in Kvalsund, Hammerfest, Troms og Finnmark, Norway, 2022 August - 2.jpg|mini|Fiskemottak til nedfalls i Kvalsundet ved Hammerfest. {{byline|Simo Räsänen}}]]

I regelen skjedde fraflyttingen fra bygdene uten at staten behøvde å ta noe initiativ. Mange steder ble av myndighetene definert som fraflyttingsområder, hvilket vil si at de mistet mulighet for offentlig støtte til blant annet veibygging, vannverk og kraftforsyning. På småsteder med dårlige utsikter til modernisering gikk utviklingen mot stadig redusert innbyggertall, og særlig var det de unge som flyttet, eller ikke kom tilbake etter endt utdannelse. I enkelte tilfeller var det også snakk om at hele samfunn tok en felles beslutning om å forlate stedet, og da var det gjerne barnas skolegang som var en tungtveiende årsak. I 1950- og 1960-årene ble det også gitt økonomisk støtte til dem som flyttet fra avsidesliggende småsteder. Bare i 1954 var det 12 utvær, 61 husstander og 241 personer i Nordland som hadde fått flyttestøtte. I 1961 var tallet kommet opp i 711 personer. Men antallet folk som flyttet uten å få støtte i disse årene var likevel mye større.{{sfn|Rinde|2015|p=273–280}}

Flere forskere har intervjuet kvinner og menn som tok del i moderniseringen nordpå, og forlot primærnæringer for å bli industriarbeidere. Flere av mennene fortalte om at overgangen fra å være fiskere på Helgelandskysten til å arbeide i [[Norsk Koksverk]] i Mo i Rana innebar mindre slitsomt arbeid. Åtte timers arbeidsdag var en stor lettelse fra fiskerlivet som kunne bety opptil 24 timers arbeid i strekk. Selv om lønningene ikke var høye, fikk arbeidsfolk forutsigbare inntekter, samt avtalefestet rett til ferie og fritid. En annen ting var at de slapp sesongarbeid der de var borte fra kone og familie.{{sfn|Rinde|2015|p=256–264}} 

For mange unge kvinner var et liv som hjemmeværende husmor på et tungdrevet småbruk heller ikke særlig attraktivt sett i forhold til det livet som ventet i et av de nye tettstedene. På et typisk småbruk utførte kvinnene ulønnet arbeid i fjøset og i husholdet ellers, som i regelen ikke hadde verken vannklosett, elektrisk komfyr eller vaskemaskin. Da fortonet tilværelsen som hjemmeværende husmor gift med en industriarbeider som en «drømmetilværelse».{{sfn|Rinde|2015|p=256–264}}

=== Senere vurderinger av Utbyggingsprogrammet ===
[[Fil:Bodø - no-nb digifoto 20160713 00120 NB MIT FNR 09466 (cropped).jpg|mini|Nye boligområder i Bodø tidlig i 1950-årene. Vekstsentra fikk moderne boliger mens utkantstrøk ble fraflyttet, en utvikling som ble kritisert i samtiden og senere.]]

Forventningene til Utbyggingsprogrammet hadde vært store i starten av 1950-årene, men i flere regioner kom skuffelsen etter som folk innså at det først og fremst var byer og etablerte vekstområder som ble tilgodesett. Sentraliseringen gjaldt ikke bare for industri, men også yrkesskoler og andre undervisningsinstitusjoner.{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}} Allikevel gikk utviklingen i Nord-Norge på mange måter den veien som myndighetene ønsket seg, med færre mennesker som fikk inntektene sine fra primærnæringene og flere sysselsatt i industri og handel. Folk flest fikk høyere inntekter og velstanden bredte om seg. Utover i 1960-årene ble kritikken rettet mot sentralisering og avfolkning av utkantbygdene, forurensning og arbeidsmiljøet i industrien.{{sfn|Rinde|2015|p=251–253}} Etter hvert som sentraliseringen tiltok utover i 1960-årene var det ikke bare utvær og marginale bureisinger som ble fraflyttet, men også større samfunn etter hvert som ungdommen forlot stedene. I tillegg ble det et mannsoverskudd mange steder.{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=107–108}}{{sfn|Rinde|2015|p=273–280}}

I [[etterkrigstiden]] ble lokale tradisjoner og kulturuttrykk svekket, mens det store fellesskapet og den nasjonale offentligheten ble styrket på tvers av geografi og klasseskiller. Middelklassens livsstil i tettstedene, med rekkehus og eninntektsfamilier, ble fulgt av kulturell standardisering der fotballkamper, bilturer, kino og fjernsyn ble de vanligste fritidssysler i Nord-Norge, såvel som i hele den vestlige verden. På slutten av 1960-årene oppstod en motkultur da den store etterkrigsgenerasjonen, kjent som [[babyboomere]], ble unge voksne. De var kritiske til foreldregenerasjonens nye livsform, de problematiserte forskjellene i velstandsutvikling mellom by og land, og var skeptiske til de sosiale kostnadene som de hurtige strukturendringene hadde ført med seg.{{sfn|Rinde|2015|p=269–273}} I visesang ble kritikken fremført, og en av de mest kjente var [[Bygdevise (Kor er hammaren, Edvard)|«Bygdevise»]] med tekst av [[Jahn-Arill Skogholt]] (1943–2007). Et dikt var «Grenda søv» der ansvaret blir klart plassert: – ansvaret for elendigheten hviler på de hjerteløse teknokratene nede i Oslo, som hadde bestemt at utkanten var ulønnsom og skulle nedlegges.{{sfn|Rinde|2015|p=273–280}}

Professor i sosiologi [[Ottar Brox]]' bok, ''Hva skjer i Nord-Norge'' (1966) har blitt stående som det klassiske bidraget til en kritisk gjennomgang av Utbyggingsprogrammet.{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=124–127}} Boken fikk stor respons og ble solgt i flere titusen eksemplarer i Norge og Sverige.<ref name="Strøksnes">{{Kilde artikkel | forfattere = Strøksnes, Morten  | tittel = HVA SKJER I NORD-NORGE? | publikasjon = Stat & Styring | år = 2006 | bind = 16 | hefte = 2 | sider = 28–32 | doi = 10.18261/ISSN0809-750X-2006-02-12 | url = https://doi.org/10.18261/ISSN0809-750X-2006-02-12 | format= | ISSN = }}</ref> Hans bok var et alvorlig og dokumentert angrep på etterkrigstidens distriktspolitikk. Brox mente at «[d]et er ikke god vilje, men innsikt, som først og fremst har vært en mangelvare. Teknokratiets oppgave har vært for snevert definert, og dette har ført til at den lokale befolkningens ve og vel har blitt noe sekundært i forhold til å skape økonomisk vekst.»{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=124–127}} 

Brox ville avdekke de skjulte mekanismene som lå bak avfolkningen av bygdene i Nord-Norge. Brox mente at menneskelig frihet ble ofret for å oppnå «økonomisk effektivitet». Den gamle livsformen var uttrykk for en fornuftig økonomisk og sosial tilpasning, noe som ble ødelagt, og førte til betydde dårligere livskvalitet for menneskene nordpå, ifølge Brox. Han forsøkte også å endre statens politikk, og ble selv politiker i [[Sosialistisk Venstreparti]]. Løsningene som han skisserte gikk ut på å opprette nabosamvirke, husflids-, fiskeri- og jordbrukskollektiver. Mange av disse tiltakene fremstod i ettertid som svært radikale og lite realistiske.<ref name="Strøksnes"/>{{sfn|Rinde|2015|p=273–280}}

Historiker [[Narve Fulsås]] mener det ikke er dekning for å si at det oppstod en konsolidering og utvidelse av «det desentraliserte småbruker-Nord-Norge» frem til 1950, som Brox fremholder. Omtrent alle kommuner i landsdelen hadde folkevekst fra 1930 til 1946, men fra 1946 til 1950 hadde over 1/3 av kommunene befolkningsnedgang, altså nedgang før Utbyggingsprogrammet startet. Dermed mener Fulsås at folk i bygdene i mellomkrigstiden hadde små muligheter for å forlate småbrukerøkonomien, selv om de ønsket det, på grunn av alvorlige økonomiske nedgangstider. Altså at folk var «fanget» i utkantbygdene. Fraflytting og samtidig sentralisering ville ha skjedd også uten programmet, mener Fulsås.<ref name="Det nye Nord-Norge"/>